Kapittel 3
En litt for lang rast
De sang og hygget seg hele den dagen, for de hadde funnet mye mat i hulen til fjollsene, men det var ikke mye mat til dyrene, for de var kommet inn i et ganske øde landskap. Bolbo var begynt å tro at eventyr kunne være ganske gøy, og kjempene begynte å tro at de kunne komme seg helskinnet unna dette, for de hadde nemlig en plan... Til slutt begynte noen lave åser å nærme seg, og Bolbo og kompani begynte å nærme seg en stor skog. "Er dette Nordvesten?" spurte Dvale håpende til Sandal, "Nei, selvsagt ikke!" svarte Sandal, "Det burde jo du vite, du har jo vert der mange ganger, du." Sa Sandal og blunket iherdig til Dvale, Bolbo lurte på om han hadde fått noe i øyet. "Der fremme ligger El Ronnys hus, han er mester i Vrøvveldal, av falvene kalt Shimlad-is. Vi må over Sjåke-fjellene for så å gå sørover, mot landet der Smultering ruger på skatten vår." "Å!" sa Bolbo, han hadde fått en mark i skoa.
Sandal ført nå an, "Vi må finne oss ly for natten," sa han og tok dem med innover i skogen. "Vi må finne Det første uvennlige hus før natten faller på." Så de gikk innover i det nakne landskapet, helt til de forvillet seg inn i en tykk granskog. "Vi nærmer oss Vrøvveldal." sa Sandal, "Der!" pekte han mot en liten haug lengre fremme, der lå Det første uvennlige hus, El Ronnys hjem. "Hmmmm... Det lukter svidd her." Tenkte Bolbo i sitt stille sinn, og så hørte han sangen i trærne:
Å lalla-laa. De-fatta-fat-faaa Hva gjør dere her!? Å shinglilli-len. Og Herpentervenn. Hva skal dere her!? Å la-la-la-la-lalalala- I heia!
Å lalla-laa. De-fatta-fat-faaa Vi liker ikke gjester! Å shinglilli-len. Og Herpentervenn. Vi holder kun private fester! Å la-la-la-la-lalalala- I heia!
Å lalla-laa. De-fatta-fat-faaa Så kom dere vekk herfra! Å shinglilli-len. Og Herpentervenn. Hørte du ikke hva jeg saaaaaaaaa-aaaaaaaaaaaa-aaaaaaaa???!!!!! Å la-la-la-la-lalalala- I heia!
I det sangen kom til sa falt det flere skapninger med store, runde ører og mørke krøller ut av trærne rundt dem. De var falver. "Hva gjør dere her!?" spurte den lave falven som var kommet bort til dem, han holdt frem et langsverd. "Vi er Sandal og kompani på gjennomreise." Sa Sandal, "si det til sjefen din." "Du har nok kommet litt ut av kurs," sa falven, "El Ronnys hus ligger mer mot øst, vi er vaktene på vestgrensen." "Åh...." sa Sandal og snudde seg brydd mot øst, etter enda en time kom de til Det første uvennlige hus. "Se!" ropte en stemme, "Det er Sandal og hans følge av glade kamerater!" Å! De har brakt med seg en snobbit fra bak de Syv Blåner!" ropte en annen stemme, "Mon tro hva han kan ha gjort" ropte en tredje. "Vær nå litt stille." Ba Sandal, som gikk bakerst, "Snobbiter har ører, og enkelte falver har alt for lystige tunger." "Hva?" spurte Bolbo, "Så vær stille, ellers hører han kanskje noe." Avsluttet Sandal. Foran dem lå Det første uvennlige hus, med dørene godt låst for natten. Bolbo og vennene hans holdt seg i El Ronnys hus i over en måned, men det er lite å fortelle om oppholdet deres. El Ronny, herren i huset var en av de få som stammet både fra falvene i Nord og spanjolene i sør. Han var en liten mørk mann, han var veltrent og sterk, men ikke meget