Kapittel 4
Opp og ned og lengre ned
Det var mange veier over Sjåke-haugene, men de fleste var bare blindveier eller feller som karene til El Ronny hadde satt ut for og lure potensielt narkotika-politi, men Bolbo og kjempene valgte (etter tre bom) den riktige og kom fram til (etter nye tre bom) det riktige passet. Sjåke-haugene vare høye og mange, og det var nesten umulig å orientere seg frem mellom, rundt eller over de mange haugene, så det tok dem flere timer før de hadde forlatt det første uvennlige hus og de kom frem. De lange timene hadde vert kalde og forblåste, for det begynte å nærme vinter, og klimaet var meget kaldt så langt nord som dette (de hadde første gått mot nord-vest for å unngå Mollmennenes by og nå Sjåke-haugene, og nå befant de seg flere mil nord for Hygge-tun.
Men alt gikk nå i hvert fall godt inntil det begynte å regne, det fosset ned med regnvann, og etter et par minutter var de søkkvåte helt inn til margen. De søkte ly inne i en liten hule i fjellveggen, men det var liten plass der til tredve kjemper og en snobbit, så Theodor sendte av gårde de fem kjempene Nordi, Sørdi, Østi, Vesti og Midti for å lete etter bedre ly han sa farvel og visket noe i øret deres som Bolbo ikke kunne høre ("prøv å se om dere kan bestikke noen duster med litt hasj for å bli kvitt snobbiten.")
Etter en lang stund kom de fem kjempene tilbake. "Vi tror vi har funnet en fin hule med masse plass bare et steinkast herfra." Sa Nordi, dette syntes Bolbo var rart, for det tok da virkelig ikke nesten en time å finne en hule som bare lå noen hundre meter fra deres oppholdssted.
Nå er det selvsagt dette som er så problematisk med huler, at du kan aldri være helt sikker på hvor dype de egentlig er, og det virket som det var det som var tilfellet nå. Da de toogtredve personene hadde satt seg godt til rette og solofantene var godt tjoret fast til murveggene før det viste seg og være meget god plass der inne. "Ikke bry dere om det," sa Sandal, "Sjansen er liten for at vi skal bli angrepet her.
De satt lenge og koste seg, Bimbe, Bombe og Bombefly tente noe i pipene sine som de hadde fått fra El Ronny, de delte romslig ut til alle de andre, og snart satt de der på hulegulvet og lekte og lo. Bolbo var i storhumør, det virket som om sommeren plutselig var kommet til hulen, for det lyste i alle farger der, og mystisk nok hadde vist Sandal tryllet seg om til en sau med reptil-lignende ansikt. Og til slutt sovnet de alle som en.
Mystisk nok våknet Bolbo av at noen bar ham. Han våknet og så at en hel skokk av tufser drev å bar ham inn i en åpen gang bakerst i hulen, de hadde også tatt med seg alle solofantene og oppakningen deres. Bolbo ga fra seg et redselsfullt hyl, og alle kjempene våknet i løpet av et brøkdels sekund. Det de fikk se gjorde dem rasende, for ifølge avtalen skulle tufsene ta med seg snobbiten og dra, men tufsene hadde prøvd å stjele med seg solofantene og oppakningen deres også.
Ingenting av dette viste selvsagt Bolbo, han så bare at kjempene slapp ut et hyl av raseri og dro frem øksene sine. Før du kunne stavet kamikaze var seks tufser alle rede gått i bakken med avhuggde hoder. Sandal løftet staven sin og brølte i raseri "Evada Kedavra!!" Bolbo så et grønt lys, så lå tre tufser livløse på gulvet. Men Det var mange tufser, alt for mange tufser. De grep kjempene og Mollmannen og før du kunne stavet triangulært var to store steindører lukket igjen og Bolbo, kjempene og Mollmannen var på den gale siden. De var tydeligvis i en slags underjordisk tunel, og nå bar tufsene (ikke helt uten problemer) dem nedover og nedover. Tunnelen var opplyst av små lamper på hver side, og Bolbo ble snart klar over at det var en hel liten labyrint under Sjåke-haugene, det var bare tufsene, som hadde bodd under jorden i uendelige tider, som kunne finne veien i den gigantiske labyrinten som bare tok dem dypere og dypere. Tufsene begynte å synge, eller nærmere grynte på en halv-melodisk måte, i takt med klaskene mot bakken.
