I gode og onde...
"Tula? Er du våken?"
Tula åpnet øynene motvillig. Hun hadde sovnet, men Apollyon behersket ikke på langt nær kunsten å hviske. Hun så opp på ansiktet som for de fleste ville virket gruelig, men hun hadde lært å tolke hva som hvirkelig skjulte seg bak det demoniske ytre.
"Ja da," sa hun gruggent.
En blålig hånd rakte en mugge mot henne. Hun tok imot den med et forvirret smil, og husket så at hun et sted i feberdøsen hadde bedt om kaldt vann. Hun så ned i muggen, og så at det var en hinne av is på toppen. Ingen skulle påstå at Apollyon ikke gjorde sitt ytterste.
"Takk, Pol," hvisket hun hest og smilte. Demonen smilte usikkert tilbake. "Jeg tror jeg bare vil sove nå," la hun til, og hun kunne se lettelsen hans. Han trakk seg ut av det lille rommet og inn i det store Tula tenkte på som stuen, skjønt "hiet" ville vært en bedre betegnelse.
De forsto ikke denne nye skrøpeligheten, de fire elskerene hennes. De kunne beskytte henne mot alderdom og skader, men de små virusene var et mysterium. Et de var mer enn villige til å utforske, bevares, men Tula hadde fryktet at kuren kunne vise seg verre enn sykdommen, og valgte å la kroppen ta seg av den hissige influensaen selv.
Det slo aldri feil: så fort hun gjorde seg et ærend til den menneskelige dimensjonen, fikk immunforsvaret hennes seg en trøkk seksten. Det var lønnen for å forsøke å holde seg ajour med det som foregikk.
Hun kakket hull på isen og drakk rett fra muggen. Hun grøsset av kulden, og krøp under teppene igjen. Fra det store rommet hørtes rabalder og latter, hysjing, og så lavmælt snakking.
Tula smilte mykt. De var bekymret for henne. Viste omsorg på sine egne, klossete og uforstående måter. Hvor mye hadde hun ikke lært om dem siden deres første, purt erotiske møter på soverommet hennes på Gråstensholm.
Lydene begynte igjen, mer dempet, men økte snart igjen. Dunking av kropper mot gulv, knurring og den lyden hun hadde funnet ut var for latter å regne. Så en skarp kommando, og stillhet. Furten stillhet. Hun kunne gjette hva som skjedde. Lupus og Astarot slåss igjen. Lekeslåssing, skjønt mye hardere, allikevel var de som lekne hvalper når de holdt på. Og Rebo kommanderte dem til å roe seg, fordi hun, Tula, skulle få hvile.
Hun hadde sett Astarot og Apollyon ta imot audienser, med sin adelige verdighet lysende fra hver gestus, hvert ord. Hun hadde sett Rebo knekke lemmer som om de var strå. Hun hadde sett Lupus komme hjem med blodig kjeft og dyr i blikket. Demonenes Fjell var ingen fredens hage, og hun hadde lært vaner og nødvendigheter å kjenne.
Men disse adelige, disse demonene, disse dyrene… hadde hun sett leke som barn og elske som menn, le med hverandre og av hverandre. Hun så intriger og maktkamp, og hun så ubrytelig vennskap og vilje til å dø for de andre i flokken.
Hennes flokk? Nei – men hun var i den, en del av den, som i en ulveflokk, der alle passer på hverandre, selv om det gnisser mellom dem noen ganger.
Forhenget beveget seg, og et stort hode dukket innenfor.
"Kom inn, Rebo," hvisket Tula; stemmen hennes var nesten uhørbar. Tunge klover dunket lett mot gulvet mens den store kroppen nærmet seg. Han satte seg ned på et kne og la en hånd på skulderen hennes: et tegn på trygghet, på ønske om å beskytte henne mot den usynlige faren som tok kreftene fra henne.
"Er du bedre?"
"Litt," sa hun, for å berolige. "Men jeg fryser." Hun trakk seg inn mot veggen mens hun sa det, og så bedende opp på Rebo.
Oksedemonen, slåsskjempen, villdyret, kaoskreftenes fysiske form… løftet teppet til side og la seg ned ved siden av henne. Tula krøp inntil ham og varmet nesen mot kragebeinet hans.
"Alt blir bra," trøstet hun, og sovnet igjen.