Ellevte kapittel

Du ble så tidlig borte
Veien har vært lang
Du lever likevel
– som en sårhet i min sang

(- Terje Formoe)

Om den tredje dagsetappen var den tyngste, og det var den nok, føltes den ikke sånn. Langemann var fylt av ny kraft og pågangsvilje, geist ville Morgan kalt det, der han ledet an gjennom det stadig brattere terrenget mot toppen. Det var ikke glede som drev ham, til tross for at han følte en enorm lettelse etter hendelsene den morgenen og ikke hadde sluttet å smile siden. Det var snarere det samme som hadde drevet ham ut i skogen i første omgang: behovet for å bevise noe, aller mest for seg selv. Han var så nær nå, og selv om han ikke visste hva slags gevinst som ventet ham, om noen, kunne ingenting lenger fått ham til å snu. Kanskje bare Rosa, men hun holdt fint tritt med ham.

Jungelen løste seg gradvis opp, avstanden mellom trærne økte, uten at det nødvendigvis ga bedre sikt, for de hadde nådd skylaget og tåken tettet seg, hvit og fuktig. De var dyvåte innen de tok middagsrasten.

«Dette er galskap,» flirte Langemann da han tok av seg hodetørkleet og tørket seg i ansiktet med det.

«Det var du som ville av gårde,» svarte Rosa.

«Jeg, nei!» lo han. «Det var du.»

«Du trengte det,» innvendte hun, og det glimtet til i øynene hennes. «Og resten av byen trengte det også.»

Han humret. «De må kanskje venne seg til å ha meg der.»

Hun ble alvorlig. «Tror du?»

Han klemte tørkleet mellom fingrene og så tankefullt på vanndråpene som kom ut og sakte rant ned langs hånden hans. «Jeg vet ikke. Men jeg tror ikke jeg blir bedre.» Han så opp, møtte blikket hennes. «Slik kapteinen håper.»

«Du trengte en pause. Han tok ikke feil der.» Hun la hodet på skakke. «Men om du selv mener at du er i stand til å seile, lar han deg nok.»

Han nikket. Hun hadde et poeng. Han stakk tørkleet i frakkelomma, tok blikket fra henne og lot det i stedet gli over omgivelsene, selv om det ikke var mye å se. Tåka var for tett.

«Han elsker deg like høyt som jeg gjør,» la hun til, og en svanger stillhet la seg mellom dem. «Bare på et annet vis,» presiserte hun. Ny stillhet, og så: «Eller kanskje ikke.»

Han sukket. «Tror du virkelig på de historiene?» Han kikket tilbake på henne, og fant blikket hennes overraskende fast og stødig. Hun følte åpenbart ingen skam over det hun hadde antydet, og det ble Langemann som først så bort. Han kunne fortalt henne at selv om han hadde erfaring utover kvinner, så hadde han aldri vært alene med en mann på den måten, og i hvert fall ikke kapteinen. Men han var temmelig sikker på at hun ikke hadde lyst til å høre om erobringene hans, så han lot det være. «Det er ikke som med oss,» var alt han sa.

«Bare "vanskelig å forklare"?» siterte hun ham, men med et smil gjemt i stemmen.

Han svarte ikke, sendte henne bare et unnskyldende og takknemlig blikk, fordi han visste at hun heller ikke ventet at han skulle.

Det var først senere, da de hadde klort seg et godt stykke videre oppover, nærmest klatret innimellom, at han tok opp tråden. «Jeg kan aldri forlate ham,» sa han da, midtveis i et dytt for å få henne opp på en avsats over dem.

Litt jord og noen småstein løsnet og regnet over ham da foten hennes prøvde å finne feste. Om hun var overrasket over utbruddet, avslørte hun det ikke da hun tittet ned på ham. «Har du i det hele tatt tenkt tanken?»

«Ja,» nikket han. «Da jeg fant Pinky og han ba meg kaste ungen over bord. Og nå på sist tokt.» Han trakk pusten fort inn gjennom nesa, det lød som et skjelvende gisp. «Men jeg mener det jo ikke.»

«Du hadde latt ham kaste Pinky over bord?»

Han hadde vært i ferd med å svinge seg opp etter henne, og nå var det hans tur til å famle etter fast grep, satt ut som han ble av den overraskende konklusjonen. «Aldri!» utbrøt han. Han karret seg på beina og stirret på henne, nærmest desperat etter å oppklare misforståelsen. «Men jeg tror ikke han ville gjort det, heller. Ikke egentlig.»

