Tiende kapittel

Pinky drømte om døde marinegaster. De sto rundt ham, innhulte og halvråtne, og stirret på ham med døde øyne, fulle av skuffelse over det kapteinen hadde gjort mot dem, men som om de holdt ham, Pinky, ansvarlig for det hele. Han prøvde å fortelle dem at deres grusomme endelikt hadde vært helt utenfor hans kontroll, at de tvert i mot hadde hans fulle medfølelse, at det var motbydelig det som hadde skjedd, men de hørte visst ikke på ham. De bare glodde og glodde og glodde…

Han våknet med et rykk, ble riktignok liggende, men øyelokkene føk opp, og han stirret på den skydekte himmelen mens pulsen slo som ei slegge i årene hans. Han nølte en god stund med å snu seg mot de døde mennene, men da han endelig gjorde det, så han bare Pelles brede rygg. Han sov, både han og Pysa snorket høylytt. Litt bortenfor dem, nesten utenfor Pinkys synsrand, satt Claes og holdt vakt. Han hadde ryggen til, men Pinky kunne likevel se at han var årvåken.

Han snudde seg langsomt over på den andre siden, og så at også Sabeltann fremdeles sov. Det var et syn han brukte noen øyeblikk på å fordøye, for han hadde aldri sett kapteinen sove før, og det føltes egentlig litt uvirkelig. Han lurte på om det var sant, det ryktene sa om bord, at Sabeltann alltid sov med et øye åpent. Han kunne alltids krype bort for å se, men om det nå var sant, ville han jo bli oppdaget, og det var alltid best å tirre kapteinen minst mulig, om man hadde livet og helsa kjært.

Han tenkte på de døde gastene igjen, lurte på hva de hadde tenkt om sin kaptein. Hadde de vært redd ham, adlydt ham fordi de fryktet konsekvensene? Eller hadde de adlydt ham av respekt og hengivenhet, stolt på ham, stolt på at han ville lede dem like trofast som de tjente ham, helt til det øyeblikket han beordret offiserene til å drepe dem? Den neste tanken var uunngåelig: Kunne Sabeltann gjort noe slikt? Drept sine egne menn for en gullskatt?

Han slo tanken fort bort. Selvfølgelig ikke! Og Langemann ville uansett aldri ha fulgt den ordren. Han hadde nektet å kaste ham over bord da han var baby, han kom ikke til å gjøre ham noe nå.

Han satte seg forsiktig opp, og Claes hørte det og snudde seg brått mot ham, men senket skuldrene da han møtte blikket hans, og hilste ham med et nikk.

«Er det morgen?» hvisket Pinky.

«Nær nok, men jeg tror ikke vi får mye til solgløtt. Denne tåka vil jo ingen ende ta.»

Sabeltann satte seg opp i samme øyeblikk, lys våken, som om han ikke hadde sovet i det hele tatt. Han satte hatten på hodet, kom seg på beina og rettet på klærne. Pinky og Claes skyndte seg å følge hans eksempel, dermed slapp de den spisse skotuppen i ryggen, som både Pelle og Pysa fikk. «På beina med dere, latsabber! Vi har en skatt å finne!»

De tok seg ikke tid til frokost, men Pinky delte ut noen tørre skipskjeks de tygde i seg mens Sabeltann ledet an videre innover dalsøkket de angivelig befant seg i. Claes hadde rett, tåka hadde overhode ikke lettet, den var heller blitt tjukkere, og det var vanskelige forhold for skattejakt. Ikke at Kongen på havet lot seg stoppe, bremse eller på noen måte affisere av det. Han så ut til å ha en plan, og han fulgte denne planen, trøstig og møysommelig.

Etter et par timer nådde de havet på motsatt side. «Godt,» erklærte kapteinen ved synet av det. «Da er den ikke større. Vi skal gå denne øya på kryss og tvers, til vi finner det vi leter etter.»

