Tiende kapittel
Det hjertet er fylt av
vil livet gi deg
Du får det du søker,
resten farer forbi deg
(- Terje Formoe)
Langemann gikk langs kaia i Tortuga ved siden av Morgan og var sur fordi kameraten ikke ville vise ham hva det var han bar på. Han holdt det varsomt i en knyttet neve inn mot brystet, og vek bare unna, både kroppslig og følelsesmessig, når Langemann spurte, maste og regelrett truet for å få se det. «Det er mitt,» var alt han sa, så irriterende rolig som bare Morgan kunne være. «Det er det fineste jeg har.»
Langemann gjorde et nytt utfall, en smidig manøver for å få tak i håndleddet hans, men Morgan var enda raskere og smatt unna denne gangen også, og han kjente hvordan det fikk det til å bruse i ham. Det var ikke så mye sinne, egentlig, bare frustrasjon, og også en del fortvilelse, fordi det var så ulikt Morgan å skjule ting for ham. Smaken av svik var besk og ikke lett å bli kvitt.
Morgan hadde strukket armen bak og opp, distansert ham ytterligere fra den forgjettede hemmeligheten, og Langemann fulgte den sultent med blikket i det neven ble veivet fram og tilbake. Hva det enn var, så skinte det, for et sterkt lys hadde begynt å trenge ut mellom fingrene og stråle ut i alle retninger. Selv om det pirret nysgjerrigheten hans desto mer, ble Langemann også aktsom nå, og han nølte, slitt mellom ønsket om å se og redselen for å oppdage.
«Hva har du der, Morgan?» ba han, og stemmen lød puslete, som hos en resignert tigger. Han hadde spilt alle kortene sine, det var bare trygling igjen. «Vær så snill å vis meg det. Morgan, la meg få se!»
Vennens øyne lyste mot ham, milde og irettesettende på samme tid, slik de alltid hadde vært. Langemann kunne speile seg i dem, se seg selv som den han var, og det var ikke alltid han likte det han så. Likevel var det noe rensende over det, noe fast og urokkelig. Noe trygt. «Ja vel,» sa Morgan omsider.
Han rakte fram neven og åpnet den langsomt. Lyset ble intenst og blendende og Langemann måtte skygge for øynene, myse mot hvitheten, før han klarte å skjelne formen på det som var der.
En tiger. En liten, gyllen tiger.
«Det er ikke din,» glapp det ut av ham, og ordene ble hengende i luften mellom dem, som om de var risset inn i en usynlig mur som skilte dem.
«Visst er det min,» svarte Morgan, og tigeren var ikke lenger en tiger, men et knøttlite, skrikende spedbarn. Det fikk lett plass i håndflaten hans, knappe et par tommer lang, men var ellers fullkomment på alle vis, og Langemann stirret på det, full av undring og beundring. «Du passer på den for meg, gjør du ikke?» fortsatte Morgan, og besvarte umiddelbart sitt eget spørsmål. «Klart du gjør! Den er trygg hos deg.» Han grep hastig Langemanns hånd, la barnet der og lukket de lange fingrene hans innstendig om det. Innstendig var også blikket. «Ikke la ham få den, Jack.»
«Alle skatter tilhører kap…»
«Ikke denne! Denne er min, sa jeg. Jeg fikk den.»
«Av hvem?»
«Av Izzy.»
Langemann så ned på den foldede neven sin, og skvatt til da han så alt blodet. Det var overalt, det tøt ut mellom fingrene, nedover armen og surklende ned på bakken foran ham, som en ustoppelig flom, tjukt og varmt. Da han åpnet hånden for å se, var det ingenting der, men det var et hull i magen hans like under, og han kikket forferdet opp for å se hvorfor Morgan hadde skutt ham…
Langemann våknet med et rykk i køya, og merket hvordan drømmen umiddelbart begynte å glippe fra bevisstheten hans. Ut fra pulsen å dømme hadde den vært av den opprivende sorten, men detaljene forsvant like fort som øynene skjelnet omgivelsene. De rant ut som sand mellom fingrene og han lot dem gå, inn i glemselen.
