Tiende kapittel

Jeg finner deg snart
Jeg vet hvem du er

(- Terje Formoe)

Det karibiske hav, den 8. september 1716

Jakov,

hvem er du når jeg ikke er der?

Jeg prøver å se deg for meg, i dørkarmen i huset ditt, på muren øverst i fortet, i den mørkeste kroken av vertshuset… vel, kjenner jeg deg rett, er du ikke der, i kroken, men snarere midt i begivenhetenes sentrum, omringet av alle dine beundrere. Uansett har jeg vanskeligheter med å forestille deg uten meg. Det er jo her du skulle vært, jeg ser det nå. Det kan være det samme med helsen din, for såpass egoistisk er jeg faktisk! Det vet du jo. Du kjenner meg, Jakov. Bedre enn jeg vil, men sånn er det bare.

Spørsmålet er vel snarere om jeg kjenner deg. Jeg har sett deg med så mange ansikter, bak så mange smil og forkledninger, at jeg umulig kan vite med sikkerhet at du er deg selv, slik du egentlig er, når du er her hvor du hører hjemme – ved min side.

Jeg tror likevel at du er det. Jeg velger å tro det.

Ja, det er et valg. Og dette valget har et navn. Jeg vet hva det er, jeg kjenner det godt, for hele mitt liv har jeg gjemt meg for det. Styrt unna og flyktet fra det. En mann som gir etter for slikt har alvorlig svekket seg selv. Han har gjort seg sårbar. Det er et våpen i fienders hender. Og jeg er i ferd med å gi det til dem, hals over hode, tøylesløst og frivillig. Ja, jeg vet ikke hva som er verst, Jakov: at du tvinger dette valget på meg, eller at det er så forbannet lett å ta!

Kanskje hadde han rett, denne sigøyneren vi traff utenfor Brest? Han advarte meg mot å vende ryggen til en Karoli, og hevdet at du engang har dryppet dråper av ditt eget blod i skoene mine og slik bundet meg til deg. Men hvis det er hva du har gjort, så ikke spør meg når og hvordan du fikk det til, for jeg sverger, Jakov, hvis du har forhekset meg, så skjedde det i det øyeblikket jeg så deg. Den aller første gangen. Da du danset på et bord i Tortuga.

Helt fra den dagen har jeg lengtet etter deg. Jeg måtte bare være borte fra deg for å forstå det.

Ja, Dagmar spurte meg om jeg elsker deg slik jeg elsket henne.

Jeg gjør ikke det.

.

.

Jeg elsker deg mer.

Pennen ble hengende over arket etter at de siste ordene var skrevet, i en lett skjelvende hånd, til en dråpe med blekk løsnet fra spissen, dryppet ned på papiret og spredte seg utover til en ujevn flekk. Først da satte kapteinen skriveredskapene til side og lente seg tungt bakover i stolen.

Han var ikke sikker på hva han hadde trodd han ville føle i denne stunden, han var bare sikker på at det ikke var dette. Kanskje hadde han forventet mer skam, mer sinne, mer fortvilelse? Men i stedet var han rolig, ja, sjokkerende rolig, nesten fredfull.

Han så ikke på arket mer. Han trengte ikke. Det var nok å vite at han hadde skrevet det, at det sto der, sort på hvitt. Et smil rykket i munnvikene hans, og da det banket på døra, glemte han rent å la seg irritere. Han skjøv bare arkene fort ned i skuffen og forsikret seg om at parykk og sminke satt som de skulle. «Kom inn.»

Det var Tønnes. Han trådte inn over terskelen, gestikulerende med en liten metallsylinder. «Den siste ravnen kom akkurat, kæpten.»

Sabeltann kom ham i møte, snappet til seg beholderen og gikk for å lese meldingen i lyset fra peisilden. Tønnes ble stående, ventende på en eventuell ordre, ikke for nær og påtrengende, men han posisjonerte seg likevel. Det var tydelig at han hadde noe på hjertet.