Og slik ble det. Resten av dagen trasket de fram og tilbake, opp og ned, hit og dit, etter et mønster i Sabeltanns hode og som bare han hadde kontroll på. Flere ganger kom de tilbake til dalen med de døde mennene, uten at det ble mindre uhyggelig av den grunn.

«Jeg har hørt en historie om en magisk øy,» kom det pesende fra Pysa da de en gang utpå ettermiddagen passerte likhaugen for niende gang. «Den lå i tåke, som denne, og det gikk noen menn i land der, som oss. De vandret rundt i en dag og en natt, men da de kom tilbake til skuta, hadde det gått hundre år, og alle andre om bord var døde.»

«Hø!» fnyste Pelle. «Ikke snakk om at Langemann gidder å vente på oss i hundre år! Han stikker av gårde med skuta lenge før det.»

«Det gjør han ikke,» innvendte Pinky. «Han venter, eller han kommer etter oss.»

«Selvfølgelig,» sa Sabeltann. «Og hold opp med å snakke tull, Pysa!»

«Jeg bare sier det,» mumlet Pysa. «Denne tåka er unaturlig.»

«Det er tåke!» smalt det fra kapteinen. «Vann og luft! Og hvis skatten hadde vært lett å finne, hadde noen for lengst funnet den, ikke sant? Så klapp igjen!»

Pysa klappet igjen.

Enda en kveld kom langsomt sigende, men Sabeltann ga likevel ingen tegn til å ville avslutte letingen. Selv om det mørknet rundt dem (det være seg at det ble enda mørkere enn det allerede hadde vært) tente han bare en fakkel og gikk videre, med blikket intenst på kompasset og mumlende for seg selv. Ingen av de andre turte å si noe, men Pelle og Pysa hadde sukket og stønnet høylytt en god stund, i håp om at han skulle ta hintet.

Pinky gikk sist i flokken og strevde med å holde følge. Selv om nistesekken var lettere nå (den ble gjerne det når Pelle og Pysa var med på tur), kjentes den blytung mot skulderen hans, beina verket og føttene var såre og forslåtte etter all traskingen på steinete underlag. Han hadde begynt å fantasere om køya si, og til og med om senga hjemme i Abra, og han ristet kraftig på hodet for å kvitte seg med disse tankene, for de passet seg ikke for en pirat. Kaptein Sabeltann skulle ikke se ham som en svekling! Så lenge kapteinen kunne gå, kunne han gå!

Kapteinen hadde riktignok bedre sko, og akkurat nå hadde Pinky endatil en stein i sin venstre, så han stoppet for å fjerne den. Pelle oppdaget at han ble hengende etter og kalte på ham gjennom tåka. «Heng på, gutt! Mister vi deg her, finner vi deg aldri igjen.»

Pinky skulle til å svare at han slett ikke hadde til hensikt å forsvinne, men i samme øyeblikk var det i stedet Pelle som forsvant. Han hadde tatt et lite skritt til siden, og bakken ga etter under ham, og med et høyt vræl forsvant han ned i et hull.

Det vil si, han forsvant ikke helt ned, han ble sittende fast i det som en flaskekork.

«Hva er det nå du holder på med?» freste Sabeltann mens de alle ilte til for å se/hjelpe, men så ble han plutselig straks blidere, for nå oppdaget både han og de andre at hullet ikke bare var et hull, men åpningen til en underjordisk hule. «Ha!» utbrøt han triumferende. «Kom deg ut, så vi kan komme oss inn!»

Det tok noen minutter og litt felles anstrengelse å få Pelle løs, og enda noen minutter og enda litt mer anstrengelse å få ham ned gjennom åpningen igjen, men til slutt sto de alle i det lille hulrommet, som nå viste seg å ikke være så lite likevel. Det var riktignok trangt og smalt til å begynne med, men straks de hadde rundet et hjørne, utvidet det seg til en stor grotte.

Store, spisse stalakitter hang fra taket som skarpe rovdyrtenner, og de hørte bruset fra en underjordisk bekk, men all deres oppmerksomhet ble rettet mot trekassene som lå sirlig stablet som en pyramide midt i det kjempemessige rommet.