Hun så ikke like overbevist ut, men hun sa ikke noe, ga bare armen hans en ørliten kjærlig berøring, nærmest et streif, og gikk videre innover tåka.

De var bare kommet et par skritt før hun stoppet igjen, og utbrøt: «Jeg tror jammen vi er her.»

«Som, på toppen?» spurte han, men hadde allerede sett det hun hadde sett. Eller ikke sett. Det var ikke mer fjellvegg, bakken hadde flatet ut foran dem, og etter å ha gått enda noen prøvende skritt framover i den tjukke suppa, hørte de det hule ekkoet fra vulkanens krater og stoppet. De så på hverandre, og det var også alt de så. Hvitheten hadde visket ut alt utenfor en fem meters radius.

Langemann hentet fram kartet, og etter at de begge hadde stått bøyd over det og kompasset en stund, var de enige. «Vi er her,» konkluderte han og rettet seg opp. «Og utsikten er helt sikkert fantastisk.»

Hun lo, og da gjorde han det også. Akkurat der og da kunne han fint leve med å bare ha henne å se på, om det så var for resten av livet. Han fant fram tobakken (som heldigvis hadde ligget godt pakket ned og unngått å bli våt) og tente opp i pipa, mens hun vrengte sekken av skuldrene sine og begynte å utforske området.

«Ikke dett ned nå,» advarte han henne, det kom kjærlig og halvt på spøk, men bare halvt.

Han snudde seg mot havet, som han bare måtte anta fremdeles lå der ute, og sendte en tanke til Pinky og kapteinen, i den rekkefølgen. De burde vel være i området rundt Marmeladene nå, konkluderte han, men stolte ikke helt på beregningene sine lenger. Hodet hans hadde vært fylt av så mange andre ting.

«Langemann!» Rosa ropte på ham. «Kom og se.»

Han tok et siste drag av pipa og slo ut tobakken. «Snakk til meg så jeg finner deg, da,» svarte han.

Han fant henne. Hun hadde forflyttet seg knapt femti meter og satt på huk ved en stor steinhelle da han skimtet henne gjennom tåka. Hun kikket opp da han kom, ansiktet var opprømt, krydret med en klype nervøsitet. «Se her.» Hun nikket mot steinhellen, og lot fingeren gi langs en fure i den, til han så at det var en inskripsjon.

Morgan, anno 1702.

Langemann visste ikke helt hva han følte. Han kjente noe åpne seg inne i ham, noe hult som spiste seg større. Det prikket intenst i hodebunnen. Han stakk hendene i frakkelomma så Rosa ikke skulle se at han skalv.

«Han var her,» sa hun, som om det måtte bekreftes med ord. Så reiste hun seg og lente seg mot ham, smøg armene sine inn under hans, klemte øret inn mot hjertet, strammet taket ytterligere...

«Pust, skatten min,» hvisket hun, og først da ble han klar over at han ikke hadde gjort det på en stund og at flimringen foran øynene ikke bare skyldtes tåke. Han fikk hendene ut av lommene og de stive armene fri, svøpte dem om henne og laget en kokong, litt for henne, mest for seg selv.

«Jeg puster,» hvisket han, selv om han knapt gjorde det. «Jeg puster.»

Etterpå måtte han ha enda en røyk, mens hun tok på seg å risse navnene deres inn i steinen under Morgans:

Langemann & Rosa, anno 1716.

Hun spurte om hun heller skulle skrive Jakov, men han var ikke lenger sikker på hvem Jakov egentlig var, så han ristet på hodet. Langemann var greit. Langemann holdt i massevis.

De bestemte seg for å trekke nedover igjen, det var ikke mye ly å finne her på platået, så hun gikk for å pakke sekkene, og først da tok han fram det han hadde båret med seg i lommen.

«Du skal ha takk for Pinky,» hvisket han ut i lufta. Han hadde ikke planlagt å si det høyt og skvatt litt av lyden av sin egen stemme, men fortsatte likevel: «Han er det beste som har skjedd meg.» Han satte seg på kne (og ignorerte, med unntak av et lite rynk på nesa, knakingen fra hofta), gløttet seg fort over skulderen, forsikret seg om at Rosa ikke kunne høre ham og bøyde seg fram til leppene nesten berørte steinen. «Men vær så snill, ikke plag meg mer. Du og jeg er ferdige med hverandre nå.»

Og han rettet seg opp og gikk, og lot to mansjettknapper med initialene W.M. ligge igjen.