Sølv! Gulv! Et svart hull! Smekk, dask! Klyp, klask! Og vi er tufsene min gode knekt!
Smadre, ras! Knus, knas! Pisk og lær! En tufse-hær! Dask, dask, dask, med en smell! Skrik høyt, min knekt!
Smerte! Hyl! Dask! Pryl! Sparke og slå! Steke og flå! Hyl og skrik, blek som et lik. Mens tufsene flirer av deg dag og natt, dypt her nede, dypt her nede, min knekt!
Tufsene hylte og lo mens de fremførte denne komposisjonen for sine gjester. Og da sangen var over tok de frem lange lærpisker og begynte å piske fangene sine hardt over ryggen helt til en av dem (Theodor) svimte av, før de igjen begynte å bære dem nedover. Da sangen var ferdig for andre gang tok de igjen frem piskene og pisket dem helt til Bolbo var den eneste av dem som ble stående. Så bar de dem videre nedover, og framførte sangen for tredje gang. Da de tok frem piskene pisket de helt til Bolbo følte at de svartnet for øynene på ham, og kjente at blodmangelen gav ham sterk hodepine. Etter dette lot tufsene dem gå selv. Og Bolbo husket det meste av veien som en lang hard mars i noe som kjentes som timer. Luften var nå så kvalm og sårene hans var så vonde at Bolbo mest hadde lyst til å sette seg ned å grine. Men i det han skulle til å fullføre tanken ble han ført inn i en stor mørk sal. Salen var kun opplyst av et stor bål som tok hele den ene veggen, og en gigantisk gryte med noe som luktet som kokte hjerner. Det satt flere ganske tvilsomme tufser rundt små runde bord og spilte kort. Det var tydelig at de spilte om oppakningen deres, og hvem som skulle få spise de stakkars solofantene. Men midt i salen, midt på en stor trone av gull og sølv satt en kjempestor tufs, og det var flere kvinner som stod lenket fast i en stor ring som han holdt i hånden. Nå likte ikke tufser så godt banden til Theodor, for de hadde under flere anledninger robbet spiskammersene deres for mat. "Hvem er disse ynkelige skapningene?" spurte den store tufsen. La oss kalle ham Grønnskollingen.
"Dette er Theodor og kompani, sir. Også dette da." Sa en tufs og skottet mot Bolbo. "De hadde lagt seg til i hule AD4c, vi skulle bli kvitt noen varer for dem, i mot noe hasj fra El Ronny, men under operasjonen ombestemte de seg plutselig og begynte å drepe flere av våre menn."
"Virkelig?" sa Grønnskollingen, "Nå, kjempe, hva har du å si til ditt forsvar?"
Ingenting av dette er sant, edle herre." Sa Theodor, han skottet bort på Bolbo, de skulle bare bli kvitt den skapningen der borte," han pekte på Bolbo, "men de bestemte seg vist også for å ta bæredyrene våre og all bagasjen vår, mens vi sov."
Merkelig nok hørte ikke Bolbo dette, han hadde blitt så utmattet etter den lange turen (og litt av det merkelige pipe-fyllet fra i går), at han hadde falt om på det kalde gulvet i den store salen. Han drømte om snobbit-tårnet sitt, om mat og om hvor mange ganger han hadde hoppet over både fjerde og femte middag.
I mellomtiden hadde kjempene og Grønnskollingen kommet frem til en avtale: tufsene skulle ta seg av Bolbo, og kjempene skulle gi dem, Solofanten hans, oppakningen hans, og hans andel av Smulterings skatt.
