"Så," sa Vilde, "Dere skal begynne på Galtvort også?" Venninnene hennes nikket. "Aner noen av dere hvorfor i all verden vi nå plutselig blir kalt inn til Galtvort?" Begge venninnene ristet på hodet. "Vel, jeg har nå ingenting imot det. Jeg skal bo her på puben til 1. September. Mamma drar i morgen så jeg blir alene her. Hva med dere?" sa Hege. "Jeg skal også bo her," sa Mari. "Også alene." "Samme her." Sa Vilde. Dagen etter sa de farvel til mødrene sine og gikk inn i Diagonalmenningen. "Lurer på hvilke hus vi havner i." Sa Hege, litt fraværende mens hun bladde i Galtvorts Historie. De hadde plassert seg ved et bord ute i solen med en stor skål iskrem foran seg. "Hus?" "Ja, det står her at skolen består av fire hus. Elevene blir valgt inn i de ulike husene utifra hvilke egenskaper de har. Det er et hus for hver av de fire som grunnla skolen." Hege kikket opp på de to vennene sine. Det var tydelig skrevet på ansiktene deres at de ikke skjønte et ord av hva hun sa. "Følg nå med. De fire som grunnla skolen var Gudrik Griffing, Helga Håsblås, Salazar Smygard og Rasla Ravnklo. De delte skolen inn i fire hus oppkalt etter dem selv. De med mye mot og slikt blir plassert i Griffing, de hardt arbeidende og lojale blir plassert i Håsblås, de kloke og kløktige i Ravnklo og de med store ambisjoner om makt blir plasserte i Smygard." "Ååå" sa Mari, uten a hun egentlig skjønte et ord. "Bare legg fra deg den boken," sa Vilde. "Du blir bare for smart for oss." Hege rullet oppgitt med øynene, men la boken tilbake i posen. Uten at Vilde så det dro hun opp en mindre bok og bladde igjennom den. "De har en egen sport!" utbrøt hun. "Hva?" Vilde vred hodet bort fra en gjeng med kjekke gutter. "De har en egen sport!" gjentok Hege like entusiastisk. "Lurte du ikke på hva alle sopelimene mente?" "Hva mener alle sopelimene?" spurte Mari, nå interessert. "De spiller en sport kalt Rumpeldunk på sopelimer." Sa Hege. "Er det ikke litt tåpelig å løpe rundt med sopelimer når du skal spille noe?" "De flyr på dem, dumming." Lo Hege. Vilde rødmet svakt og Hege fortsatte. "De har fire baller. En sluff, to klabber og en snopp. Og de har syv spillere, en keeper, tre jagere, to knakkere og en speider. På hver ende av banen er det tre store stenger med noen store rundinger på enden. Jagerene flyr rundt med sluffen og prøver å kaste den gjennom noen av disse, keeperen beskytter målet. Knakkerene har en stor klubbe hver og prøver å forvirre motstanderne ved å skyte klabbene på dem. Speideren er den viktigste, og ofte den som blir hardest skadet under en kamp. Han eller hun prøver å finne gullsnoppen, en liten gyllen ball med vinger. Om speideren fanger denne får laget 150 poeng, om en jager skårer får laget bare 10 poeng." "Tror nesten vi bør få oss sopelimer." Sa Mari. "Ja, tenk så gøy, å kunne fly." Vilde stirret drømmende ut i luften. De bar posene med de nye varene inn på rommene før de skyndte seg ned igjen og ut i gaten. De kikket rundt i vinduene før de fant en butikk med sopelimer i. De presset seg forbi en gjeng med gutter og kom seg inn i den overfylte butikken. De arbeidet seg forbi de dyreste og nyeste sopelimene før de kom til de sopelimene de kanskje kunne ha råd til. De fant da til slutt noen brukbare sopelimer til en billig penge og kjøpte disse. De beveget seg tilbake gjennom folkemassene til puben. De åpnet muren og fikk satt limene inn på rommene sine.
Dagene gikk. Hege, Mari og Vilde hadde det strålende, og for hver dag lærte de noe nytt om magiens verden, og det virket som om Hege anskaffet seg nye bøker og ny kunnskap hver dag. Noen dager var de i Diagonalmenningen, og andre dager i gompe-London. Og hver dag priste de seg lykkelige for trylleformelen, for den gjorde at de forsto alt de hørte og alt de så.
Men nå var 30. august kommet, neste dag skulle de dra til Galtvort. De pakket sakene sine ned i hver sin store magisk kiste.
Vilde hadde forresten kjøpt seg en ugle i løpet av oppholdet, og Hege en katt, men nå sov dyrene fredfylt. Det var så vidt jentene klarte akkurat det, så nervøse som de var, men til slutt gled de inn i søte drømmer.