Første kapittel
Det stinket av svette, vanndamp og tung parfyme, ispedd en og annen os av opium. Kaptein Sabeltann hadde ikke for vane å frekventere bordeller, men var likevel temmelig sikker på at det var slik de alle luktet. Dette var riktignok et av de bedre etablissementene. Lyst og forholdsvis rent, luksus for de som kunne betale for det. Første stopp for mange av mennene hans når de fikk landlov i Port Providence (til de gikk tom for penger og måtte senke standarden). Kapteinen deres derimot, som absolutt hadde råd til det som ble tilbudt, ville aldri frivillig satt sine høyhælte sko her. Han kom bare når forretninger drev ham til det. Slik som nå.
Han befant seg i vestibylen, foran en tom resepsjonistdesk, og stirret intenst mot døra bak den, hvis stedets innehaver Marianne nylig hadde forsvunnet ut gjennom. Det betydde på ingen måte at han ikke holdt resten av rommet under oppsyn. Han hadde gjennom årene opparbeidet seg en årvåkenhet få andre kunne skilte med, og i sidesynet fulgte han med på de mange unge damene som satt på de fløyelstrukne benkene langs veggen. En av dem hadde prøvd å forføre ham fra det øyeblikket han kom, ved å løfte på skjørtene og vise fram stadig mer av et par delikate, hvite bein. Han fnyste lavt. Hva innbilte hun seg?
Langemann hadde hørt fnyset hans og kikket på ham. Han så det i øyekroken, det også, og snudde på hodet for å møte blikket hans. Kvartermesteren hadde, i motsetning til ham selv, hengt fra seg hatten og frakken på stativet ved døra, et tydelig tegn på at han følte seg hjemme. Han hadde for en gangs skyld ikke flettet håret, men latt det henge løst over skuldrene, skjøvet inn bak ørene, noe som framhevet de markante trekkene i ansiktet på en ny og, helt ærlig, ypperlig måte. Sabeltann lurte på hvor han hadde gjemt kniven. Det var ikke lov med våpen i Mariannes Røde Lanterne, men Langemann hadde sine knep. Han så på kapteinen som om han ventet at han skulle si noe, men Sabeltann slapp å tenke ut hva, for i samme øyeblikket kom endelig den han hadde ventet på.
Tiger-Tim veltet ut gjennom døra, med den ene armen rundt en ung kvinne i bare mamelukkene og den andre rundt en ung mann med enda mindre tøy på. I den ene hånden hadde han en vinflaske og gestikulerte stort med den til hilsen. «Kaptein Sabeltann!» utbrøt han og gliste bredt. «Et sjelden syn i disse dager, men desto gledeligere.»
«Herr Turpin,» hilste kapteinen tørt tilbake, og Timothy Turpin ga ham den samme responsen som alltid: «Herr Turpin er min far, kaptein. Tim, min kjære, det er Tim for deg!»
Sabeltann kommenterte det ikke. Tim var som vanlig mye å ta inn. Han var ikledd et underskjørt og et hvalbeinskorsett, samt en åpen slåbrok med krage av tigerskinn. Hans trang til å understreke kallenavnet sitt gjennom klærne var tilsynelatende også gjeldende på bordeller. Ansiktet var nylig pudret, men den skjeve parykken, som for øvrig var en kvinneparykk, antydet at det hadde gått forholdsvis hastig for seg.
«Og Langemann.» Han slapp taket i sine to følgesvenner, dyttet vinflasken inn i armene på mannen og gikk gledesstrålende bort til kvartermesteren. «Jeg er glad for å se at ryktene om din død var sterkt overdrevne.» Han la en hånd mot kinnet hans. Langemann leet ikke så mye som en muskel. «Jeg gråt da jeg hørte det, vennen. Jeg tenkte: En sånn vakker juvel… tapt. Hvordan går det med deg?»
«Bare fint,» svarte Langemann.
Tiger-Tim klappet ham varsomt. «Godt å høre.» Han rygget litt, som for å liksom ta inn hele synet. «Ah… du er så…» Han la tre fingre mot leppene sine og laget en kysselyd.
Det vibrerte i Langemanns munnviker. Kapteinen kvalte et knurr bakerst i halsen. Han lurte på om Langemann hadde lagt opp til dette, at det var derfor han hadde slått ut håret, i bokstavelig forstand. Som for å understreke hvordan det overhode ikke hadde begynt å tynnes ut på hodet hans, til tross for at han var nesten førti år (denne sommeren, om kapteinen hadde regnet riktig, og det gjorde han stort sett). Det skulle ikke forundre ham. Langemann visste godt hvilken effekt han hadde på folk. Han overlot aldri noe til tilfeldighetene.
