Snobbiten.
Også kjent som:
"Jeg gikk vill og kom tilbake til middag."
Kapittel 1.
"Jeg er ikke sikker på hva det var. Det gikk så fort..."
I den øverste etasjen i et høyt tårn bodde en snobbit. Dette var ikke et kaldt og tomt tårn med mørke vegger og gulv, nei, dette var et snobbit-tårn og det betyr hygge.
I dette tårnet bodde Bolbo Tommelomme, en meget respektabel snobbit- hva er en snobbit? Jeg går ut ifra at jeg kanskje må fortelle hva en snobbit er nå om dagen, de er blitt så sjeldne at. jaja.. Snobbitene er høye, mye høyere enn menn, de er faktisk de høyeste skapningene i Bakgård, enda høyere en de skallede kjempene. De liker å bo i høye tårn og er meget glad i maskineri, det er vanlig at en snobbit-familie har en familiebedrift som går ned gjennom slekta. Det eneste yrke som ikke er sterkt utbredt er vante-yrket, for snobbitene har nemlig et tykt lag ull på hendene som virker som vanter når det blir kaldt. Dette håret er gjerne blondt og stridt, akkurat som håret til snobbitene.
Vell, tilbake til saken, Vår spesielle snobbit, Bolbo Tommelomme var, som du sikkert skjønner, en Tommelomme, en meget respektabel familie. Tommelommene hadde bodd i nærheten av Dalen i uminnelige tider, Bolbo bodde i bunnen, 340 meter under vannstanden. Grunnen til at folk anså Tommelommene som så veldig respektable var fordi de var så kjedelige. De gjorde aldri noe utenom å sitte stolen sin og spise boller, kaker, kjeks, horn, brød, kringler, søtsaker og smultringer og drikke, vin, vann eller øl eller noe annet. Selv om snobbitene vanligvis ikke ble veldig tykke ble familien Tommelomme meget tykke. Bolbo var den tykkeste av alle, men en dag skjedde det noe helt uventet - han bestemte seg for å trimme av litt fett.
Så Bolbo trasket oppover sidene på Dalen helt til han nådde opp til den koselige byen som lå rundt den, Hyggetun, nå var han så sliten, selv om han bare hadde gått en kilometer slik fuglene flyr, at han gikk til bakeren og kjøpte seg en smultring.
Da han kom ut igjen fra bakeren med en hel pose full av smultringer (Han hadde ikke klart å motstå fristelsen) så han at det sto en gammel mann med turkis kjole(eller noe sånt), en flat, lyseblå liten flosshatt, grønne tøysko og en lang kjepp. Bolbo gikk bort til den gamle mannen som stod å skulte utover mot Dalen, "God dag!" sa Bolbo og tittet ned på den lave mannen. Mannen snudde seg langsomt rundt og så bistert på Bolbo, "Hva mener du med god dag?" spurte han, "Mener du. øh. jeg mener: mener du., øh altså; hva mener du med god dag?" Bolbo så forvirret på den gamle mannen, "Jeg mener bare at dette er en god dag og lurer på om du syns det." Sa han litt tamt, han visste ikke helt om han likte denne gamle mannen. "Ja, dagen er god nok den," sa mannen, "men for meg er det ikke den beste dagen i mitt liv, du skjønner; jeg leter etter noen som kan bli med på et eventyr." Bolbo likte så definitivt ikke denne gamle mannen. "Et eventyr?" Spurte han, "da har du nok kommet til feil sted. Her omkring drar ikke mange av oss på eventyr, vi liker å holde oss hjemme her." Han var redd for hva den gamle mannen kom til å si nå, "Vil ikke du bli med på eventyret, Bolbo Tommelomme?" spurte mannen. Han hadde sakt det Bolbo fryktet, åh, hvorfor kunne ikke bare alle galningene holde seg unna ham? "Nei takk," sa han, "Jeg vil helst ikke være med på noe eventyr." Han mente selv det lød meget bestemt så nå håpet han den gamle mannen skulle gå. "Men, du har ikke hørt meg ut." Sa mannen, "Det er nok deler av dette eventyret du kommer til å like. Kan jeg stikke innom til te i morgen?" Bolbo følte at han ikke hadde noe valg, "Javel. I morgen, tetid, da." Sa han og prøvde å høres ut som han gledet seg, "Men en ting." Sa Bolbo idet mannen skulle til å gå, "Hvordan vet du navnet mitt?" mannen stoppet og humret litt, "Jeg kjenner deg, men du husker nok ikke meg." Og så kastet han plutselig fra seg staven og reiste seg opp i full høyde, "Jeg er Sandal den Blå-Grønne, en av Mollmennene!" "Hmm." sa Bolbo, "deg har jeg aldri hørt om." Mannen så meget skuffet ut, "Det skyldes nok at jeg aldri har vært her før." Sa han og gikk fort nedover veien og forsvant bak en åskam.
