Kapittel 2
Saltede kringler.
Dagen etter spratt Bolbo opp fra sofaen han sov på (han hadde tilbydd Theodor å sove i sin egen seng) og fant hele stuen tom. 'Å nei!' for det gjennom hodet hans, 'De har dratt og glemt meg igjen!' men så dukket en ny tanke opp i hodet hans, 'Nei vent, du trenger ikke å gjøre det. Kanskje var det ment slik, kraker og boller og brus og slikt vissvass er ikke noe for en snobbit som deg, hold deg til ditt eget lille tårn her hjemme, du.' Men nå var tanken på å dra allerede så klistret til sinnet hans at han pakket sakene sine i all hast, sprang ned trappene til ytterdøren og tok på sprang oppover bakkene til toppen av dalen med lange skritt (Og Snobbiter tar ganske lange skritt). På dette tidspunktet var Bolbo så sliten at han hellet i seg ca. 8 liter med vann (ca. 2 liter mer enn en gjennomsnittlig snobbits daglige inntak av drikke) han kjøpte på nærbutikken. Så sprang han videre oppover et par timer. Nå så han Kjempene og Mollmannen på toppen av en bakke ca. En kilometer lenger fremme, "Hei!" kauket han og satte etter dem.
"Å, nei!" sa Sandal i det han så snobbiten løpe over slettelandet under dem, "Han har tatt oss igjen." "Jeg sa det ikke var smart å dra til Hyggetun, snobbitene har alt for lange bein." Sa Theodor, "Men hva gjør vi nå!?" spurte Nordi og Søri i munnen på hverandre, de begynte å bli engstelig og hadde en liten anelse om hva Sandal ville si, "Vi må late som eventyret er sant og forsette med ham." Sa Sandal og så alvorligt på kameratene sine, "Så, når den første sjansen byr seg stikker vi av." Theodor så brydd på Sandal "Jeg liker ikke dette, for å være helt ærlig. Ingen av oss er veldig trente i noe annet enn teaterkunster, og hvis vi ikke forsvinner tidlig kan vi møte store farer." "Den sjansen får vi ta." Sa Sandal bestemt til sin venn, "Vi må passe på å ikke bli avslørt-" og mer rakk han ikke før Bolbo Tommelomme kom pustende of pesende over bakkekammen helt rød i ansiktet. "Ah, Bolbo, det var på tide." Sa Sandal "Hvorfor- hvorfor i all verden ventet- ventet dere ikke på meg?" spurte Bolbo helt tom for pust, "Men kjære all verden, Bolbo, fant to ikke brevet vi la fra oss på peishyllen din? Vi hadde dårlig tid, så vi bad deg ta oss igjen til kvelden, men jaja, nå som du er her så tidlig kan vi sette opp farten litt." Sa Sandal og gikk bestemt fremst i truppen av "eventyrere" og forsatte sørover.
Nå er det på tide å fortelle dere om "Truppen." Truppen var en gjeng med kjemper som var blitt bannlyst fra de Østerlige fjellene av sine brødre fordi de var tjuver og voldsmenn. I senere tid slo de seg sammen med en gammel Mollmann kjent som Sandal som var blitt bannlyst fra Mollmennenes by fordi han drev med tukling med mørk magi og behandlet den som et leketøy. For å overleve dro denne underlige gjengen rundt om i Bakgård og snyltet og lurte uskyldige skapninger til å gi dem mat og iblant en varm seng for så å dra videre tidlig om morgenen, før den godtroende velgjøreren hadde våknet.
I dette tilfellet hadde Sandal dratt i forveien med ideen om "eventyret" og skulle finne en idiot som kunne bli overtalt til å godta te dagen etter. De var meget sikker på at ingen ville følge etter dem om morgenen siden snobbiter var så kjedelige, men denne gangen var det en brist i planen deres: Bolbo Tommelomme!