Kapteinen lot ham brenne inne med det en stund til. «Gloriana ble sett ved Bermuda for to dager siden,» erklærte han da han hadde tydet beskjeden.

«Da er de på vei til Europa,» konkluderte Tønnes.

«Ja,» nikket Sabeltann og krøllet den lille papirlappen sammen mellom fingrene. «Men de er tilbake innen jul, og da skal vi være klare for denne kaptein McKinley.» Han kastet den nå tomme sylinderen tilbake til tømreren. «Send beskjed til Abra Havn om at vi er på vei. Vi er innen rekkevidde, hva?»

«Skulle tro det, kæpten.»

Men han gikk ikke. Han ble stående urørlig, avventende, mens Sabeltann fant tilbake til stolen sin bak skrivebordet og ignorerte ham et øyeblikk eller to. Til slutt kikket han likevel opp og løftet et bryn utålmodig i været. «Ja?»

«Jeg vil takke deg igjen for at du lot meg ta Victor til svenn, kæpten. Jeg vet jeg kan gjøre en dyktig tømrer av ham.»

Sabeltann feide ham av med en håndbevegelse. «Vel, han jobber hardt, og han satte meg på et spor, så han har vel gjort seg fortjent til en sjanse.»

Ingen av dem nevnte årsaken til at Tønnes i det hele tatt trengte en ny lærling, men det lå der likevel, tykt, mellom dem, de usagte ordene om Rolf og den store ingentingen han hadde dødd for. Og ennå gjorde ikke tømreren tegn til å ville gå. Blikket var fast, nesten hardt, der han holdt det festet til kapteinens, som på sin side nå virkelig følte på den trykkende stemningen og mistet tålmodigheten. «Var det mer du ville?» bjeffet han.

«Greven av Gral, kæpten.»

Sabeltann ristet på hodet. «Det er ingen ny informasjon…»

«Du vet hvor du bør gå,» avbrøt Tønnes.

«At det var?»

«Gral tilhørte en gang heksene, så hun kan vel gi deg svarene du søker?»

Sabeltann stirret på ham, såpass satt ut av mannens frimodighet at han verken ropte eller gjorde noe annet overilt.

Tønnes stakk hendene i lommene. Om han var klar over hvor heldig han var, viste han det ikke. «Ja, det måtte sies, kæpten,» sa han bare. «For alle tenker det. Men Benjamin kommer sannelig ikke til å gjøre det, og ikke Langemann heller, for den ene er redd deg og den andre elsker deg for høyt.»

Sabeltann lente seg ørlite grann fram over bordet. «Men ikke du, altså?» Kulden som tanken på Dagmar hadde fylt ham med, hadde farget stemmen hans også. Ordene dryppet fra den som rim i tøvær.

«Jeg er bare her for pengene, kæpten.»

Det kontante svaret fikk Sabeltann til å smile, og det var en reaksjon som nok sjokkerte ham selv mer enn den gjorde Tønnes. Men det føltes bare så godt å endelig kunne forholde seg til noen uten at følelser skulle inn i bildet og komplisere alt. «Mer enn nok for meg,» sa han, og da krøp også Tønnes' munnviker seg oppover. «Takk for… innspillet. Jeg skal tenke over det.» Han kom ikke til å tenke over det. «Nå, gå og få sendt den ravnen!»

Tønnes gjorde honnør og forlot omsider rommet, og straks døra hadde glidd igjen bak ham, reiste kapteinen seg langsomt opp og ristet løs de begynnende muskelknutene i nakken. Han åpnet skrivebordsskuffen, hentet ut den store bunka med brevark og bare sto der en stund med vekten av ordene sine i hendene.

Han leste dem ikke.

Han trengte ikke.

Han visste hva som sto der, og han visste at det var sant.

Han gikk rolig gjennom rommet og slapp arkene på peisilden, og han ble ikke stående og se på. Bare til han var sikker på at flammene hadde fått ordentlig tak.

-fin-