Bolbo Tommelomme hadde et meget godt minne, dagen etter stod det lille bordet hans dekket til to personer med en passelig stol til hver (på stolen til Trollmannen var det plassert flere bøker slik at han kunne nå opp til bordet). Så ringte det på døren, Bolbo gikk og åpnet døren, "God dag. Sa han og bukket, for i døra stod Sandal, men bak ham stod det flere kjemper, ja det var faktisk til sammen tredve kjemper som stod der og trampet ned plenen hans. Bolbo så forvirret opp på Sandal, "Hvorfor sa du ikke at det kom flere?" spurte han lystig, for han elsket besøk. "Kom inn, kom inn. Ingen vits i å stå der ute å fryse." Sa han og løp inn på kjøkkenet for å hente mer servise. Da han kom tilbake hadde alle kjempene satt seg ned i stoler og sofaer rundt om i spisestuen han, de så meget komiske ut siden alt var litt for stort for dem. Sandal reiste seg, "Bolbo Tommelomme," sa han meget høytidelig, "La meg presentere Theodor Eikenøtt, sønn av Daim, sønn av Bror." "Er broren din en kjempe?" spurte Bolbo forbauset, "Nei." Sa trollmannen, "Farfaren til Theodor heter Bror." "Javel." Sa Bolbo "Men hvem er de andre?" spurte han nysgjerrig. "La meg presentere Hale og Dvale, og Nordi Søri, Østi, Vesti og Midti, og Midtis bror Flittig. Dette er Bimbe, Bombe og Bombefly, Dord, Nord, Ord, Oi og Ooops, der borte står Skrangel, Skrog og Skringle. Der i sofaen sitter Enig, Toga, Treig, Femi, Sexy, Sjur, Åldis, Nilen og Tiger og han i hjørnet er Han Andre." "Han andre?" spurte Bolbo forbauset, "Har han ikke noe navn?" Trollmannen lo, "Joda. Han heter egentlig Hans Andrè, men vi kaller ham Han Andre." Da var de fulltallige og Bolbo ville hvite var som var så viktig at tredve kjemper fra det fjerne Syden skulle komme til hans lille tårn øst for De sju blåner. "Jo," sa Sandal, og han hørtes veldig betydelig ut, "Som jeg sa i går vil vi ha deg med på et eventyr." "Og jeg sa i går at jeg ikke var interessert." Sa Bolbo bittert mens han gumlet på en kake, "Men saken er" sa Sandal "at vi har tenkt oss til De sydvestlige land, der krakene holder til." Kjempene grøsset ved ordet krake, "Men hvorfor vil noen med livet kjært ønske å dra til Sydvesten?!" Kvapp Bolbo forbauset, han satt fast en kringle i halsen og hostet kraftig, "De vil antakelig dø før de er fremme." "Fordi vi vil stjele skatten som kraken Smultring vokter." Sa Theodor og smilte grådig, "For denne skatten består av bare kaker og godteri." Smilte han og så på Bolbo, det ble for mye for ham. "Hvor mye antas det å være?" spurte han ivrig, Sandal smilte, " Et helt berg fult av det." Kom det fra Theodor, "Og du vil få en trettitoendedel av utbytte" Bolbo tok frem lommeregneren og regnet ut det gjennomsnittlige arealet av et berg, opphøyet det i tredje og delte det på trettito, han fant ut at det ikke var plass i hele tårnet hans for så mye mat, og at det kom til å vare minst en livstid. "Jeg gjør det!" sa Bolbo, da klappet de alle og sa bravo, bravo og så feiret de med kaker og øl før de gikk og la seg.
