Tapt
Ronny gikk sakte over gulvet, han var i dype tanker. Det hadde vel ikke helt gått opp for ham hva hun egentlig hadde sagt. Noen prøvde visst å snakke til ham, han overhørte det og fortsatte zombigangen mot sovesalen.
Han la seg ned på senga, det virket som en slags utløser. Tårene begynte å renne, og ikke lenge etter var han i gang med store hikst, en gråt som truet med å kvele ham. Hvordan var det mulig, han var jo så glad i henne. Hvordan i alle dager kunne han nå tørre å bevege seg ute blant folk igjen? Han tenkte på alle de gode stundene de hadde hatt sammen. Han tenkte på dem, sittende der tett omslynget i et kjærlig kyss. Den siste tanken fikk det til å gå en ny runde med hikst igjennom ham. Lavendel, hvordan kunne du gjøre dette mot meg? Magen trakk seg sammen. Ikke nå igjen, jeg vil ikke mer! Men tenkinga hjalp ikke, det kom nok et stort hikst. Han visste ikke hvor lenge han lå der, og ikke brydde han seg heller, han ville bare ligge der og lide; lenge.
Harry kom stille opp trappa og gikk forsiktig inn på rommet. Da han så Ronny ligge på senga si, med hodet ned i puta, hulkende. Gikk det en frysning nedover ryggen hans. Han gikk bort og satte seg på sengekanten. Ronny snudde hodet sitt og så opp på ham. Det tåregrimete ansiktet hans fikk Harry til å tenke på tiden etter Sirius død. Han ble sittende stille og tenke på det. Tiden hadde fått sårene til å gro en del, og han følte at han hadde klart å presse det utafor. Som om det ikke hadde hendt, som om han aldri hadde hatt noen gudfar. Han visste at dette kanskje hørtes kynisk ut. Men han følte at denne måten var den eneste som kunne la ham fortsette å være glad, fortsette å leve.
Han hadde aldri sett Ronny så lei seg før, og var veldig usikker på hva han skulle gjøre. Han ble sittende og se ned på ham med medfølelse i øynene. Ronny satte seg sakte opp, han satte seg opp ved siden av Harry, Blikket hans hang tomt ut i rommet, han hadde vanskeligheter med å fokusere på en ting, blikket søkte att og fram på veggen. Han prøvde å ta seg sammen, han åpnet munnen og prøvde å si noe, men han klarte ikke, tårer og hikst tok plassen ordene egentlig skulle hatt.
Harry satt tålmodig ved siden av ham. Han ville ikke ta ordet, og tvinge Ronny til å si noe før han var klar. Han så Ronny ta seg sammen en gang til, denne gangen klarte han å få ut det han ville. "Det er slutt" før han så ned, uten å feste blikket på noe. Harry syntes så uendelig synd på vennen sin, Han og Lavendel hadde vært sammen i tre eller fire måneder. Det sjokket ham litt og, for han syntes det alltid hadde sett ut til at de to passet veldig godt sammen.
De satt der på senga lenge, noen ganger ytret de noen få ord, men for det meste var det stille. Så følte de seg så trette, og i Ronnys tilfelle utslitt, at de fant ut at de skulle ta kvelden. De tok av seg klærne og la seg i hver sin himmelseng. Harry lå en god stund og døste, han kikket bort på Ronny og så at han lå og stirret opp i taket. Harry tenkte å si noen trøstende ord, men før han orket å gjøre det ble rommet gradvis mørkere, før det ble svart.
Jepp, dette var da første kapittel av den nye norske ffen min ferdig ;) Så håper jeg dere liker det, og dere skal ikke tro at jeg svikter Ronny/Hermine-paringa, neida, bare vent ;)
Ronny gikk sakte over gulvet, han var i dype tanker. Det hadde vel ikke helt gått opp for ham hva hun egentlig hadde sagt. Noen prøvde visst å snakke til ham, han overhørte det og fortsatte zombigangen mot sovesalen.
Han la seg ned på senga, det virket som en slags utløser. Tårene begynte å renne, og ikke lenge etter var han i gang med store hikst, en gråt som truet med å kvele ham. Hvordan var det mulig, han var jo så glad i henne. Hvordan i alle dager kunne han nå tørre å bevege seg ute blant folk igjen? Han tenkte på alle de gode stundene de hadde hatt sammen. Han tenkte på dem, sittende der tett omslynget i et kjærlig kyss. Den siste tanken fikk det til å gå en ny runde med hikst igjennom ham. Lavendel, hvordan kunne du gjøre dette mot meg? Magen trakk seg sammen. Ikke nå igjen, jeg vil ikke mer! Men tenkinga hjalp ikke, det kom nok et stort hikst. Han visste ikke hvor lenge han lå der, og ikke brydde han seg heller, han ville bare ligge der og lide; lenge.
Harry kom stille opp trappa og gikk forsiktig inn på rommet. Da han så Ronny ligge på senga si, med hodet ned i puta, hulkende. Gikk det en frysning nedover ryggen hans. Han gikk bort og satte seg på sengekanten. Ronny snudde hodet sitt og så opp på ham. Det tåregrimete ansiktet hans fikk Harry til å tenke på tiden etter Sirius død. Han ble sittende stille og tenke på det. Tiden hadde fått sårene til å gro en del, og han følte at han hadde klart å presse det utafor. Som om det ikke hadde hendt, som om han aldri hadde hatt noen gudfar. Han visste at dette kanskje hørtes kynisk ut. Men han følte at denne måten var den eneste som kunne la ham fortsette å være glad, fortsette å leve.
Han hadde aldri sett Ronny så lei seg før, og var veldig usikker på hva han skulle gjøre. Han ble sittende og se ned på ham med medfølelse i øynene. Ronny satte seg sakte opp, han satte seg opp ved siden av Harry, Blikket hans hang tomt ut i rommet, han hadde vanskeligheter med å fokusere på en ting, blikket søkte att og fram på veggen. Han prøvde å ta seg sammen, han åpnet munnen og prøvde å si noe, men han klarte ikke, tårer og hikst tok plassen ordene egentlig skulle hatt.
Harry satt tålmodig ved siden av ham. Han ville ikke ta ordet, og tvinge Ronny til å si noe før han var klar. Han så Ronny ta seg sammen en gang til, denne gangen klarte han å få ut det han ville. "Det er slutt" før han så ned, uten å feste blikket på noe. Harry syntes så uendelig synd på vennen sin, Han og Lavendel hadde vært sammen i tre eller fire måneder. Det sjokket ham litt og, for han syntes det alltid hadde sett ut til at de to passet veldig godt sammen.
De satt der på senga lenge, noen ganger ytret de noen få ord, men for det meste var det stille. Så følte de seg så trette, og i Ronnys tilfelle utslitt, at de fant ut at de skulle ta kvelden. De tok av seg klærne og la seg i hver sin himmelseng. Harry lå en god stund og døste, han kikket bort på Ronny og så at han lå og stirret opp i taket. Harry tenkte å si noen trøstende ord, men før han orket å gjøre det ble rommet gradvis mørkere, før det ble svart.
Jepp, dette var da første kapittel av den nye norske ffen min ferdig ;) Så håper jeg dere liker det, og dere skal ikke tro at jeg svikter Ronny/Hermine-paringa, neida, bare vent ;)