I køya ved siden av rørte også Rosa på seg, men våknet ikke. De hadde tatt sjansen på å la bålet dø ut i natt, Langemann så at det bare var noen svake glør igjen i asken. Han løftet blikket, mot trekronene, og antok at det nærmet seg morgen, mer på seg selv enn på himmelen, for den kunne han knapt få øye på.
Han ønsket plutselig at han kunne se stjernene, det veltet opp i ham, et brått og intenst behov, men slikt var fåfengt å drømme om. Rundt Det usynlige land lå det nesten alltid et tjukt lag med tåke, og uansett sperret som sagt løvet for det meste av sikten slik han nå lå. Han var ikke ment for et liv under tak. Det føltes innestengt og klaustrofobisk, og lengselen etter havet, sjørøverlivet… etter kapteinen?… fikk fornyet styrke. Det begynte å trykke mot brystet hans igjen, slik som den dagen på Olivers loft, og han måtte lukke øynene en stund, kontrollere pusten, mens han red av en kald bølge av angst. Han så bort på Rosa, på konturene i ansiktet hennes i det svake, svake lyset, og det hjalp en hel del.
Han flyttet litt på seg, testet kroppen og fant hofta si stiv, men ikke så ille som morgenen før. Kjøttet han hadde spist kvelden i forveien så heller ikke ut til å plage tarmene hans nevneverdig, bortsett fra et presserende behov for å lette på trykket. Det var umulig å ignorere, så han kom seg på beina og haltet bort fra leirplassen, inn bak en klynge med trær for å ordne med saken.
Han fant seg en passende tømmerstokk og gjorde det han skulle, og etterpå ble han bare sittende, nesten apatisk, og gripe etter tankene som flakset rundt ham, men som nektet å falle til ro. Det var nesten som en feber, og et øyeblikk ble han redd det var en feber, men slo det fort bort. Han følte seg ikke syk, bare satt ut, som en dødsdømt som hadde akseptert sin skjebne. Det var ingen frykt lenger, ingen lettelse heller, bare en bedøvende tomhet.
Han fikk på seg buksa igjen, og hadde snudd seg for å gå tilbake til leiren, da en plutselig trang for å vaske seg distraherte ham fra det. Det var en trang som egentlig alltid var der. To dager uten vaskevann, og så var ubehaget der, kløe og klamhet og samtidig følelsen av å tørke ut. Det var ikke normalt, de modigste våget å si det til ham, han visste at resten i det minste tenkte det, men sånn var han nå engang, og så vidt han kunne huske hadde han alltid vært sånn. Men det var verre enn det pleide nå, som om det var noe annet enn skitt og gammel svette han måtte vaske bort.
Han så seg rundt. Rosa hadde skutt et flodsvin her, de kunne ikke være langt fra vann. Nå som dagslyset kom, var det lettere å se omgivelsene og han observerte et lite dyretråkk mellom trærne og fulgte det, lenger bort fra leiren, og det tok ikke lang tid før søket bar frukter. Han hørte vannet før han så det, rennende og klukkende, og desperasjonen ble bare større. Han satte opp farten, rundet et kratt og holdt på å havne i kulpen med alle klærne på, så travelt hadde han det.
Den var ikke stor, men stor nok. Et lite søkk i fjellet, under en overhengende knaus, fylt av gammelt regnvann. Han kledde fort av seg, saumfarte området for slanger og andre uhumskheter, og hoppet uti. Det var kaldt, men på en forfriskende måte, og lettelsen og roen kom nesten umiddelbart da han krysset vannflaten. Han nøt det den korte stunden det varte, men den mørke skyen som hadde hengt over ham så lenge, lot seg ikke vaske bort, og han hadde vel strengt tatt ikke forventet det heller. Men han gned av seg svetten og støvet, løsnet flettene og lot også håret få en skyll, og var om ikke annet litt kvikkere da han til slutt steg opp av vannet igjen.