Også kjent som:
"Jeg gikk vill og kom tilbake til middag."
Kapittel 1.
"Jeg er ikke sikker på hva det var. Det gikk så fort..."
I den øverste etasjen i et høyt tårn bodde en snobbit. Dette var ikke et kaldt og tomt tårn med mørke vegger og gulv, nei, dette var et snobbit-tårn og det betyr hygge.
I dette tårnet bodde Bolbo Tommelomme, en meget respektabel snobbit- hva er en snobbit? Jeg går ut ifra at jeg kanskje må fortelle hva en snobbit er nå om dagen, de er blitt så sjeldne at. jaja.. Snobbitene er høye, mye høyere enn menn, de er faktisk de høyeste skapningene i Bakgård, enda høyere en de skallede kjempene. De liker å bo i høye tårn og er meget glad i maskineri, det er vanlig at en snobbit-familie har en familiebedrift som går ned gjennom slekta. Det eneste yrke som ikke er sterkt utbredt er vante-yrket, for snobbitene har nemlig et tykt lag ull på hendene som virker som vanter når det blir kaldt. Dette håret er gjerne blondt og stridt, akkurat som håret til snobbitene.
Vell, tilbake til saken, Vår spesielle snobbit, Bolbo Tommelomme var, som du sikkert skjønner, en Tommelomme, en meget respektabel familie. Tommelommene hadde bodd i nærheten av Dalen i uminnelige tider, Bolbo bodde i bunnen, 340 meter under vannstanden. Grunnen til at folk anså Tommelommene som så veldig respektable var fordi de var så kjedelige. De gjorde aldri noe utenom å sitte stolen sin og spise boller, kaker, kjeks, horn, brød, kringler, søtsaker og smultringer og drikke, vin, vann eller øl eller noe annet. Selv om snobbitene vanligvis ikke ble veldig tykke ble familien Tommelomme meget tykke. Bolbo var den tykkeste av alle, men en dag skjedde det noe helt uventet - han bestemte seg for å trimme av litt fett.
Så Bolbo trasket oppover sidene på Dalen helt til han nådde opp til den koselige byen som lå rundt den, Hyggetun, nå var han så sliten, selv om han bare hadde gått en kilometer slik fuglene flyr, at han gikk til bakeren og kjøpte seg en smultring.
Da han kom ut igjen fra bakeren med en hel pose full av smultringer (Han hadde ikke klart å motstå fristelsen) så han at det sto en gammel mann med turkis kjole(eller noe sånt), en flat, lyseblå liten flosshatt, grønne tøysko og en lang kjepp. Bolbo gikk bort til den gamle mannen som stod å skulte utover mot Dalen, "God dag!" sa Bolbo og tittet ned på den lave mannen. Mannen snudde seg langsomt rundt og så bistert på Bolbo, "Hva mener du med god dag?" spurte han, "Mener du. øh. jeg mener: mener du., øh altså; hva mener du med god dag?" Bolbo så forvirret på den gamle mannen, "Jeg mener bare at dette er en god dag og lurer på om du syns det." Sa han litt tamt, han visste ikke helt om han likte denne gamle mannen. "Ja, dagen er god nok den," sa mannen, "men for meg er det ikke den beste dagen i mitt liv, du skjønner; jeg leter etter noen som kan bli med på et eventyr." Bolbo likte så definitivt ikke denne gamle mannen. "Et eventyr?" Spurte han, "da har du nok kommet til feil sted. Her omkring drar ikke mange av oss på eventyr, vi liker å holde oss hjemme her." Han var redd for hva den gamle mannen kom til å si nå, "Vil ikke du bli med på eventyret, Bolbo Tommelomme?" spurte mannen. Han hadde sakt det Bolbo fryktet, åh, hvorfor kunne ikke bare alle galningene holde seg unna ham? "Nei takk," sa han, "Jeg vil helst ikke være med på noe eventyr." Han mente selv det lød meget bestemt så nå håpet han den gamle mannen skulle gå. "Men, du har ikke hørt meg ut." Sa mannen, "Det er nok deler av dette eventyret du kommer til å like. Kan jeg stikke innom til te i morgen?" Bolbo følte at han ikke hadde noe valg, "Javel. I morgen, tetid, da." Sa han og prøvde å høres ut som han gledet seg, "Men en ting." Sa Bolbo idet mannen skulle til å gå, "Hvordan vet du navnet mitt?" mannen stoppet og humret litt, "Jeg kjenner deg, men du husker nok ikke meg." Og så kastet han plutselig fra seg staven og reiste seg opp i full høyde, "Jeg er Sandal den Blå-Grønne, en av Mollmennene!" "Hmm." sa Bolbo, "deg har jeg aldri hørt om." Mannen så meget skuffet ut, "Det skyldes nok at jeg aldri har vært her før." Sa han og gikk fort nedover veien og forsvant bak en åskam.