Tiger-Tim dumpet ned i stolen bak skrivebordet og trakk den halvnakne unge damen ned på kneet sitt. Den unge mannen stilte seg ved siden av, med armen lekent rundt halsen hans. Kaptein Sabeltann kjente at tålmodigheten var i ferd med å renne ut. Dette var ikke et forretningsmøte etter hans standard.
«Jeg gikk med på å møte deg her,» sa han. «Kan vi komme til saken?»
«Selvsagt, kaptein, selvsagt!»
«Uten vitner. Jeg har ingen interesse av å flagge intensjonene mine for andre kapteiners småspioner.»
«Men, kaptein,» stogget Tim og strøk den unge kvinnen over det gylne håret, «Lily her er da ingen spion. Er du vel, Lily?»
«Nei,» fniste hun og kysset øreflippen hans.
«Og ikke William heller,» fortsatte Tiger-Tim og kløp gutten i den ene rumpeballen.
«Det vet du pent lite om,» argumenterte Sabeltann. «Men jeg vet at Lily og William møter mange pirater, og at pirater gjerne plaprer når de bare stimuleres riktig. Og slike små forretningshemmeligheter kan være en veldig lukrativ vare. Eller hva, Lily?»
Lily bare smilte.
«For all del.» sa Tiger-Tim og kysset henne på leppene. «Beklager, mine skjønne, dere får vente på meg på rommet.»
Han kysset William også, og de slapp ham, påtatt motvillig, og forlot rommet. Resten av kvinnene fulgte straks etter dem, da Marianne vinket på dem fra dørkarmen. Langemann smilte da han så henne.
Sabeltann hogget blikket i Tiger-Tim. «Nå?»
Tim lente seg bakover i stolen. «Prinsen av Wales' gullreserve er ikke lenger på San Rafael.»
«Takk, det vet jeg. Jeg har nettopp endevendt den øya.»
«Men den har vært der,» bekreftet Tim. «En lite fugl hvisket meg i øret at den var der så sent som den femtende januar. Så den må ha blitt flyttet en gang mellom da og da du var der.»
«Vi ankom den tjueførste.»
Tiger-Tim klikket med tunga. «Så nær… Om du bare ikke hadde blitt så distrahert underveis. Men selvsagt, Langemann kan jo være temmelig distraherende. Jeg klandrer deg ikke.»
Sabeltann smalnet blikket, men Langemann kom ham i forkjøpet: «Hva har du hørt?»
«Jeg hørte dere hadde en liten avstikker til Gral.»
Kapteinen sluttet aldri å la seg imponere av Tiger-Tims eksepsjonelle evne til å innhente informasjon. Lite, om noe, gikk for seg i Karibien uten at Tim visste om det. Det var tross alt en grunn til at Sabeltann var villig til å holde ut all eksentrisiteten hans, og likevel kom for å kjøpe denne informasjonen fra tid til annen. Han skulle gjerne hørt hva mer han visste, og ikke minst hvor han hadde fått denne informasjonen fra, men lot det ligge.
«Den lille fuglen din vet ikke tilfeldigvis hvor den ble flyttet?»
«Nei.»
«Så hva har du til meg?»
«Angående prinsens skatt? Ingenting.»
«Ingenting?» Sabeltann stirret på ham. «Kaller du meg inn til et møte bare for å si at du har ingenting?»
«Selvfølgelig ikke, kaptein. Jeg vet du er en travel mann. Jeg har noe annet.»
«Noe annet?»
«Noe bedre.»
Kaptein og kvartermester vekslet blikk. «Havna hadde krydd av skuter om så var tilfelle,» sa Sabeltann.
«Det er sjelden du sitter på noe det ikke blir budkrig om, Tim,» la Langemann til.
«Om jeg hadde snakket høyt om det, ja. Absolutt, de hadde gått mann av huse om de hadde fått nyss om dette. Det er såpass. Men, nei, jeg ville tilby deg dette helt eksklusivt. Før alle andre.»
«Jaha, hvorfor denne spesialbehandlingen?»
Tiger-Tim så nesten fornærmet ut. «Du er min beste kunde, kaptein! Vårt samarbeid har vært riktig så lukrativt for begge parter, om jeg får si det selv. Det skulle da bare mangle at jeg ga deg litt spesialbehandling.»
«Så hva er det?»
Tiger-Tims øyne fikk et nesten fandenivoldsk lys. «Jungelens hjerte.»
Sabeltann hørte fnyset fra Langemann samtidig som han slapp ut sitt eget. «Jungelens hjerte er en myte.»
«Å?»
«Og det vet du. Du vet godt at menn har lett like hardt og desperat etter den som etter El Dorado. Og at nesten like mange menn har dødd i forsøket. Ingen har funnet den. Fordi den, i likhet med El Dorado, ikke fins.»
