Ti minutter før toget skulle gå neste morgen, løp de tre jentene inn på Kings Cross stasjon og peilet seg inn mot perronger 9 og 10. Da stoppet Hege og Vilde i forfjamselse. "Men," hikstet Vilde forvirret "det finnest da ingen perrong 9 ¾!" Men på billettene sto det klart og tydelig, svart på hvitt, perrong 9 ¾. Hege sank ned på trallen, og kikket så forvirret rundt om kring, håpet kanskje at et stort lysende skilt skulle vise dem veien. "Vi får bare ta sjansen." Mumlet Mari og løp mot bommen mellom 9 og 10. Vilde og Hege skrek ut, men da forsvant Mari inn i bommen. Vilde og Hege kikket på hverandre. Så trakk de pusten dypt og løp mot bommen. Plutselig var de på en perrong fylt med mennesker. Noen sa adjø, andre fylte opp et stor tog. De fant Mari og stormet mot toget. I den siste vognen slo de seg ned. Noen mennesker kikket innom av og til, et par prefekter og noen som lette etter vennene sine.
Det mørknet utenfor og Hege, Mari og Vilde skiftet til kutter. Da de kjente toget sakke farten kriblet de i hele dem. Og siden prefektene hadde sagt at bagasjen skulle bli etterlatt på toget, ble den på toget. De gikk ut på perrongen, Galtvang sto det på et skilt. "Førsteklassinger!" ropte noen, "Førsteklassinger over hit!". De kikket forskremt på hverandre og beveget seg bort til en stor mann. Når alle førsteklassingene hadde kommet gikk de langs en bred sti. Mari, Hege og Vilde gikk først, etter den store mannen. Så rundet de en sving og ble møtt av et fantastisk syn. Et stort slott omkranset av sort vann og en mørk blå himmel fylt med stjerner og en skinnende fullmåne. Og de merket de ikke da, men det ar som om det synet beroliget dem og jaget bort all nervøsiteten.
De nådde vannkanten og steg om bord i båtene. Hege, Vilde og Mari havnet sammen med en overlegen gutt med sølvblondt hår. Som ved magi, og det var det sikkert også, ble båten ført over vannet og bort til slottet. Der ble de møtt ev en ung dame som gav dem en preken om hvordan ting ble gjort her på skolen. Så ble de ledet inn to vidåpne dører inn i en stor hall. Over hodene på dem glitret det i utallige stjerner. "Det er magi," hvisket Hege, "Taket er tryllet til å se ut som himmelen!". Alle hoder var vendt mot dem da de sto foran lærerbordet og en fillete hatt på en krakk. Hatten viste seg å være magisk, for etter et sekund med stillet begynte den å synge, og straks etter sangen ble førsteklassingene ropt opp og sortert inn i hus. Av de tre ble Vilde ropt opp først, så Mari og til slutt Hege. Og alle de tre kom i samme hus, og det overrasket dem, de havnet i Ravnklo.
En Ravnklo prefekt ledet førsteklassingene gjennom slottet til de kom til en statue av en ørn. Etter at de hadde gitt den det riktige passordet hoppet den til siden, og lot dem gå ned en liten trapp til et stort rom, som nå var deres oppholdsrom. Mari, Hege og Vilde var så utslitte at de gikk rett til sengs. Månen skinte klart og sterkt gjennom vinduet, og den var det siste de så før de sovnet.