Thomas J.`s farvel

Vada lå i sengen sin på rommet sitt. Hun hørte fuglene kvitre utenfor vinduet. En tåre trillet nedover kinnet hennes. Hvorfor måtte de ta Thomas J.? Hun savnet han så. Hun klarte ikke stoppe å tenke på han. Selv om hun prøvde å lavære så hun for seg Thomas J.`s smil, og hørte latteren hans. Hun satte seg opp i sengen og tørket tårene sine. Plutselig hørte hun Thomsas J.`s stemme:

"Vada!" Hun snudde seg mot døren som var på den andre side av rommet hennes, men det var ingen der. "Vada, Vada, jeg er her borte....... Med vinduet." Vada løftet hodet og ved det sol opplyste vinduet sto Thomas J." Vada ristet på hodet og gnidde seg i øynene. "T-t-t-homas J-j-j. E-r-r det virkedlig d-d-eg?" "På en måte Vada". Thomas J. gikk bort og satte seg ved siden av Vada på sengekanten. "Men hvordan Thomas J.? Du er jo d-d-ø, jeg så deg i begravelsen. Jeg forstår ikke?" "Det er vanskelig å forstå Vada. Jeg kom tilbake for jeg ville ta farvel med deg." Vada så på Thomas J. Han lyste opp som en engel. "Vada." Thomas J. smilte til Vada og sa med en myk stemme "Kan jeg få gi deg et siste kyss?" "Men, men, du er jo......." Thomas J. lente seg mot Vada og kysset henne. Vada lukket øynene. Hun ble fylt med varme og glede. Hun hadde aldri opplevd noe liknende før. Da hun åpnet øynene var Thomas J. borte, men hun viste at det var Thomas J. som hadde vært hos henne.

~Slutt~