«Mange har lett,» nikket Tim. «Og noen har funnet. For den rette prisen skal jeg gi deg noe som viser veien.»
«Enda et kart?» snøftet Sabeltann. «Sist du solgte meg et kart seilte jeg hele veien rundt Kapp Horn bare for å finne en tom øy.»
Tiger-Tim slo armene ut. «Og nå vet vi det, kaptein! Nå vet vi at Lama Rama ikke fins. Vi kan ikke ha rett hver gang.» Han lente seg fram. «Men denne gangen, denne gangen har jeg det fra en førstehåndskilde.»
«Du har det fra noen som har vært der?»
«Det stemmer. Og vet du hva det beste er? Det er ikke langt unna. Det er her. Her i Karibien.»
Sabeltann var ikke overbevist. «Hvor?»
«Nå, det er opplysningene jeg prøver å selge deg, kaptein.»
«Og hva vil det koste meg?»
«Tretti spanske pesos. Og den vanlige ti prosenten av en eventuell profitt.»
Kapteinen fnyste. «Kom, Langemann. Vi er ferdige her.»
De snudde seg for å gå, men akkurat slik Sabeltann hadde forutsett fikk de bare tatt et par skritt før Tiger-Tim ropte etter dem. «Tjuefem, kaptein.»
Sabeltann stoppet og kikket på ham over skulderen. «Femten.»
«Kaptein!» jamret Tiger-Tim. «Du flår meg! Tror du slikt som dette er enkelt å komme over?»
«Nei,» svarte Sabeltann tørt. «Og noen har sikkert jobbet veldig hardt for det.»
«Tjue?»
«Men da beholder jeg hele profitten. I og med at det er ekstremt lite sannsynlig at det faktisk blir noen.»
Tiger-Tim rynket ansiktet sammen i en furten grimase. «Da vil jeg ha forskuddsbetalt.»
«Bare gi meg kartet, du.»
«A-ah, forskudd! Penger nå, opplysninger etterpå. Det er fremdeles noen tråder som må nøstes opp. Om du mener alvor.»
Sabeltann så på sin nestkommanderende. «Hører du, Langemann, nå prøver han å selge oss noe han ikke engang har. Noen er i ferd med å miste teften, tror jeg. Kom.»
De begynte å gå mot døra igjen.
«Jaja,» sukket Tiger-Tim. «Da får det gå til Torelli.»
Sabeltann kikket seg nok en gang over skulderen. «Sa ikke du nettopp at du tilbød meg dette eksklusivt?»
Tiger-Tim smilte unnskyldende, men virket mest glad for å få oppmerksomheten hans igjen. «Jeg ville helst selge til deg, kaptein, da det øker oddsen betraktelig for at Hjertet faktisk blir funnet. Torelli har en utsøkt sans for mote, det er sant, men når det kommer til erfaring, ferdigheter og rent intellekt har han mye å gå på sammenliknet Kongen på havet. Det vet alle. Klart, om han skulle finne Jungelens hjerte, kan folks oppfatning fort snu…»
«Kæpten...,» begynte Langemann, men Sabeltann brøt ham av: «Halvparten nå, resten når du leverer.»
«Greit.» Tiger-Tim slo håndflatene mot bordplata. «Du vil ikke angre, kaptein.»
«Vi får håpe det, for din skyld.» Sabeltann visste at truslene hans falt flatt, men følte likevel behovet for å markere seg. «Og jeg går med på dette utelukkende fordi det er deg, Tim.»
«Jeg er smigret.»
«Ikke vær det.»
Sabeltann talte opp ti blanke sølvpesos fra pengeposen sin og slapp dem i bordet med et høyt klirr, og Tiger-Tim sopet dem sammen med et tilfreds smil. «Strålende. Møt meg her i morgen tidlig, så skal du få varene dine. Og nå, om du vil unnskylde meg, har jeg en avtale på bakrommet med mine vakre små.» Han reiste seg og lot blikket gli opp og ned den ranke kapteinskikkelsen foran seg. «Bli med om du vil.»
Sabeltann gryntet.
«Nei vel. Hva med deg, Langemann? Du vil så visst heve kvaliteten på vår lille rendezvous.»
«Ellers takk, Tim, men jeg står over.»
«Synd. Vel, vel, da ses vi, mine herrer. Samme sted i morgen tidlig, altså.» Han rettet på parykken, blunket til Langemann og spankulerte ut av rommet.
De andre to vekslet blikk, noe forvirret, noe fortryllet, som seg hør og bør etter et møte med Tiger-Tim.
«Betalte jeg ham akkurat på forskudd?»
«Ai, kæpten. Noen er i ferd med å miste teften, tror jeg.»