AN: Hei! Dette er den første fanficen jeg har skrevet på norsk! Beklager at norskenmin er litt rusten (jeg snakker og skriver for det meste engelsk).

Dette er litt deprimerende, men jeg håper dere liker det alikevel!

Det hele er fra Sasukes' synspunkt. Det er litt forvirrende...

I have to thank Kaja for reading over my fanfic and fixing my spelling errors and gramatical errors! She made this fic much better! Sankyuuu! X3

Et siste ord

Jeg lever. Jeg puster. Hjertet mitt banker. Akkurat som ditt, Naruto.

Kan du tenke deg det? Vi står likt nå. Like høye. Like sterke. For den første gangen på femten år står vi likt.

Jeg lever.

Jeg ser opp fra bakken og ser deg i øynene. Vi er begge mennesker med menneskelige feil. Du er ikke et monster slik som alle har trodd.

Jeg smiler sart til deg nå som tårene dine faller ned kinnene dine.

"Ti, ni, åtte, sju,"

Ikke gråt Naruto,

Kan du ikke se at jeg lever?

Du hadde sloss så hardt for å få meg tilbake fra Orochimaru og etter tre måneder med konstante inviklinger og slosskamper mellom oss, fikk du banket en god del vett i meg. Du gliste hele veien tilbake.

Men etter du gliste var det alltid noe som manglet i de himmelblå øynene dine.

Jeg trodde lenge at jeg kanskje hadde drept deg; at jeg hadde på et visst punkt drept sjelen til han som symboliserte den gleden og indre styrken vi alle ønsker å oppnå.

Du struttet inn i Konoha og var meget nøye med å forsikre deg om at alle kunne se at det var du som hadde brakt den siste av Uchiha-klanen tilbake. Jeg latet som om jeg skygget fjeset mitt for sola for at ingen skulle se at jeg hadde et øyeblikk løftet munnvikene mine en millimeter.

Men det kommer aldri noen til å få vite.

Jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake til det øyeblikket og smilt til deg og si: "Takk".

'Takk Naruto... Jeg er glad i deg. Husk alltid det.'

Så her står vi. Du ser på meg og sender meg et blikk; 'jeg skulle ønske ting ikke ble slik de er.'

En anbu kommer bort og til hans overraskelse følger jeg han frivillig bort til den overveldende veggen.

'Ikke gråt Naruto – kan du ikke se at jeg lever?'

Hendene mine blir bundet til veggen.

Anbuene stiller seg opp på rad og tar fram deres shuriken. De får signal om at de har fem sekunder å gjøre seg klare på.

Jeg skal dø i dag.

Gud har bestemt seg for at jeg ikke fortjener en sjanse.

Jeg snur meg mot deg. Du stopper opp ett lite øyeblikk.

Jeg skjønner det nå.

Det som manglet i øynene dine var hat. Jeg så ikke hva jeg hadde forventet skulle være der.

Det jeg hadde sett i øynene dine var medlidenhet.

Du kjenner til den ensomheten jeg alltid har følt.

Men tankene mine forsvinner når du åpner munnen igjen og fortsetter de sjebnesvangre ordene:

"Fem, fire, tre,"

Jeg er glad i deg Naruto.

"To,"

Jeg...

"En,"

...må gå min vei nå...

Jeg smiler til deg;

'Ha et lykkelig liv.'

Ja, tenk; du lever Naruto.