Det var en av de irriterende varme dagene. Solen hadde stått alene på himmelen i nesten en uke nå, og det så ut som at den skulle stå der minst en uke til. Elva var blitt til en liten bekk av gjørme, og trærne hadde mistet nesten all deres grønnfarge. En liten vind blåste opp løvet på bakken og fikk det til å lage en tørr og raslende lyd. Det var en varm vind, men den fikk svetten i fjesene til alle innbyggerne i Little Hangleton til å virke litt kjøligere.
Landsbyen var stille og rolig, det eneste man kunne høre var lyden av hjul som knirket bortover veien.

Han skjøv det svarte, svette håret vekk fra ansiktet der han satt og holdt tøylene til hesten foran seg. Om bare det kunne regne litt, så fikk han kanskje litt arbeid gjort. Han klikket på hesten for å få den til å gå fortere, noe den hadde lite lyst til.
"Åh, kom igjen, ditt gamle beist! Jo fortere du går, jo fortere kommer vi oss hjem."
Hesten gikk endelig litt raskere, og de rundet hjørnet ved den gamle bjørka. Dette området av byen likte han dårlig. Det var her det falleferdige og mørke lille trehuset stod. Han ville egentlig ikke dra forbi, men for å komme seg fra åkeren og hjem måtte han nesten det. Da han kom litt nærmere så han en jente som stod ved porten. Han visste godt hvem det var, men han hadde aldri brukt noe tid på å prøve å bli kjent med henne. Jenta åpnet porten og gikk ut på landeveien, sånn at han måtte stoppe opp foran henne. Han skjønte ikke hva det var hun ville.
Jenta hadde fillete klær på seg, og håret var veldig bustete. Han hadde aldri vært tiltrukket av henne. Faktisk var hun ganske stygg, men det ville han ikke innrømme for seg selv, det var en fryktelig uhøflig tanke.
Hun kom bort til ham og stilte seg ved siden av vogna. Han presset fram et smil.
"Hei, Tom," sa hun mens hun stirret opp på han. Han visste ikke hva han skulle si, og fortsatte bare å smile på den falske smilet.
"Varm dag, ikke sant? Det må være tungt å være ute på åkeren i et slikt vær?"
"Jo da… Det er vel det," sa Tom undrende. Han hadde aldri snakket med denne jenta før, og alltid trodd hun ikke var helt rett i hodet sitt. Men når hun pratet virket hun ganske normal.
"Det var så varmt at jeg tenkte du kanskje ville ha noe å drikke." Hun holdt fram et saftglass. Jo da, han var så tørst at tunga hans kjentes helt tørr mot ganen, men han hadde lite lyst til å drikke safta hun tilbød ham. Han tenkte at den umulig kunne være ren med det huset hun bodde i. Men han måtte nesten være en gentleman, selv om hun ikke akkurat var giftemateriale.
Han tok imot safta, og drakk alt i en, lang slurk. Det smakte bringebær, eple, og en ting til han ikke kunne sette fingeren på. Han mumlet noe som kunne virke som et "Takk" og gav henne det tomme glasset. Hun hadde et merkelig blikk der hun så på han. Hun holdt handa si på vogna, så han kunne ikke bare kjøre fra henne. Det ble en ubehagelig pause mens han gransket hjernen sin for noe å si. Han så ned på henne, og så at hun så på noe ved siden av ham. Han skvatt til da han oppdaget at det andre øyet hennes så rett på han.
"Eh… Du er Merope, er du ikke?" sa han prøvende. Han hadde alltid hatt vansker med å huske dette navnet, siden det var ganske spesielt. Hun fikk et vilt uttrykk i øynene, men det plaget ham ikke. Faktisk så hun ikke så verst ut der hun stod.
"Jo, det er jeg! Og jeg vet jo hvem du er, så klart, Tom Riddle!"
Han smilte til henne, denne gangen et ekte smil. Hun så blygt ned på føttene sine.
"Kanskje vi skulle… gjøre noe en eller annen gang? Sammen, mener jeg?" sa hun.
Av en eller annen grunn virket ikke det så ille, han hadde ingenting imot å være sammen med henne. Han nikket, og måtte slippe ut en liten og lykkelig latter. Hun så intenst opp på han, og slapp handa fra vogna. Han kjørte videre og vinket til henne.

Tom kom hjem, og gikk med en gang opp på rommet sitt. Han stilte seg foran det store speilet som stod på golvet. Han var for kjekk for henne. Eller han var i hvert fall like kjekk som hun var pen. Han håpet så inderlig hun ville ha ham!
Han ville gjøre noe fint for henne, og tok fram kniven fra beltet. Han skar et dypt kutt i fingeren sin. Det gjorde litt vondt, men det brydde han seg ikke noe om. Den dype, røde fargen var så nydelig, den passet til minnet han hadde av henne. Han strøk forsiktig fingeren over speilet. Han ville skrivet navnet hennes i den røde fargen, for å vise hvor høyt han elsket henne. Han ville kysse henne. Han ville stryke håret hennes. Han ville være sammen med henne for alltid, han ville dø om han mistet henne. Han så ansiktet hennes mot hans. Kjente pusten hennes. Han måtte ned til huset igjen og se på henne en gang til.
Han elsket henne så dypt at det gjorde vondt i brystkassa hans. Han fikk nesten ikke puste.

"Merope" hvisket han ut i det mørke rommet. "Merope, gift deg med meg…"