pen, og hadde en kraftig hanekam. Han hadde en viss status over seg, hovedsakelig fordi han drev med narkotikasalg i høy faktor, men også fordi alle med urent mel i posen kunne komme og bo hos ham så lenge de ville. Ingen av disse tingene visste selvsagt Bolbo, så han nøt dagene der, og sa ja til alt sukkeret han kunne få i kaffen. Alle, til og med Solofantene, som hadde jobbet tungt de siste dagene kviknet fort til i Vrøvveldal. Alt ble reparert, ikke bare klærne og våpnene deres, men også sårene, skrammene og humøret deres. Så kom Midtsommerskvelden, da de skulle reise videre neste morgen. El Ronny kunne lese, det var det ikke mange andre i Bakgård som kunne. Den kvelden så han på Fjolleknivene til Sandal og Theodor, "Disse knivene er laget av Fjolls." Sa han vist, "Vi vet det." Sa Theodor, "Men vet du hva det står på bladene deres?" "På din kniv står det: Kalle va hær. Åsså Bjarne. Kuk. Og på Sandal sitt står det: Æ rule. Hege å Dan. Kuk." Sa El Ronny, "Javel, ja....." sa Theodor, "Hva står det på mitt da?" spurte Bolbo spinkelt, "Å..... Ikke noe særlig." Svarte El Ronny, "Det er et gammelt falvesverd fra byen Mandarin, det ble svinget av falvenes høykonge i krigen mot dustene for lenge siden." Så gikk de ned til åsen og så falvene danse en dans. Dagen etter satt det lille følget ut mot Sydvesten igjen. Theodor var ikke glad, El Ronny hadde nektet å kidnappe Bolbo og sende ham til Spania. Derimot hadde han lovet at hvis følget fraktet et par ti kilo med hasj over Sjåke-fjellene ville hans venner kråkene sikkert hjelpe dem med å bli kvitt ham. Bolbo merket at de hadde med seg en del mer oppakning en før de kom til Vrøvveldal.
De sang og hygget seg hele den dagen, for de hadde funnet mye mat i hulen til fjollsene, men det var ikke mye mat til dyrene, for de var kommet inn i et ganske øde landskap. Bolbo var begynt å tro at eventyr kunne være ganske gøy, og kjempene begynte å tro at de kunne komme seg helskinnet unna dette, for de hadde nemlig en plan... Til slutt begynte noen lave åser å nærme seg, og Bolbo og kompani begynte å nærme seg en stor skog. "Er dette Nordvesten?" spurte Dvale håpende til Sandal, "Nei, selvsagt ikke!" svarte Sandal, "Det burde jo du vite, du har jo vert der mange ganger, du." Sa Sandal og blunket iherdig til Dvale, Bolbo lurte på om han hadde fått noe i øyet. "Der fremme ligger El Ronnys hus, han er mester i Vrøvveldal, av falvene kalt Shimlad-is. Vi må over Sjåke-fjellene for så å gå sørover, mot landet der Smultering ruger på skatten vår." "Å!" sa Bolbo, han hadde fått en mark i skoa.
Sandal ført nå an, "Vi må finne oss ly for natten," sa han og tok dem med innover i skogen. "Vi må finne Det første uvennlige hus før natten faller på." Så de gikk innover i det nakne landskapet, helt til de forvillet seg inn i en tykk granskog. "Vi nærmer oss Vrøvveldal." sa Sandal, "Der!" pekte han mot en liten haug lengre fremme, der lå Det første uvennlige hus, El Ronnys hjem. "Hmmmm... Det lukter svidd her." Tenkte Bolbo i sitt stille sinn, og så hørte han sangen i trærne:
Å lalla-laa. De-fatta-fat-faaa Hva gjør dere her!? Å shinglilli-len. Og Herpentervenn. Hva skal dere her!? Å la-la-la-la-lalalala- I heia!
