I wouldn't want to be anywhere else but here
I wouldn't want to change anything at all
- All Saints, "Black Coffee"
Kongen på Havet hadde ikke for vane å våkne opp i seng med andre. Det hadde skjedd fra tid til annen, når han var full og desperat nok, men det var årevis siden nå, og aldri med en mann og i hvert fall ikke ombord Den sorte dame, i lugaren hans, i hans aller helligste og mest private. Og likevel, denne morgenen, straks han slo opp øynene, kjente han at han ikke var alene.
Panikken gikk fort over. Det var Langemann som lå der, klemt inne mellom sin kaptein og veggen, med øynene igjen og ansiktet presset opp mot armhulen hans.
Langemann…
Ingen grunn til panikk.
Men mye grunn til undring.
Først da lyspartikler begynte å danse foran øynene hans, innså Sabeltann at han fremdeles holdt pusten. Han slapp den langsomt ut, men turte ikke røre på seg. Alkoven var ikke bredere enn at han ville komme borti sengekameraten om han forsøkte, og han ville ikke risikere å vekke ham riktig ennå.
Ikke før han husket hvordan de hadde havnet her.
Han lot blikket gli over rommet. Klærne hans, knebuksene, vesten og strømpene lå pent drapert over stolen der han pleide å legge dem, skoene sto oppstilt under. Frakken hang på knaggen i hjørnet. Hatten og parykken var på bysten foran speilet.
Han hadde ikke hatt hastverk.
Det gjorde ikke saken bedre.
Han hadde skjorta på, og det samme hadde Langemann, men uten sminke og parykk kunne han like gjerne vært naken. Én ting var at Langemann hadde delt seng med kaptein Sabeltann, det var langt verre at han hadde sovet med Stephen J. Bennett.
Løytnant Bennett var død. Han hadde vært død lenge. Verden hadde glemt ham og slik skulle det forbli. Sabeltann hadde nesten glemt ham selv. Men det var noe med Langemann som av og til dro ham fram fra glemselen, ut i lyset, ut til livet, og Sabeltann hadde merket hvordan han mindre og mindre strittet imot når det skjedde. Nå hadde han visst gitt det opp fullstendig. Her lå han i all sin påståtte prakt, med Jakov Karoli, den vakreste mannen på De syv hav ved sin side.
Kanskje burde han vært lykkelig? Om ikke det, så tilfreds?
Men han var bare forvirret.
Hvordan hadde de havnet her?
Han prøvde å rekonstruere kvelden i forveien, ut fra de små, fragmenterte minnene han hadde. Det hadde vært alkohol inne i bildet, ingen tvil om det, han kunne kjenne ettersmaken i den tørre munnen. Men neppe uhorvelige mengder. Han var ikke bakfull, og det luktet ikke stramt av Langemann heller.
Langemann luktet Langemann. En duft Stephen ville kalt sin favoritt blant alle i verden, men som kaptein Sabeltann aldri ville vedkjent seg en hang til.
Var noen av dem syke? Hadde en av dem trengt tilsyn?
Sabeltann kjente seg frisk selv, ingen smerter, ingen svakhet, men tvert imot en aldri så liten appetitt for frokost og sterk kaffe. Langemann var varm og svett, men på ingen måte feberhet, og han pustet dypt og jevnt. Det var ingen ynk, og selv furene i ansiktet virket mindre framtredende enn vanlig, noe Sabeltann noterte seg da han endelig våget seg til å se på ham.
Ansiktet var så tett på, bare tommer fra hans eget.
Burde han vært lykkelig?
Herregud, han hadde sovet godt! Bedre enn på lenge, lenge, kanskje bedre enn noensinne før. Søvnen satt fremdeles i lemmene under teppet, som han fremdeles ikke fikk seg til å røre på, men hodet var klart og uthvilt.
Var han lykkelig?
I hvert fall hadde han ingen hast med å gi slipp på dette øyeblikket.
Langemann rørte så vidt på seg. Beinet hans strøk langs kapteinens under teppet og sendte en sjokkartet bølge gjennom kroppen hans. Sabeltann ville sprette opp og vekk, Stephen ville ta ham i armene sine, og han visste ikke hvem av de to han var akkurat nå, så han endte opp med å gjøre ingenting. Han bare lå der, urørlig, og våget knapt å puste.
Langemann slapp ut et langt sukk, og hodet hans gled nærmere, helt inn til skulderen. Og det ble for mye. Han våknet i det Sabeltann prøvde å fritte seg løs.
«Kæpten.» Om han var overrasket over å våkne der, skjulte han det godt.
Sabeltann satte seg opp. Han rettet på skjorta, glad den var på tross alt. Langemann rullet over på siden og støttet seg opp på albuen. Han bare så på ham, taus og avventende, til kapteinen kikket tilbake på ham. «God morgen,» la han til da.
«Hvorfor er du her?» Det kom bryskere ut enn Sabeltann hadde tenkt, men det gjorde det jo gjerne.
«Fordi du ba meg om det,» svarte Langemann. Stemmen var varm, ikke anklagende, men tålmodig og kanskje bare en smule oppgitt. «Du ba meg bli, så jeg ble.»
«I... i sengen?»
Langemann trakk på den ene skulderen, nonsjalant, som om det var den naturligste ting i verden at de hadde sovet sammen. «Du ba meg holde rundt deg, så jeg holdt rundt deg.»