"Men herre," sa en av tufsene og trakk frem Bolbos fallve-sverd, "han har enda ikke forklart dette!" i det Grønnskollingen så det sverdet slapp han ut et gigantisk vræl, "Det er Skritt! Drep dem, flå dem, knus dem!" hylte han.
Men i det vaktene hans skulle til å fullføre ordren hans ble det store bålet slukket, og hele hulen ble lagt i et stumt mørke. Bolbo så det store fallve-sverdet sitt ble løftet av et par små hender, han så det bores gjennom Grønnskollingen, og så hørte han skrittene til en flyktende Sandal. Noe kaldt traff Bolbo hardt i bakhodet, så han svimte av før kjempene begynte å brøle, "kom tilbake, din slyngel!" Sandal var borte.
I det samme øyeblikket som han våknet fra den lille duppen sin så han at en liten tufs skar over båndene til kjempene, han hørte Theodor hviske, "Takk, jeg skal glemme den gjelda di." Og så flyktet de alle sammen, Bolbo ventet nå på at den lille tufsen skulle skjære over hans bånd, men det skjedde ingenting. Til slutt gikk det opp for ham at tufsen ikke kan ha lagt merke til at det var enda en der, men han skjønte også at han ikke kunne rope på ham, og i samme øyeblikk ble bålet tent igjen, og tufsene la merke til at kjempene hadde flyktet.
"Drep dem!" hylte en av Grønnskollingens Høyre hender (han forventet å få en søt liten forfremmelse til Grønnskolling i løpet av kvelden.), og på få sekunder tømtes lokalet for tufser, ingen av dem la merke til Bolbo.
"Hmm..." tenkte Bolbo, jeg får vist prøve å komme meg ut, kjempene venter nok på meg på et sikkert sted, jeg for gå å finne dem." Så han satte av sted nedover en mørk tunnel, han løp i cirka ti minutter før han snublet i en stein, slo hodet mot bakken, og verden ble svart.
Opp og ned og lengre ned
Det var mange veier over Sjåke-haugene, men de fleste var bare blindveier eller feller som karene til El Ronny hadde satt ut for og lure potensielt narkotika-politi, men Bolbo og kjempene valgte (etter tre bom) den riktige og kom fram til (etter nye tre bom) det riktige passet. Sjåke-haugene vare høye og mange, og det var nesten umulig å orientere seg frem mellom, rundt eller over de mange haugene, så det tok dem flere timer før de hadde forlatt det første uvennlige hus og de kom frem. De lange timene hadde vert kalde og forblåste, for det begynte å nærme vinter, og klimaet var meget kaldt så langt nord som dette (de hadde første gått mot nord-vest for å unngå Mollmennenes by og nå Sjåke-haugene, og nå befant de seg flere mil nord for Hygge-tun.
Men alt gikk nå i hvert fall godt inntil det begynte å regne, det fosset ned med regnvann, og etter et par minutter var de søkkvåte helt inn til margen. De søkte ly inne i en liten hule i fjellveggen, men det var liten plass der til tredve kjemper og en snobbit, så Theodor sendte av gårde de fem kjempene Nordi, Sørdi, Østi, Vesti og Midti for å lete etter bedre ly han sa farvel og visket noe i øret deres som Bolbo ikke kunne høre ("prøv å se om dere kan bestikke noen duster med litt hasj for å bli kvitt snobbiten.")
Etter en lang stund kom de fem kjempene tilbake. "Vi tror vi har funnet en fin hule med masse plass bare et steinkast herfra." Sa Nordi, dette syntes Bolbo var rart, for det tok da virkelig ikke nesten en time å finne en hule som bare lå noen hundre meter fra deres oppholdssted.
Nå er det selvsagt dette som er så problematisk med huler, at du kan aldri være helt sikker på hvor dype de egentlig er, og det virket som det var det som var tilfellet nå. Da de toogtredve personene hadde satt seg godt til rette og solofantene var godt tjoret fast til murveggene før det viste seg og være meget god plass der inne. "Ikke bry dere om det," sa Sandal, "Sjansen er liten for at vi skal bli angrepet her.
