Tom lå langs bakken i det tørre gresset foran huset sitt. Det siste han ville var å gå inn. Han måtte bare vente på at foreldrene skulle dra ut, sånn at han fikk hente tingene siden i fred. Han ventet og ventet, men så ikke en eneste sjel komme i døra.
"Bare vær sånn, dere… Om dere ikke vil lete etter meg, trenger dere aldri å se meg igjen," hvisket han til seg selv. Timene gikk, og solen ble borte bak åsene. Han tok fram flaska fra lomma og drakk litt fra den. Det smakte ikke særlig godt, og han lurte fryktelig på hva det var. Uansett kunne han ikke se noen bivirkninger fra det, så han tenkte at det var like greit om han bare gjorde som Merope ville. Natta kom snikende innpå han, og til slutt kunne han bare så vidt se huset foran seg. Han måtte nesten ta en sjanse, og håpet at foreldrene hadde lagt seg.
Han snek seg forsiktig bort til døra, åpnet den lydløst og så inn. Det var ingen der. Han smøg seg opp trappa, hoppet over det øverste trinnet, som han visste knirket noe forferdelig, og gikk bortover gangen. Døra til foreldrenes rom stod åpent, og han fikk et stor trang etter å bare se på dem en siste gang.
Han gikk stille inn, og bort til morens side av senga. Hun hadde et stort blåmerke i panna, men det hadde hun fortjent. Hvem våget å blande seg inn i forholdet deres? Han så på det blonde håret hennes, og deretter på sitt kullsvarte.
"Jeg har ikke skjønt hvor ulik jeg er fra dere før nå. Jeg har aldri vært en av dere, og det har dere visst hele denne tiden. Det er derfor dere ikke vil lete etter meg. Jeg er ikke deres virkelige barn."

Tom trasket bortover veien i mørket. På ryggen hadde han en sekk med noen klær og litt mat. I kveld skulle han og Merope dra derfra sammen. De skulle starte sitt eget liv, der ingen kunne bestemme hva de skulle gjøre. Kanskje de skulle dra til London, eller en annen stor by. Der ingen ville merke at de var.
Han nådde fram til bjørketreet og han kunne se Gaunt-huset. Merope skulle møte ham utenfor, men hun var ikke der. Det var lys i vinduet, og han kunne høre et fryktelig spetakkel. Det hørtes ut som panner og glass som datt i golvet om hverandre. Det var da han hørte Merope hyle.
Hvem var det som skadet henne! Om noen så mye som rørte henne, ville han drepe den personen, det visste han. Han kastet fra seg sekken og sprang inn i huset. Det så enda mer fattigslig ut inne enn utenfor, selv om det var noe man ikke skulle tro. Han hørte at alle lydene kom fra kjøkkenet, så han slo opp døra og bykset inn.
Der så han Merope presse seg inn mot en krok mens faren, Marvolo, stod og siktet på henne med sin magiske pinne.
"Du!" ropte faren og siktet på Tom istedenfor. "Du skal gifte deg med min datter! Skal du vannære hele min familie, som jeg har arbeidet for å holde ren? Skal dere få barn som er… Grumser!" Han virket rasende, ansiktet hadde en ekkel, hvit farge. Tom visste ikke hva han kunne gjøre, han hadde ikke en magisk stav som Marvolo, og han hadde sett hva de kunne gjøre. Men Merope kastet seg over faren sin i det han nærmet seg Tom.
"Nei, Far! Jeg elsker han! Og han elsker meg!" Men Marvolo kastet datteren sin i golvet med en enkel bevegelse, slik at hun mistet staven sin. Den trillet bort mot Tom og stoppet ved skoen hans. Han løftet den rolig opp, og siktet mot Marvolo.
Den gamle mannen så med ett en anelse overrasket ut, men så begynte han å le.
"Og hva skal du gjøre, gomp? Kaste den i øyet mitt, kanskje?"
Men Tom rørte ikke på seg, han sto ennå og siktet på hjertet til Marvolo.
"Jeg har ikke hatt problemer med å bruke magi mot dere før, jeg gjør det gjerne igjen…" Han så på den unge mannen med et sultent blikk i øynene. Merope lå i en krok og hulket.
"Ingen rører min Merope og kommer uskadd fra det" sa Tom rolig.
"Du skjønner det visst ikke, gutt? Merope er min datter, og hun er ren. Men jeg kan godt bli med på din lille lek. Men ikke tro jeg skal være snill mot deg."
De begge stod på hver sin side av den mørke rommet og på hatefullt på hverandre.
"Avada kedavra!" Et grønt lys flommet ut av staven og fylte hele rommet, etterfulgt av lyden av en kropp som falt mot golvet.
Merope så på mannen som fortsatt holdt staven, deretter på mannen som lå ved siden av henne, livløs.
"Er han død?"
"Nei… Han er bare bevissløs…"
Merope så opp på ham og smilte. Først da senket Tom staven sin.