Så nå dro det merkelige følget sørover på Solofanter som var stjålet i land langt mot vest, så Bolbo hadde ingen anelse om at dyret han red var stjålet. Sandal hadde stukket av utpå morningen, men kom nå ridene tilbake på en vakker hvit hingst. Ingen av kjempene var tydeligvis i godt humør, så de red i stillhet gjennom hele dagen. Etter et par dager kom de til et veiskille, den ene veien førte østover, mor Mollmannbyen, der lå det småbygder og vertshus og andre lystige steder i flere kilometers omkrets, og den andre førte mot vest, mot de syv blåner og de ville landene. I vest var det ingen vertshus og hyggelige hus, men likevel valgte Sandal av en eller annen grunn denne veien. "For å forhindre for mye oppmerksomhet," hadde vert unnskyldningen hans, og kjempene syntes å godta den, så Bolbo gjorde det han og. Så nå var de godt inne i de ville landene, og der måtte de såve på vått gress og finne egen mat. "Tenk at det nesten er juni." Tenkte Bolbo idet den slitne solofanten hand plasket seg videre den gjørmete stien, det hadde regnet siden fjerde tetid og alle klærne hans var gjennomvåte. Til slutt kom de til fjellpasset Hordingsfjetten, et pass som førte dem sikker mellom fjellene Blåtann og Høydeåsen. Da de kom til åpningen til passet mumlet Theodor noe om kveldsmat og "Hvor i all verden skal vi finne en tørr flekk å sove på?" Først nå merket Bolbo at Sandal var borte, dette gjorde kjempene bare enda mer ille til mote, så de fikk bare pakke opp å spise der de var, selv om været var forferdelig og de ikke fikk gjort opp et bål. Plutselig så de lys i det fjerne. Nå oppstod det en krangel, noen sa ja, andre sa nei, noen få sa kanskje og Bolbo sa at han var sulten. Dette avgjorde saken, selv om dette var ukarologiserte strøk med mange farer ble de enige om at de faktisk var enogtredve, og hva ville det vel gjort med litt ekstra gåing hvis de fikk en varm seng å sove i? Så sa Theodor med et meeeeeeeget vennelig glis, "Jeg tror det er best om vi går i forveien jeg, Bolbo, og ser om det er klart eller ikke. Hvis det er greit kommer vi og henter deg, hvis vi ikke kommer tilbake må du dra hjem igjen." Så snek alle kjempene seg ut fra lysningen og lot Bolbo sitte fortumlet igjen uten verken mat eller drikke, for det hadde kjempene tatt med seg. Etter en stund begynte snobbiten å kjede seg, så han begynte å tasse etter kjempene i tilfelle de hadde støtt på noe uhyggelig og var i stor fare. Til slutt tasset han opp til lysningen der bålet brant- ja, for det var et bål- og der så han tre kraftige fjolls som satt og pirket borti en fin stekt kjempe med hver sin kjepp. Panikken grep Bolbo, var en av vennene hans blitt stekt mens han satt igjen og ventet? Kunne han virkelig ha sviktet dem slik? Men så så han plutselig en hel haug med store sekker tumlet sammen i hjørnet av lysningen. Bolbo snek seg listig gjennom skogen som en drektig hannkatt og kom seg bort til sekkene uten å bli merket. Han plystret to ganger som en ugle, og litt etter hørte han en av sekkene gjengjelle med en liknende plystring. No visste Bolbo at det var vennen hans som var gjemt i sekkene, nå måtte han bare finne på en måte å få reddet dem på. Nå er fjolls meget aggressive folk, of egentlig bor de bare i de indre skogene nær Hyggefjellene og Askebegret, så de var kommet meget langt øst, men det var nå så. Bolbo bestemte seg for å prøve å få dem til å krangle litt. "Di langøra lavpanne!" bjeffet ham med en typisk grov fjollsstemme, og to av fjollsene så tilbake på det fjollset som stod nærmest Bolbo, "Ka sa du!?" brølte de begge til ham, som trodde det var en av de andre som hadde sagt det. "Ka meine dåkk?" bjeffet han surt tilbake, "De va Willy som sa de!" "Kjæftn din!" brølte han som måtte være Willy, "Vi veit de va dæ, Tim." Sa den andre og så sint på ham, "Å kjæftn på dåkke bægge!" sa en stemme som liknet på Tim's, nå ble de to andre så sinte på ham at de gjøv løs på ham. Det er ikke mange som vet det, men det er faktisk slik at fjollsene, akkurat som lemmet, kan sprenge seg selv hvis det blir skikkelig sinte, og det var det som skjedde nå. Tim følte seg meget fornærmet av de to andres oppførsel og bestemte seg for å gi dem en lærepenge, så han gikk rett og slett i luften. Det endte selvfølgelig med at alle de tre fjollsene døde på flekken. Nå begynte Bolbo å åpne sekkene, èn etter