Mari og Vilde snakket ivrig på vei opp til Griffing tårnet, for de hadde alltid på en slags ubevisst måte ønsket å være Griffinger. Men Hege var stille. "Hva, er det for noe?" Lurte Mari. "Det er bare det at... Vel, jeg vet at dere ikke har lest noe særlig om magiens historie, men det har jeg." Vilde kikket bort på Mari, og himlet med øynene. "Men hør på meg da!" utbrøt Hege. "I 1971 var det mange spesielle mennesker på Galtvort, mennesker som vil bety mye for historien." Hege trakk pusten dypt, "Har dere hørt historien om Harry Potter?" De to andre kikket på hverandre, og ristet så på hodet. "Vel, på 1970-tallet var det en ond trollmann med voksende makt som truet trollmann-samfunnet. Harry Potter ble født i 1980, men han og foreldrene måtte gå i dekning, for denne onde trollmannen, Voldemort hette han, var ute etter dem. I 1981 fant han dem. Og så drepte han faren, og så drepte han moren, men da han skulle drepe Harry, vendte forbannelsen tilbake, og han forsvant. I de neste ti årene bodde Harry hos sin gompe tante og hennes mann og sønn, og kom så til Galtvort. I de neste syv årene kjempet han mot mannen som hadde ødelagt hans liv, før han drepte han i 1998." "Hva vil du frem til?" Lurte Vilde. "Vel, saken er at foreldrene hans --- var Jakob Potter og Lilly Eving!" Alt ble stille.
Og de fortsatte i stillhet helt til de nådde Griffing tårnet. Og de var fortsatt stille da de klatret inn gjennom portrettet til en trinn dame i rosa kjole. Og de var stille da de kom inn i det tomme felles rommet og satte seg tungt ned i hver sin stol. "Hva skal vi gjøre?" Lurte Vilde, og brøt stillheten. "Jeg vet ikke," mumlet Hege, "men det første vi må gjøre er å finne Jakob Potter."
De satt i stillhet. "Hvilket hus er han i?" spurte Mari, "Griffing," svarte Hege mutt. "Hvilket år er han i?" lurte Mari, "Fjerde," svarte Hege mutt. De ble stille. "Det skulle ikke være så vanskelig å finne ham da." Hvisket Mari. "Hva skal vi gjøre når vi finner ham?" Spurte Vilde ut i luften. "Vi kan ikke gjøre noe, han kan ikke vite det," Sa Hege rolig, "Så vi kan bare la livet gå sin gang." Så reiste hun seg og gikk opp trappen til sovesalene.