De satt lenge og koste seg, Bimbe, Bombe og Bombefly tente noe i pipene sine som de hadde fått fra El Ronny, de delte romslig ut til alle de andre, og snart satt de der på hulegulvet og lekte og lo. Bolbo var i storhumør, det virket som om sommeren plutselig var kommet til hulen, for det lyste i alle farger der, og mystisk nok hadde vist Sandal tryllet seg om til en sau med reptil-lignende ansikt. Og til slutt sovnet de alle som en.
Mystisk nok våknet Bolbo av at noen bar ham. Han våknet og så at en hel skokk av tufser drev å bar ham inn i en åpen gang bakerst i hulen, de hadde også tatt med seg alle solofantene og oppakningen deres. Bolbo ga fra seg et redselsfullt hyl, og alle kjempene våknet i løpet av et brøkdels sekund. Det de fikk se gjorde dem rasende, for ifølge avtalen skulle tufsene ta med seg snobbiten og dra, men tufsene hadde prøvd å stjele med seg solofantene og oppakningen deres også.
Ingenting av dette viste selvsagt Bolbo, han så bare at kjempene slapp ut et hyl av raseri og dro frem øksene sine. Før du kunne stavet kamikaze var seks tufser alle rede gått i bakken med avhuggde hoder. Sandal løftet staven sin og brølte i raseri "Evada Kedavra!!" Bolbo så et grønt lys, så lå tre tufser livløse på gulvet. Men Det var mange tufser, alt for mange tufser. De grep kjempene og Mollmannen og før du kunne stavet triangulært var to store steindører lukket igjen og Bolbo, kjempene og Mollmannen var på den gale siden. De var tydeligvis i en slags underjordisk tunel, og nå bar tufsene (ikke helt uten problemer) dem nedover og nedover. Tunnelen var opplyst av små lamper på hver side, og Bolbo ble snart klar over at det var en hel liten labyrint under Sjåke-haugene, det var bare tufsene, som hadde bodd under jorden i uendelige tider, som kunne finne veien i den gigantiske labyrinten som bare tok dem dypere og dypere. Tufsene begynte å synge, eller nærmere grynte på en halv-melodisk måte, i takt med klaskene mot bakken.
Sølv! Gulv! Et svart hull! Smekk, dask! Klyp, klask! Og vi er tufsene min gode knekt!
Smadre, ras! Knus, knas! Pisk og lær! En tufse-hær! Dask, dask, dask, med en smell! Skrik høyt, min knekt!
Smerte! Hyl! Dask! Pryl! Sparke og slå! Steke og flå! Hyl og skrik, blek som et lik. Mens tufsene flirer av deg dag og natt, dypt her nede, dypt her nede, min knekt!
Tufsene hylte og lo mens de fremførte denne komposisjonen for sine gjester. Og da sangen var over tok de frem lange lærpisker og begynte å piske fangene sine hardt over ryggen helt til en av dem (Theodor) svimte av, før de igjen begynte å bære dem nedover. Da sangen var ferdig for andre gang tok de igjen frem piskene og pisket dem helt til Bolbo var den eneste av dem som ble stående. Så bar de dem videre nedover, og framførte sangen for tredje gang. Da de tok frem piskene pisket de helt til Bolbo følte at de svartnet for øynene på ham, og kjente at blodmangelen gav ham sterk hodepine. Etter dette lot tufsene dem gå selv. Og Bolbo husket det meste av veien som en lang hard mars i noe som kjentes som timer. Luften var nå så kvalm og sårene hans var så vonde at Bolbo mest hadde lyst til å sette seg ned å grine. Men i det han skulle til å fullføre tanken ble han ført inn i en stor mørk sal. Salen var kun opplyst av et stor bål som tok hele den ene veggen, og en gigantisk gryte med noe som luktet som kokte hjerner. Det satt flere ganske tvilsomme tufser rundt små runde bord og spilte kort. Det var tydelig at de spilte om oppakningen deres, og hvem som skulle få spise de stakkars solofantene. Men midt i salen, midt på en stor trone av gull og sølv satt en kjempestor tufs, og det var flere kvinner som stod lenket fast i en stor ring som han holdt i hånden. Nå likte ikke tufser så godt banden til Theodor, for de hadde under flere anledninger robbet spiskammersene deres for mat. "Hvem er disse ynkelige skapningene?" spurte den store tufsen. La oss kalle ham Grønnskollingen.