«De har ikke engang gjemt den!» utbrøt Pysa.

«Hva mener du med "ikke gjemt den"?» fnyste Pelle irritert, litt på grunn av ydmykelsen han nettopp hadde vært igjennom, men mest fordi han så det som sin broderlige plikt å kritisere alt Pysa sa. «Den er midt i havet, på en mystisk tåkeøy ingen kan se før de seiler rett på den, i en hule man bare finner hvis man ramler ned i den!»

Ingen svarte ham, i stedet kikket de bort på Sabeltann for å se hva han nå ville gjøre. Han så ut til å ha mistet all grep om tid og sted, som alltid når han så skatter, og ga dem ingen ordre, verken verbalt eller på annet vis, men gikk i stedet raskt bort til den nærmeste kassa, satte fakkelen fra seg og la sine skjelvende hender på lokket, som om han prøvde å sanse hva som var i den.

Claes forsto. Han tok øksa han hadde båret på ryggen, gikk bort og på et godkjennende nikk fra kapteinen slo han i stykker låsen, slik at de kunne løfte lokket av. Et salig smil spredte seg over Sabeltanns ansikt da han så ned på sine nyvunne skatter: statuer, bruksgjenstander, servise… og hver eneste ting i det reneste gull. De åpnet flere av kassene, og fant mer av det samme, og da lo han.

Han hadde en særegen latter. Den begynte som små vibreringer i magen, utviklet seg til en svak humring nederst i strupen, og endte til slutt som høye, nesten hysteriske skratt. Claes og tvillingene lo også, og føk mellom kassene som energiske unger, men Pinky hadde aldri latt seg distrahere lenge av gull, og nesten uten å legge merke til det selv, var han allerede i gang med å utforske grotta nærmere. Det gikk en slags sti opp til en smal avsats oppe i den ene veggen, og han gikk forsiktig opp dit for å se om den førte noe sted.

I mellomtiden hadde Sabeltann beordret mennene til å legge lokkene på igjen. «Claes, du og gutten går tilbake til skuta…»

Lyden av raske fottrinn stoppet ham midt i instruksen, og de spant alle rundt og stirret rett på en stor flokk med uniformskledde menn, som alle siktet på dem med pistoler og musketter. Claes løftet også sin, lynraskt og instinktivt, men lederen av de nyankomne, en spradebasse av en skipskaptein med smal bart og fippskjegg, bare flirte. «A-ah,» sa han advarende, og Claes innså nederlaget og slapp våpenet.

«Sneglespisere,» murret Sabeltann.

Den fremmede kapteinen kom uredd nærmere. «Så du er altså han de kaller Kongen på de syv hav og verdens verste sjørøver?»

«Du vet hvem jeg er,» bemerket Sabeltann, og viste som vanlig ingen følelser, annet enn kanskje en liten irritasjon. «Jeg kan dessverre ikke si at det er gjensidig.»

Den fremmedes smil forsvant, og han satte i stedet opp en arrogant mine. «Jeg er kaptein Marius Delacroix, kommandant av Hans majestet Kong Ludvig den femtendes fregatt Marie Constance, og i Kongens og Frankrikes navn tar jeg Solkongens skatt i min varetekt.»

«Det der var veldig mange ord,» mumlet Pelle.

«Han sier at han tar skatten, din gnom,» svarte Pysa. «Han skal gi'n til kongen av Frankrike.»

«Ludvig? Jeg trodde han var død.»

«Han er det. Dette er en annen Ludvig. Sønnen hans.»

«Faktisk er det sønnesønnen,» rettet Claes.

«Det er faktisk sønnesønnsønnen,» kom det fra en av Delacroixs menn.

Begge kapteinene himlet med øynene over denne replikkvekslingen, før Delacroix trampet irritert i bakken og rettet en kårde mot Sabeltann. «Og du skal få lov til å bli med meg tilbake. Jeg regner med at det venter en fin galge på deg der. Og en pen liten forfremmelse på meg.»

