I
et skittent smug i London kom en mann gående. Han hadde mørkt
hår og mørke klær, så han var veldig
vanskelig å få øye på. Han hadde nettopp
kjøpt et brød som han hadde under armen. Der framme
lekte en liten gutt med en fotball. Når mannen gikk forbi
stirret han sultent på brødet. Men han kunne ikke gi noe
til ham, han måtte ha alt selv, ellers visste han ikke hvordan
det skulle gå.
Tom
Riddle kom endelig fram til inngangen til den lille leiligheten der
han og Merope bodde.
Etter
det som skjedde i Little Hangleton hadde hun brukket staven sin, selv
etter protester fra ham. De skulle leve et normalt liv, hadde hun
sagt. Han tenkte ofte på at det hadde vært nyttig å
ha hatt den magiske pinnen, kanskje de kunne levd litt bedre da…
Han
kom inn i stua, som de også brukte som soverom. Der satt Merope
på senga og så ut av det lille vinduet. Det varmet om
hjertet hans å se henne.
"Hei
kjære… Her har jeg det. Er du sulten?"
Hun
nikket stumt. Tom var litt urolig for henne, hun hadde blitt veldig
tynn og bleik. Han satte seg ned ved siden av henne og gav henne
brødet. Hun spiste og smilte opp til han.
"Tom?
Jeg har noe å fortelle deg."
Han
kunne se at øynene hennes ble fulle av tårer, og ble
ennå mer urolig.
"Hva
er det? Har du det bra? Har det skjedd noe?"
Han
kjente panikken spre seg i kroppen, han visste ikke om han kunne leve
videre om han mistet henne.
"Ja,
jeg har det helt fint… " Hun smilte et av de nydelige,
betryggende smilene sine. "Men jeg vil at du skal gjøre noe
for meg. Jeg har tenkt mye på det, og… Det du drikker hver
kveld, jeg vil at du skal slutte med det. Jeg tror ikke du trenger å
ta det lengre."
Han
så uforstående på henne. Det var blitt til en slik
vane å drikke væsken hver kveld at han ikke engang tenkte
på hva det kunne være.
"Så
klart… Om det er det du vil, skal jeg slutte. Men hvorfor? Og hva
er det i den flaska?"
"Nei,
det betyr ingenting. Jeg bare vil at du skal slutte, jeg er trygg på
deg nå."
Han
så henne dypt inn i øynene. Han elsket veien det ene øye
så en vei, og det andre en annen vei. Han smilte og trakk henne
inntil seg. Han var så trøtt, det eneste han ville var å
sove her sammen med henne. Men hun satt der og smilte så
merkelig mot han.
"Tom…"
sa hun stille. "Du skal bli pappa".
Neste
morgen våknet han tidlig. Han så på Merope som lå
ved siden av han. Han fikk en merkelig følelse når han
så henne, ikke kjærlighet, men noe annet. Han skulle bli
pappa? Og Merope var moren?
Han
løp inn på badet, som også fungerte som et
kjøkken. Der satt han seg foran doet. Han så ned i det
skitne vannet, og kjente en kvalm følelse nederst i magen.
Hva
var det som skjedde? Hvorfor hadde han ikke den samme varme,
komfortable følelsen når han tenkte på sin kjære?
Og nå skulle de få et barn sammen? Og de var ikke engang
gift! Han tørket svetten av ansiktet sitt. Hva i all verden
hadde han gjort!
Han
listet seg ut i stua igjen. Han måtte komme seg ut derfra, han
måtte komme seg hjem til Little Hangleton. Han grep sekken sin
og prøvde å finne klærne sine. Det var ikke så
mange, og alle var temmelig slitte.
Han
så på Merope som lå i senga. Han kjente ingenting.
Så
åpnet han døra, gikk ut, og lukket den stille igjen.
Han
sprang bortover smuget. Han kunne se at det ikke var lenge til sola
ble til å stå opp, så det måtte være
tidlig på morgenen. Han visste ikke hvor han skulle dra, han
hadde jo ingen penger!
Han
stoppet der smuget kom inn i veien. Det var da han hørte en
kvinnestemme bak seg. Han snudde seg, og der kom Merope løpende.
Hun var fortsatt i nattklærne og uten noe på føttene.
Han hadde ikke hjerte til å løpe fra henne, han måtte
i hvert fall prøve å forklare. Hun kom helt bort til
ham, og han kunne se tårene som sildret ned ansiktet hennes.
"T-Tom!
Ikke dra fra meg, v-vær så snill!" Hun gråt så
mye at hun nesten ikke greide å snakke. Hun prøvde å
gi ham en klem, men han dyttet henne unna.
"Merope,
jeg kan ikke være hos deg, jeg… Jeg elsker deg ikke."
Hun
så på han med et merkelig og tomt blikk. Han kjente
steinen som lå øverst i halsen hans.
"Tom.
Vær så snill. Ikke for meg, men for barnet vårt…?"
Men
Tom ristet sakte på hodet, og snudde ryggen til henne. Merope
datt ned på knærne da hun så sin eneste kjærlighet
gå rolig fra henne.
Solen
stod opp, fuglene våknet til liv, og kvinnen satt fortsatt i
gjørmen med det tomme blikket i øynene.