Han hadde ikke noe håndkle, så han ristet av seg det han kunne, og satte seg deretter på en stein for å lufttørke litt før han kledde på seg. Det var sånn Rosa fant ham da hun like etter kom ruslende.
«Oi,» smilte hun da hun så ham, «se på dette! Og så bare til meg!» Det rykket forsiktig i munnvikene hans, og han fulgte henne taust med blikket mens hun kom nærmere. «Det ante meg at du hadde gått for å bade,» fortsatte hun, og strøk en hånd ned langs det våte håret hans. Hun tok en lokk og skjøv den inn bak øret. «Men du kunne sagt i fra.»
«Unnskyld,» sa han, uten at det lød overbevisende.
«Er det noe galt?» spurte hun, men ikke masete og anklagende slik han kanskje hadde oppfattet det før. «Har du vondt noe sted?»
«Nei,» svarte han og la en arm om korsryggen hennes, trakk henne mot seg, som om hun var en livbøye eller den siste lille gloen av lys i en kullsort verden. «Men jeg tror jeg har drømt. Om Morgan. Det gjør meg litt…»
Han fullførte ikke. Med henne trengte han ikke det.
Hun lot hånden sin gli ned mot skrittet hans, og han trakk pusten i et gisp av velvære og lukket øynene. «Det var uansett bare en drøm,» hørte han henne hviske før leppene hennes fant hans.
Hun lot det bli med det. Da han åpnet øynene igjen og møtte hennes rett foran sine, smilte hun og erklærte at hun også ville vaske seg. Så mens hun tok av seg tøyet og skrittet ut i vannet og skrek høyt om hvor kaldt det var, slo han seg til ro med en kjeks for å vente på henne. Det var fint å sitte sånn, å kunne skyve alt annet til side for en stund, og bare elske og nyte og begjære. Det verket nesten i kinnene hans, så uvant var han med å smile så mye over tid, og en stund hadde han til og med nesten glemt havet.
Det var tanken på babyen som rev ham tilbake til jorda igjen. Det var vel synet av Rosas mage og nakne bryster som minnet ham på det, på barnet de skulle hatt. Det var en merkelig tanke. Han prøvde å se det for seg, gutten eller jenta, som skulle ha levd, vært en del av hans verden, men det ble bare absurd, nesten latterlig. Han følte ingen sorg, og hun gjorde åpenbart heller ikke, der hun klemte vann ut av sitt lange, mørke hår og lekent sprutet det opp på ham.
Han hadde lovet Cornelis å ta vare på henne, den siste gangen de snakket sammen. «Rosa trenger ikke å tas vare på,» hadde han mildt innvendt, «det vet du da.» Et tålmodig smil hadde krysset den døende mannens ansikt, som om han hadde kjennskap til en gammel hemmelighet Langemann ennå ikke var innviet i. «Du vil forstå hva jeg mener,» sa han.
Langemann var fremdeles ikke sikker, men han foretrakk å tro at han i det minste forsto mer nå enn den gang. I all hovedsak hadde han holdt løftet også, om enn forsømt det litt til tider, og hvis han sammenliknet den mannen han var nå med den han en gang hadde vært, var det åpenbart at noe hadde skjedd. Hvem hadde han vært uten Rosa? Uten Pinky? En skute uten anker kunne ende opp hvor som helst. En mørk sjel uten et speil ble bare mørkere.
Jeg kunne endt der hvor kapteinen er, tenkte han, og selv om han beundret og på sitt vis elsket den mannen, visste han at dét ikke var noe å hige etter. Det var et kaldt og mørkt sted, såpass mye av det hadde han sett.
Hun hadde klatret opp av kulpen og sto foran ham, naken og våt, et eneste stort smil, og han sugde det til seg. Av alle skatter i verden…
Hvor paradoksalt var det ikke at han hadde endt opp med det Morgan hadde ofret alt for å ha?
Han reiste seg brått og tok henne i armene og gjorde intensjonene sine klare, og da de smeltet sammen der på bredden av kulpen, var det mer fullkomment enn noen gang.