A/N: da jeg bare leser Harry Potter på engelsk til vanlig, har jeg tenkt å bruke karakterenes originale navn. Jeg tror ikke dette vil skaper problemer for noen, siden navnene uansett likner hverandre, og det er lett å gjette seg til.
Håper dere liker den da=)
Ok; jeg eier IKKE Harry og co…(som om dere noensinne trodde det…) jeg tjener INGEN penger på å skrive denne historien. Det eneste jeg eier er tittelen, handlingen og min egen karakteristikk av personene…
betyr at noen tenker
~*~
Dømt til ilden
av Aradia Violet
~*~
Prolog:
Hun våknet med et rykk, og et øyeblikk satt hun bare og så seg forfjamset omkring. Tankene surret rundt i hodet, og hun klarte ikke å feste seg ved noen av dem. Hun stirret på forhenget foran himmelsengen. Det virket da ekte nok. Sakte, som om hun var redd det ville fall ned, strakk hun fram hånden og løftet vekk det tunge fløyelsstoffet. Alt var som det pleide i sovesalen. Hun kunne høre de andre jentene sove i sengene rundt henne, og følte seg straks litt bedre.
Hun prøvde å huske drømmen hun hadde våknet fra, men det var som om en tung tåke hadde lagt seg som et teppe rundt de tankene hun prøvde å få tak i. Alt hadde virket så ekte, nesten som om *det* hadde vært virkelighet, mens *dette* var en drøm.
Hun lukket øynene, og prøvde å fokusere. Sakte begynte det å demre for henne, men bare brokker. Hun husket en liten hytte langs havna, et stort skip som het ett eller annet med mai, og barn som lekte rundt i gaten. Hun husket at hun hadde hatt en viktig samtale med et kjent ansikt. Det hadde vært en gammel mann med langt skjegg og halvmåneformede briller. Plutselig skjøt en setning som den gamle mannen hadde sakt, ned i henne som en brannpil. *det er en mening med alt. Husk det.* Den brant seg fast til hukommelsen hennes og glødet, og hun visste at den alltid ville komme til å stå der, og minne henne på disse åtte ordene. Hårene på armen hennes reiste seg. Hun grøsset. Uansett hva denne drømmen hadde vært om, lovet det ikke godt. Men hvis hun ikke la seg til å sove igjen, ville hun aldri klare å stå opp neste morgen, og de hadde Snape i første time. og å komme for sent i hans timer, det er *virkelig* er mareritt!
Derfor la hus seg ned igjen, og prøvde å riste av seg den krypende følelsen som ga henne gåsehud.
Snart hevet og senket brystkassen hennes seg rolig, og hun hadde dykket ned i en ny verden, der hvor minnene og drømmene holder til.
~*~
jada, jeg VET at det er kort, men jeg har en slags svakhet for korte kapitler (eller så er jeg så lat at jeg ikke gidder å skrive mer…vet ikke, jeg;))