Sabeltann bare stirret på ham.
«Jeg holdt rundt deg til du sovnet,» fortsatte Langemann. «Og så... sov jeg også.»
Sabeltann så bort, ned på hendene sine. De så nakne ut uten ringene. Ordinære. De kunne vært hendene til hvem som helst.
En krig av følelser begynte for alvor å gjøre seg gjeldende inni ham. Angst, frustrasjon, fortvilelse. Som vanlig smeltet de sammen til sinne.
«Du var litt opprørt,» forklarte Langemann. Det kom skånsomt og forsiktig, men det hjalp lite. Ydmykelsen var like brutal.
«Kæpten.» Langemann la en hånd på armen hans. Og i et lite øyeblikk var han på nippet til å gi etter. Men bare et øyeblikk. I stedet slengte han teppene til side og forlot sengen og varmen og intimiteten han ble tilbudt der. Han krysset gulvet med stive bevegelser og dumpet ned på stolen foran toalettbordet, der han like stivt og nesten mekanisk grep etter sminkeboksen og begynte å legge et tykt lag hvit sminke i ansiktet. Han kjente lettelsen bre seg i kroppen etter hvert som Stephen forsvant inn bak masken igjen.
«Ingen har sett oss, kæpten.» Langemann forsøkte å berolige ham.
Du har sett meg. Han sa det ikke høyt.
Langemann ga opp da han ikke fikk noen respons. I stedet la han seg ned igjen, og draperte en arm over øynene. Sabeltann kunne se det i speilet. Han kjente seg uvel, til tross for lettelsen. Han gløttet mot aktervinduene, der morgensolen sendte farget lys inn i rommet. Det var nok frokosttid, men den svake appetitten på mat han hadde kjent tidligere, var forduftet.
Kaffe, derimot…
Han fikk på seg parykken og følte seg straks litt bedre. Normalt ville han kledd seg først, men normalt hadde han ikke publikum når denne transformasjonen skjedde.
Eller publikum og publikum... Langemann lå fremdeles og døste. Han hadde det åpenbart ikke travelt med å komme seg av gårde, men Sabeltann hadde det for så vidt ikke travelt med å jage ham av sted heller.
Han fikk strømpene og benklærne på seg, og ikke et øyeblikk for tidlig, viste det seg, for i samme øyeblikk banket det på døren.
«Ja?» glefset han.
«D-det er bare meg, kæpten, m-med k-kaffen din.»
Det lød som Pelle eller Pysa, Sabeltann hadde aldri lært seg å høre forskjell. Han gikk bort og lukket opp og passet på å ikke åpne døren for mye. Det var ganske riktig en av tvillingene, kalvbeint og nervøs, med kaffekannen i de lubne nevene. Han klarte bare å møte kapteinens blikk i et kort sekund, før han så bort.
Pysa, altså. Han hadde alltid vært den mest fornuftige av de to.
«J-jeg vet det er L-langemanns jobb, kæpten, men v-vi kan'ke finne…». Det ene øyet viet seg ut i overraskelse og undring. Han hadde uten tvil likevel fått med seg noe han ikke skulle, kapteinens forsiktighet til tross. Sabeltann snappet til seg kannen og smalt døren igjen foran nesen på ham.
Langemann hadde satt seg opp. Sabeltann gløttet bort på ham i det han krysset rommet og satte kannen fra seg på bordet, og fikk med seg at han svingte beina ut over sengekanten. Men først da kapteinen satt ved toalettbordet igjen og han trodde han ikke ble sett, prøvde han å reise seg.
Det var uten tvil vanskelig for ham. Sabeltann fulgte forsiktig med i speilet. Kvartermesteren hans skar en grimase og tok seg til den venstre hofta. Han strakte langsomt venstrebeinet ut foran seg, før han med god hjelp fra sengestolpen klarte å komme seg på beina. Der ble han stående, åpenbart rådvill.
Sabeltann kjente et stikk av medlidenhet, under alt det andre. Han visste at Langemann hadde en dårlig hofte – alle visste det, selv om ingen snakket om det – men ikke at det var så ille. Han kvapp til av den plutselige knekkelyden da Langemann tilsynelatende fikk dyttet noe på plass der inne, og han reiste seg brått fra plassen sin og bød ham taust en arm.
Langemann tok den. «Det går over, kæpten,» forsikret han i det Sabeltann støttet ham over gulvet.
«Jeg vet det,» svarte Sabeltann og trakk ut en stol ved bordet for ham. «Sett deg.»
Han fant Langemanns klær liggende på en puff og hjalp ham på med strømpene. Det føltes bra. På en måte gjenopprettet det balansen mellom dem.
«Kæpten…» begynte Langemann.
«Jeg ba deg bli,» brøt Sabeltann ham av. For det var jo sant, og han hadde satt pris på det. Han ville bare ikke snakke om det.
Og Langemann forsto. Han lot det ligge.
«Du kan få litt kaffe før du går,» sa kapteinen. Han hentet to kopper fra skapet og skjenket oppi til dem, og han tenkte, mens han drakk den og observerte sin nestkommanderende gjøre det samme, at det var flere ting i livet som kaffe.
En verdsatt vane, et hverdagslig ritual.
Og en aldri så liten avhengighet.
I wouldn't want to take everything out on you
Although I know I do, every time I fall
- All Saints, "Black Coffee"