Å lalla-laa. De-fatta-fat-faaa Vi liker ikke gjester! Å shinglilli-len. Og Herpentervenn. Vi holder kun private fester! Å la-la-la-la-lalalala- I heia!
Å lalla-laa. De-fatta-fat-faaa Så kom dere vekk herfra! Å shinglilli-len. Og Herpentervenn. Hørte du ikke hva jeg saaaaaaaaa-aaaaaaaaaaaa-aaaaaaaa???!!!!! Å la-la-la-la-lalalala- I heia!
I det sangen kom til sa falt det flere skapninger med store, runde ører og mørke krøller ut av trærne rundt dem. De var falver. "Hva gjør dere her!?" spurte den lave falven som var kommet bort til dem, han holdt frem et langsverd. "Vi er Sandal og kompani på gjennomreise." Sa Sandal, "si det til sjefen din." "Du har nok kommet litt ut av kurs," sa falven, "El Ronnys hus ligger mer mot øst, vi er vaktene på vestgrensen." "Åh...." sa Sandal og snudde seg brydd mot øst, etter enda en time kom de til Det første uvennlige hus. "Se!" ropte en stemme, "Det er Sandal og hans følge av glade kamerater!" Å! De har brakt med seg en snobbit fra bak de Syv Blåner!" ropte en annen stemme, "Mon tro hva han kan ha gjort" ropte en tredje. "Vær nå litt stille." Ba Sandal, som gikk bakerst, "Snobbiter har ører, og enkelte falver har alt for lystige tunger." "Hva?" spurte Bolbo, "Så vær stille, ellers hører han kanskje noe." Avsluttet Sandal. Foran dem lå Det første uvennlige hus, med dørene godt låst for natten. Bolbo og vennene hans holdt seg i El Ronnys hus i over en måned, men det er lite å fortelle om oppholdet deres. El Ronny, herren i huset var en av de få som stammet både fra falvene i Nord og spanjolene i sør. Han var en liten mørk mann, han var veltrent og sterk, men ikke meget pen, og hadde en kraftig hanekam. Han hadde en viss status over seg, hovedsakelig fordi han drev med narkotikasalg i høy faktor, men også fordi alle med urent mel i posen kunne komme og bo hos ham så lenge de ville. Ingen av disse tingene visste selvsagt Bolbo, så han nøt dagene der, og sa ja til alt sukkeret han kunne få i kaffen. Alle, til og med Solofantene, som hadde jobbet tungt de siste dagene kviknet fort til i Vrøvveldal. Alt ble reparert, ikke bare klærne og våpnene deres, men også sårene, skrammene og humøret deres. Så kom Midtsommerskvelden, da de skulle reise videre neste morgen. El Ronny kunne lese, det var det ikke mange andre i Bakgård som kunne. Den kvelden så han på Fjolleknivene til Sandal og Theodor, "Disse knivene er laget av Fjolls." Sa han vist, "Vi vet det." Sa Theodor, "Men vet du hva det står på bladene deres?" "På din kniv står det: Kalle va hær. Åsså Bjarne. Kuk. Og på Sandal sitt står det: Æ rule. Hege å Dan. Kuk." Sa El Ronny, "Javel, ja....." sa Theodor, "Hva står det på mitt da?" spurte Bolbo spinkelt, "Å..... Ikke noe særlig." Svarte El Ronny, "Det er et gammelt falvesverd fra byen Mandarin, det ble svinget av falvenes høykonge i krigen mot dustene for lenge siden." Så gikk de ned til åsen og så falvene danse en dans. Dagen etter satt det lille følget ut mot Sydvesten igjen. Theodor var ikke glad, El Ronny hadde nektet å kidnappe Bolbo og sende ham til Spania. Derimot hadde han lovet at hvis følget fraktet et par ti kilo med hasj over Sjåke-fjellene ville hans venner kråkene sikkert hjelpe dem med å bli kvitt ham. Bolbo merket at de hadde med seg en del mer oppakning en før de kom til Vrøvveldal.