Tom
tok på seg sine fineste søndagsklær. En svart
bukse, en hvit skjorte og et slips. I speilet så han en stripe
av lyseblondt hår i døra, moren hans.
"Hva
i all verden… Hva er det du gjør, Tom?" Hun stod og så
på ham med et spørrende uttrykk.
"Jeg
skal besøke noen jeg elsker. Elsker over alt i denne verden."
Han
kunne se en antydning til et smil over leppene hennes.
"Hvem
er det? Ann? Eller kanskje hun pene med det røde håret…
Elisabeth?"
Han
så på henne, og skjønte ikke helt hvem det var hun
snakket om. Men han ristet på hodet.
"Ja
ja, bare du er glad i henne. Men jeg liker dårlig at du bruker
dine peneste klær. Du er da kjekk uansett hva du har på
deg. Ah, jeg husker nå godt hvordan det var å være
forelsket da jeg var på din alder."
Tom
snudde seg og marsjerte bort til moren sin. Han tok henne i armene og
dyttet henne hardt opp mot veggen. Hun så redd ut.
"Jeg
er ikke forelsket, jeg elsker henne! Og du har ingen aning om hvordan
det er! Bare jeg vet hvordan denne følelsen er, bare jeg
elsker noen så høyt!" Han spyttet ordene ut, og kastet
moren sin ned på golvet. Han pustet tungt, og hørte
raske skritt i trappa. Enda et blondt hode kom inn døra. Faren
hans så først på det rasende fjeset til Tom,
deretter på den gråtende moren.
"Hva
i helvete er det du gjør?" Faren satte seg ned ved siden av
moren. Tom styrtet ned trappa, han ville ikke være i dette
huset lenger. Ingen forstod ham her, det gjorde bare Merope. Han løp
bortover veien, mot huset til Gaunt-familien.
Han
hørte en lyd inne mellom trærne. Der så han henne
stå, så vakker i lyset fra ettermiddagssola. Han smilte
og sprang mot henne.
"Hva
gjør du her?" spurte han mens han kysset henne ømt.
Hun så litt paff ut av kysset, selv om det var det mest
naturlige i hele verden. Men så smilte hun og.
"Pappa
og broren min er hjemme. De liker ikke… gomper."
Han
rynket på panna, men hun begynte straks å fomle i lommene
på den store, grå kjolen. Hun holdt fram en gammel,
støvete flaske.
"Kan
du gjøre noe for meg?" spurte hun ham. Han nikket, han ville
ha gjort hva som helst for henne.
"Drikk
en slurk av dette hver kveld før du legger deg. Greit?"
Han
nikket igjen, han brydde seg ikke engang om hva det var. Bare det
gjorde henne lykkelig, kunne det like gjerne være noe giftig.
Han luktet på det, og fikk et vagt minne om å ha smakt
noe sånt før.
"Kom,
la oss gå til sjøen," hvisket han inn i øret
hennes, og trakk henne med seg innover skogen.
De
satt lenge ved sjøen, og Tom benyttet sjansen til å
forklare hvor høyt han elsket henne. Han viste henne kuttet på
fingeren. Hun smilte varmt til han og sa at hun hadde elsket han helt
siden hun først hadde sett han, for 7 år siden. Han
lurte på hvorfor han ikke hadde blitt sammen med henne
tidligere.
De
satt og så på sjøen og bergene, og han trakk henne
inntil seg. Da hørte de en liten lyd nede fra bakken. De så
ned, og der stod det en liten spissmus i det høye, brune
gresset.
"Tom?
Jeg vil vise deg noe. Det er ikke farlig, men jeg tror du burde vite
det."
Hun
trakk fram en lang pinne fra lomma. Han skjønte ikke helt hva
som kunne være så spesielt med en helt vanlig trepinne,
men ventet tålmodig. Hun rettet pinnen mot spissmusa og sukket.
Han kunne se at hun var nervøs.
"Avada
kedavra," ropte hun, og et grønt lys kom ut av pinnen. Tom
hoppet bakover, et slikt lys hadde han aldri sett før. Men han
stolte på henne, og så ned på spissmusa. Den lå
stille på bakken. Død.
"Hvordan
gjorde du det?" Han så henne dypt inn i øynene. Hun
smilte prøvende og holdt fram pinnen.
"Dette
er.. en magisk stav. En tryllestav. Min er ikke så veldig pen,
men det finnes staver som er penere. Det var med den jeg gjorde det."
Han
så lenge på henne, og så måtte han le.
"Du
fortsetter bare å overraske meg, du!" Han kysset henne ømt
på leppene. Og denne gangen kysset hun ham tilbake.