"Dette er Theodor og kompani, sir. Også dette da." Sa en tufs og skottet mot Bolbo. "De hadde lagt seg til i hule AD4c, vi skulle bli kvitt noen varer for dem, i mot noe hasj fra El Ronny, men under operasjonen ombestemte de seg plutselig og begynte å drepe flere av våre menn."
"Virkelig?" sa Grønnskollingen, "Nå, kjempe, hva har du å si til ditt forsvar?"
Ingenting av dette er sant, edle herre." Sa Theodor, han skottet bort på Bolbo, de skulle bare bli kvitt den skapningen der borte," han pekte på Bolbo, "men de bestemte seg vist også for å ta bæredyrene våre og all bagasjen vår, mens vi sov."
Merkelig nok hørte ikke Bolbo dette, han hadde blitt så utmattet etter den lange turen (og litt av det merkelige pipe-fyllet fra i går), at han hadde falt om på det kalde gulvet i den store salen. Han drømte om snobbit-tårnet sitt, om mat og om hvor mange ganger han hadde hoppet over både fjerde og femte middag.
I mellomtiden hadde kjempene og Grønnskollingen kommet frem til en avtale: tufsene skulle ta seg av Bolbo, og kjempene skulle gi dem, Solofanten hans, oppakningen hans, og hans andel av Smulterings skatt.
"Men herre," sa en av tufsene og trakk frem Bolbos fallve-sverd, "han har enda ikke forklart dette!" i det Grønnskollingen så det sverdet slapp han ut et gigantisk vræl, "Det er Skritt! Drep dem, flå dem, knus dem!" hylte han.
Men i det vaktene hans skulle til å fullføre ordren hans ble det store bålet slukket, og hele hulen ble lagt i et stumt mørke. Bolbo så det store fallve-sverdet sitt ble løftet av et par små hender, han så det bores gjennom Grønnskollingen, og så hørte han skrittene til en flyktende Sandal. Noe kaldt traff Bolbo hardt i bakhodet, så han svimte av før kjempene begynte å brøle, "kom tilbake, din slyngel!" Sandal var borte.
I det samme øyeblikket som han våknet fra den lille duppen sin så han at en liten tufs skar over båndene til kjempene, han hørte Theodor hviske, "Takk, jeg skal glemme den gjelda di." Og så flyktet de alle sammen, Bolbo ventet nå på at den lille tufsen skulle skjære over hans bånd, men det skjedde ingenting. Til slutt gikk det opp for ham at tufsen ikke kan ha lagt merke til at det var enda en der, men han skjønte også at han ikke kunne rope på ham, og i samme øyeblikk ble bålet tent igjen, og tufsene la merke til at kjempene hadde flyktet.
"Drep dem!" hylte en av Grønnskollingens Høyre hender (han forventet å få en søt liten forfremmelse til Grønnskolling i løpet av kvelden.), og på få sekunder tømtes lokalet for tufser, ingen av dem la merke til Bolbo.
"Hmm..." tenkte Bolbo, jeg får vist prøve å komme meg ut, kjempene venter nok på meg på et sikkert sted, jeg for gå å finne dem." Så han satte av sted nedover en mørk tunnel, han løp i cirka ti minutter før han snublet i en stein, slo hodet mot bakken, og verden ble svart.