èn kom kjempene ut svært misfornøyde over å ha lugget i disse sekkene i løpet av hele natten. "Jeg SA jo at hvis vi ikke kom tilbake skulle du bare dra din vei!" sa Theodor, i en ergelig mine, det betydde tydeligvis ikke noe at Bolbo hadde reddet livet hans. Til slutt viste det seg at det faktisk var en liten sekk til som lå i utkanten av lysningen, da de åpnet den fant de - Sandal! "Eh... gutter, jeg tror det finnes et sted i nærheten hvor de fjollsene må ha gjemt byttet sitt." Sa Sandal tvert uten å tenke på å svare på spørsmålet som lå på alles lepper. Og ganske sikkert fant de en liten hule, men den var blokkert av en kjempestor jerndør som ingen av dem klarte å åpne, selv ikke når de puffet sammen. Til slutt satt Gandalf seg fortvilet ned, "Nei, ikke vet jeg hvordan vi skal åpne den..." mumlet han, "Jeg har en teori." Sa Bolbo og gikk bort til døren, tok i dørhåndtaket og åpnet døren utover. "Hva i all-" sa Theodor som ikke kunne skjule sin overraskelse, han hadde aldri tenkt på at fjollsene (som likte styrkeprøver) kunne finne på å lage en dør som gikk utover. "Jammen har vi en garvet eventyrer vi har med oss." Sa Sandal og reddet den pinlige situasjonen. Innenfor fant de masse mat, en liten tår øl og til og med et par brukbare sverd. Sandal trakk frem en rusten gammel Fjollekniv og tittet på den, "dette ser ut som et fint blad." Sa han og festet sliren i beltet sitt. "Bolbo, du får nøye deg med et av de store fallve-sverdene. De er alt for store for oss." Sa Sandal og nikket mot et par vakre utskårne sverdene som hang på veggen, de var alt for store for kjempene, men Bolbo kunne bruke et av dem til et kort sverd. Litt senere på dagen kikket Theodor irritert bort på Sandal, "Si meg, hvorfor dro du fra oss?" det lå i ordene hva han trodde, selv om Bolbo ikke merket det. "Jeg kikket fremover." Sa Sandal, "Og hva fikk deg til å tulle deg borti de fjollsene?" spurte Theodor, "Jeg gikk meg vill." Sa Sandal. "Javel, ja." Glefset Theodor.
Dagen etter spratt Bolbo opp fra sofaen han sov på (han hadde tilbydd Theodor å sove i sin egen seng) og fant hele stuen tom. 'Å nei!' for det gjennom hodet hans, 'De har dratt og glemt meg igjen!' men så dukket en ny tanke opp i hodet hans, 'Nei vent, du trenger ikke å gjøre det. Kanskje var det ment slik, kraker og boller og brus og slikt vissvass er ikke noe for en snobbit som deg, hold deg til ditt eget lille tårn her hjemme, du.' Men nå var tanken på å dra allerede så klistret til sinnet hans at han pakket sakene sine i all hast, sprang ned trappene til ytterdøren og tok på sprang oppover bakkene til toppen av dalen med lange skritt (Og Snobbiter tar ganske lange skritt). På dette tidspunktet var Bolbo så sliten at han hellet i seg ca. 8 liter med vann (ca. 2 liter mer enn en gjennomsnittlig snobbits daglige inntak av drikke) han kjøpte på nærbutikken. Så sprang han videre oppover et par timer. Nå så han Kjempene og Mollmannen på toppen av en bakke ca. En kilometer lenger fremme, "Hei!" kauket han og satte etter dem.
"Å, nei!" sa Sandal i det han så snobbiten løpe over slettelandet under dem, "Han har tatt oss igjen." "Jeg sa det ikke var smart å dra til Hyggetun, snobbitene har alt for lange bein." Sa Theodor, "Men hva gjør vi nå!?" spurte Nordi og Søri i munnen på hverandre, de begynte å bli engstelig og hadde en liten anelse om hva Sandal ville si, "Vi må late som eventyret er sant og forsette med ham." Sa Sandal og så alvorligt på kameratene sine, "Så, når den første sjansen byr seg stikker vi av." Theodor så brydd på Sandal "Jeg liker ikke dette, for å være helt ærlig. Ingen av oss er veldig trente i noe annet enn teaterkunster, og hvis vi ikke forsvinner tidlig kan vi møte store farer." "Den sjansen får vi ta." Sa Sandal bestemt til sin venn, "Vi må passe på å ikke bli avslørt-" og mer rakk han ikke før Bolbo Tommelomme kom pustende of pesende over bakkekammen helt rød i ansiktet. "Ah, Bolbo, det var på tide." Sa Sandal "Hvorfor- hvorfor i all verden ventet- ventet dere ikke på meg?" spurte Bolbo helt tom for pust, "Men kjære all verden, Bolbo, fant to ikke brevet vi la fra oss på peishyllen din? Vi hadde dårlig tid, så vi bad deg ta oss igjen til kvelden, men jaja, nå som du er her så tidlig kan vi sette opp farten litt." Sa Sandal og gikk bestemt fremst i truppen av "eventyrere" og forsatte sørover.