Bolbo Tommelomme hadde et meget godt minne, dagen etter stod det lille bordet hans dekket til to personer med en passelig stol til hver (på stolen til Trollmannen var det plassert flere bøker slik at han kunne nå opp til bordet). Så ringte det på døren, Bolbo gikk og åpnet døren, "God dag. Sa han og bukket, for i døra stod Sandal, men bak ham stod det flere kjemper, ja det var faktisk til sammen tredve kjemper som stod der og trampet ned plenen hans. Bolbo så forvirret opp på Sandal, "Hvorfor sa du ikke at det kom flere?" spurte han lystig, for han elsket besøk. "Kom inn, kom inn. Ingen vits i å stå der ute å fryse." Sa han og løp inn på kjøkkenet for å hente mer servise. Da han kom tilbake hadde alle kjempene satt seg ned i stoler og sofaer rundt om i spisestuen han, de så meget komiske ut siden alt var litt for stort for dem. Sandal reiste seg, "Bolbo Tommelomme," sa han meget høytidelig, "La meg presentere Theodor Eikenøtt, sønn av Daim, sønn av Bror." "Er broren din en kjempe?" spurte Bolbo forbauset, "Nei." Sa trollmannen, "Farfaren til Theodor heter Bror." "Javel." Sa Bolbo "Men hvem er de andre?" spurte han nysgjerrig. "La meg presentere Hale og Dvale, og Nordi Søri, Østi, Vesti og Midti, og Midtis bror Flittig. Dette er Bimbe, Bombe og Bombefly, Dord, Nord, Ord, Oi og Ooops, der borte står Skrangel, Skrog og Skringle. Der i sofaen sitter Enig, Toga, Treig, Femi, Sexy, Sjur, Åldis, Nilen og Tiger og han i hjørnet er Han Andre." "Han andre?" spurte Bolbo forbauset, "Har han ikke noe navn?" Trollmannen lo, "Joda. Han heter egentlig Hans Andrè, men vi kaller ham Han Andre." Da var de fulltallige og Bolbo ville hvite var som var så viktig at tredve kjemper fra det fjerne Syden skulle komme til hans lille tårn øst for De sju blåner. "Jo," sa Sandal, og han hørtes veldig betydelig ut, "Som jeg sa i går vil vi ha deg med på et eventyr." "Og jeg sa i går at jeg ikke var interessert." Sa Bolbo bittert mens han gumlet på en kake, "Men saken er" sa Sandal "at vi har tenkt oss til De sydvestlige land, der krakene holder til." Kjempene grøsset ved ordet krake, "Men hvorfor vil noen med livet kjært ønske å dra til Sydvesten?!" Kvapp Bolbo forbauset, han satt fast en kringle i halsen og hostet kraftig, "De vil antakelig dø før de er fremme." "Fordi vi vil stjele skatten som kraken Smultring vokter." Sa Theodor og smilte grådig, "For denne skatten består av bare kaker og godteri." Smilte han og så på Bolbo, det ble for mye for ham. "Hvor mye antas det å være?" spurte han ivrig, Sandal smilte, " Et helt berg fult av det." Kom det fra Theodor, "Og du vil få en trettitoendedel av utbytte" Bolbo tok frem lommeregneren og regnet ut det gjennomsnittlige arealet av et berg, opphøyet det i tredje og delte det på trettito, han fant ut at det ikke var plass i hele tårnet hans for så mye mat, og at det kom til å vare minst en livstid. "Jeg gjør det!" sa Bolbo, da klappet de alle og sa bravo, bravo og så feiret de med kaker og øl før de gikk og la seg.