Sabeltann sa ingenting. Han løftet bare rolig hendene i været og foretrakk ikke en mine, og da Delacroix vinket med kården mot et hjørne av grotta, nikket han til sine menn, og de gikk fredelig og uten motstand og satte seg der.

«Hvor er Pinky?» hvisket Claes.

«Ssh,» hysjet Sabeltann, men kastet et ørlite, tilfreds blikk opp mot fjellhylla guttungen nå lydløst hadde forsvunnet fra.

«Kæp? Kæp, du må våkne.»

Langemann våknet brått av at Ali ristet i ham, så brått at han hadde revet dolken sin fram fra under hodeputa og presset det kalde stålet mot mannens hals, før han i det hele tatt var ordentlig våken. «For helvete, Ali!» hveste han, i en blanding av irritasjon og lettelse, da han gjenkjente ham og innså at situasjonen var en annen enn det han først hadde trodd. «Du kan ikke snike deg inn her på denne måten.»

«Unnskyld, kæp, men det er noe du må se.»

Langemann hadde aldri blitt helt komfortabel med å bli tiltalt som "kaptein", selv om Ali og resten av mannskapet bare fulgte den nautiske tradisjonen når de gjorde det, og de nøyde seg stort sett også med bruke "kæp", og ikke "kæpten", når det var han som hadde kommandoen.

Han svingte seg ut av senga, stoppet et kort sekund da det stakk litt i såret hans, irriterte seg et øyeblikk over at det fremdeles gjorde vondt, men voktet seg vel for å la Ali se det. Ali var uansett altfor opprørt til å legge merke til slike detaljer. «Jeg så henne nettopp,» hvisket han i det han ledet vei ut av lugaren.

«Hvem?» spurte Langemann, og det demret for ham i samme øyeblikk at Ali hadde hatt nattevakt i utkikken. «Hvorfor hvisker vi?»

Ali svarte ved å lede ham opp på poopdekket og peke gjennom tåka i nordvestlig retning. Langemann myste mot det lille morgenlyset som klarte å bryte gjennom den tjukke grøten, og da så han det, omrisset av en fremmed skute, og det mindre enn et kanonskudd unna!

«Faen,» mumlet han, og fulgte opp med en liten rekke av flere stygge ord. «Hvor lenge har hun ligget der?»

«Aner ikke, kæp. Jeg hørte ikke at hun kom.»

Langemann bannet igjen. «Vekk mannskapet,» beordret han så. «Ikke la dem bråke.»

Ali nikket og skyndte seg av sted, og Langemann rygget noen skritt tilbake, bort fra ripa, som om dét ville skjule og beskytte ham. Han ble stående der, med blikket limt på det fremmede skipet, og tenkte så det knakte, til han hørte mannskapet komme opp på dekk. De var tause og forsiktige, og samlet seg i en klynge rundt ham da han kom ned trappene til dem.

«Hva gjør vi?» hvisket Benjamin.

Langemann gløttet bort på Tønnes. «Kan hun seile?»

«Hun kan om hun må,» svarte nordmannen.

Langemann nikket og henvendte seg til dem alle sammen. «Jeg tror ikke de har sett oss. Vi hørte ikke at de kom, med litt flaks kan vi komme oss vekk uten at de hører oss. Dra opp ankeret og heis seilene, og gjør det så stille som overhode mulig.»

«Så vi stikker av?» sa Benjamin.

Det lød egentlig ikke som kritikk, mer som en bekreftelse, men Langemann langet likevel ut en arm, hugg tak i skjorta hans og dro ham nærmere. «Vi stikker ikke av,» hveste han. «Men her er vi fanget mellom dem og land. Om vi skyter herfra, sitter vi i det, skjønner du? Vi må ut, så vi kan skaffe oss overtaket.» Han slapp kanonéren, og da både han og de andre ble stående, la han hissig til. «Ja, men så sett i gang, da!»

Og han håpet, mens de andre tumlet i gang rundt ham, at han så sikrere ut enn han følte seg.