Nå er det på tide å fortelle dere om "Truppen." Truppen var en gjeng med kjemper som var blitt bannlyst fra de Østerlige fjellene av sine brødre fordi de var tjuver og voldsmenn. I senere tid slo de seg sammen med en gammel Mollmann kjent som Sandal som var blitt bannlyst fra Mollmennenes by fordi han drev med tukling med mørk magi og behandlet den som et leketøy. For å overleve dro denne underlige gjengen rundt om i Bakgård og snyltet og lurte uskyldige skapninger til å gi dem mat og iblant en varm seng for så å dra videre tidlig om morgenen, før den godtroende velgjøreren hadde våknet.
I dette tilfellet hadde Sandal dratt i forveien med ideen om "eventyret" og skulle finne en idiot som kunne bli overtalt til å godta te dagen etter. De var meget sikker på at ingen ville følge etter dem om morgenen siden snobbiter var så kjedelige, men denne gangen var det en brist i planen deres: Bolbo Tommelomme!
Så nå dro det merkelige følget sørover på Solofanter som var stjålet i land langt mot vest, så Bolbo hadde ingen anelse om at dyret han red var stjålet. Sandal hadde stukket av utpå morningen, men kom nå ridene tilbake på en vakker hvit hingst. Ingen av kjempene var tydeligvis i godt humør, så de red i stillhet gjennom hele dagen. Etter et par dager kom de til et veiskille, den ene veien førte østover, mor Mollmannbyen, der lå det småbygder og vertshus og andre lystige steder i flere kilometers omkrets, og den andre førte mot vest, mot de syv blåner og de ville landene. I vest var det ingen vertshus og hyggelige hus, men likevel valgte Sandal av en eller annen grunn denne veien. "For å forhindre for mye oppmerksomhet," hadde vert unnskyldningen hans, og kjempene syntes å godta den, så Bolbo gjorde det han og. Så nå var de godt inne i de ville landene, og der måtte de såve på vått gress og finne egen mat. "Tenk at det nesten er juni." Tenkte Bolbo idet den slitne solofanten hand plasket seg videre den gjørmete stien, det hadde regnet siden fjerde tetid og alle klærne hans var gjennomvåte. Til slutt kom de til fjellpasset Hordingsfjetten, et pass som førte dem sikker mellom fjellene Blåtann og Høydeåsen. Da de kom til åpningen til passet mumlet Theodor noe om kveldsmat og "Hvor i all verden skal vi finne en tørr flekk å sove på?" Først nå merket Bolbo at Sandal var borte, dette gjorde kjempene bare enda mer ille til mote, så de fikk bare pakke opp å spise der de var, selv om været var forferdelig og de ikke fikk gjort opp et bål. Plutselig så de lys i det fjerne. Nå oppstod det en krangel, noen sa ja, andre sa nei, noen få sa kanskje og Bolbo sa at han var sulten. Dette avgjorde saken, selv om dette var ukarologiserte strøk med mange farer ble de enige om at de faktisk var enogtredve, og hva ville det vel gjort med litt ekstra gåing hvis de fikk en varm seng å sove i? Så sa Theodor med et meeeeeeeget vennelig glis, "Jeg tror det er best om vi går i forveien jeg, Bolbo, og ser om det er klart eller ikke. Hvis det er greit kommer vi og henter deg, hvis vi ikke kommer tilbake må du dra hjem igjen." Så snek alle kjempene seg ut fra lysningen og lot Bolbo sitte fortumlet igjen uten verken mat eller drikke, for det hadde kjempene tatt med seg. Etter en stund begynte snobbiten å kjede seg, så han begynte å tasse etter kjempene i tilfelle de hadde støtt på noe uhyggelig og var i stor fare. Til slutt tasset han opp til lysningen der bålet brant- ja, for det var et bål- og der så han tre kraftige fjolls som satt og pirket borti en fin stekt kjempe med hver sin kjepp. Panikken grep Bolbo, var en av vennene hans blitt stekt mens han satt igjen og ventet? Kunne