Alene Mot Alle
Av
Frida Y. Holm
Der satt han som vanlig på brygga, helt alene.
Han var bare noen par år, men føttene hans var gamle og våte. Det var nok fordi han hadde stukket bena i vannet og latt dem dingle der for ganske så lenge. Han stirret ned i vannet og så hans eget fjes reflektert i vannoverflaten. Håret hans var rotete som alltids, men også like lyst og blondt. De blå øynene hans hadde et trist utrykk, og gnisten til å ikke gi opp var nesten død. Folk gikk stadig forbi bak han, men de gikk raskt forbi som om de helst ville unngå å få kontakt med ham. Noen få så til med på ham, men ikke med medfølelse, mer som om de ønsket han kunne falle ned fra brygga og drukne. Gutten forstod ikke hvorfor alle var slik mot han, og ga seg til tårene. Han tok bena opp fra vannet og puttet hendene rundt dem. Selv om tårene fosset ut av øynene, så presset ham dem åpen og stirret ned i vannet igjen. Han syntes synd på ham selv. Ikke fordi alle var slik mot ham, men fordi han var sånn en skrikerunge. "Å grine hjelper ikke noe" Tenkte han og tørket tårene.
Det var ingen hjemme, det var det aldri (unntatt når han var der selvfølgelig), så det var ingen vits i å gå hjem. Skolen hadde han nettopp skulket og alle timene var sikkert ferdig allerede, så det var ingen vits i å gå dit heller. Dessutten følte han seg doven og ville helst bare sitte der.
En gutt på hans alder gikk forbi bak ham. Han kunne se i vannet at gutten hadde mørkt, svart hår og gikk alene. Gutten stoppet og stirret på ham. Men han håpet ikke at gutten nede ved brygga skulle falle ned i vannet, han lurte bare på hvorfor han var alene, som han selv var. Gutten på brygga snudde seg mot ham raskt, og lurte hvorfor han ikke hev en stein på han eller gikk forbi. De stirret på hverandre for en liten stund, men straks de oppdaget hva de gjorde snudde de hodene deres raskt og rødmet. Så gikk gutten med mørkt hår videre, mens han smilte litt for seg selv. Så var han alene på brygga igjen, bare han og speilbildet i vannet. Værhår strekene i ansiktet hans var unormale, men ekte, og han likte dem godt, men han viste ikke hvorfor han hadde dem. Han strøk på dem forsiktig og pustet tungt.
Han så opp på himmelen og stirret på de travle skyene som fløy på himmelen for å nå til en eller annen plass utenfor vårt syns rekkevidde. Det inspirerte ham.
Så han sprang over enga bak ham, fordi alle må fri sitt innelukkede sinne og sorg i noe.