han virkelig ha sviktet dem slik? Men så så han plutselig en hel haug med store sekker tumlet sammen i hjørnet av lysningen. Bolbo snek seg listig gjennom skogen som en drektig hannkatt og kom seg bort til sekkene uten å bli merket. Han plystret to ganger som en ugle, og litt etter hørte han en av sekkene gjengjelle med en liknende plystring. No visste Bolbo at det var vennen hans som var gjemt i sekkene, nå måtte han bare finne på en måte å få reddet dem på. Nå er fjolls meget aggressive folk, of egentlig bor de bare i de indre skogene nær Hyggefjellene og Askebegret, så de var kommet meget langt øst, men det var nå så. Bolbo bestemte seg for å prøve å få dem til å krangle litt. "Di langøra lavpanne!" bjeffet ham med en typisk grov fjollsstemme, og to av fjollsene så tilbake på det fjollset som stod nærmest Bolbo, "Ka sa du!?" brølte de begge til ham, som trodde det var en av de andre som hadde sagt det. "Ka meine dåkk?" bjeffet han surt tilbake, "De va Willy som sa de!" "Kjæftn din!" brølte han som måtte være Willy, "Vi veit de va dæ, Tim." Sa den andre og så sint på ham, "Å kjæftn på dåkke bægge!" sa en stemme som liknet på Tim's, nå ble de to andre så sinte på ham at de gjøv løs på ham. Det er ikke mange som vet det, men det er faktisk slik at fjollsene, akkurat som lemmet, kan sprenge seg selv hvis det blir skikkelig sinte, og det var det som skjedde nå. Tim følte seg meget fornærmet av de to andres oppførsel og bestemte seg for å gi dem en lærepenge, så han gikk rett og slett i luften. Det endte selvfølgelig med at alle de tre fjollsene døde på flekken. Nå begynte Bolbo å åpne sekkene, èn etter èn kom kjempene ut svært misfornøyde over å ha lugget i disse sekkene i løpet av hele natten. "Jeg SA jo at hvis vi ikke kom tilbake skulle du bare dra din vei!" sa Theodor, i en ergelig mine, det betydde tydeligvis ikke noe at Bolbo hadde reddet livet hans. Til slutt viste det seg at det faktisk var en liten sekk til som lå i utkanten av lysningen, da de åpnet den fant de - Sandal! "Eh... gutter, jeg tror det finnes et sted i nærheten hvor de fjollsene må ha gjemt byttet sitt." Sa Sandal tvert uten å tenke på å svare på spørsmålet som lå på alles lepper. Og ganske sikkert fant de en liten hule, men den var blokkert av en kjempestor jerndør som ingen av dem klarte å åpne, selv ikke når de puffet sammen. Til slutt satt Gandalf seg fortvilet ned, "Nei, ikke vet jeg hvordan vi skal åpne den..." mumlet han, "Jeg har en teori." Sa Bolbo og gikk bort til døren, tok i dørhåndtaket og åpnet døren utover. "Hva i all-" sa Theodor som ikke kunne skjule sin overraskelse, han hadde aldri tenkt på at fjollsene (som likte styrkeprøver) kunne finne på å lage en dør som gikk utover. "Jammen har vi en garvet eventyrer vi har med oss." Sa Sandal og reddet den pinlige situasjonen. Innenfor fant de masse mat, en liten tår øl og til og med et par brukbare sverd. Sandal trakk frem en rusten gammel Fjollekniv og tittet på den, "dette ser ut som et fint blad." Sa han og festet sliren i beltet sitt. "Bolbo, du får nøye deg med et av de store fallve-sverdene. De er alt for store for oss." Sa Sandal og nikket mot et par vakre utskårne sverdene som hang på veggen, de var alt for store for kjempene, men Bolbo kunne bruke et av dem til et kort sverd. Litt senere på dagen kikket Theodor irritert bort på Sandal, "Si meg, hvorfor dro du fra oss?" det lå i ordene hva han trodde, selv om Bolbo ikke merket det. "Jeg kikket fremover." Sa Sandal, "Og hva fikk deg til å tulle deg borti de fjollsene?" spurte Theodor, "Jeg gikk meg vill." Sa Sandal. "Javel, ja." Glefset Theodor.