Tom lå i dobbelsenga og vred seg rundt. Det var så utrolig varmt, og han følte seg forferdelig. På nattbordet og golvet lå det en hel haug med lommetørkler. Han hadde virkelig valgt en fin dag å bli syk på, nå som det var så mye arbeid som stod uferdig. Han var tett i nesa, hadde hodepine og var utrolig tørst. Han trakk pusten dypt.
"Mor, kan du være så snill og komme opp med et glass vann?"
Ingen svarte.
"Mor?"
Han hørte godt etter, men det var helt stille i huset. Unaturlig stille. Han kunne ikke høre den velkjente knirkingen fra veggene, eller fuglene som brukte å synge utenfor. Det var så stille at han til og med hørte duringen fra sine egne ører.
Han reiste seg og kjente kvalmen og svimmelheten bre seg over kroppen. Hva slags foreldre drar vekk når sønnen er syk? Han kjente et stikk av irritasjon.
Den gamle trappa lagde en fryktelig knirking når han stabbet seg nedover mot stua. Noen hadde slått av alle lysene også, gardinene var trukket for. Heldigvis var det en lys dag, så han kunne se godt. Det var ingen i rommet.
"Hallo?" Han kunne høre frykten i sin egen stemme og måtte le. Hva var det han var redd for i sitt eget hus?
Han gikk gjennom hele huset, kjøkkenet, badet, kjelleren. Men han fant ikke en eneste sjel. Han kom opp i stua igjen, og satte seg i en av lenestolene. Han fikk en merkelig følelse av å være i en annen verden. En fremmed verden der bare han eksisterte.
Han lukket øynene der han satt, og merket at han gled inn i søvn. Det var da han kjente det. Han åpnet ikke øynene, men han var lys våken. Det var noen andre der, noen som stod rett ved siden av ham. Han kunne høre pusten i mørket, og kjente en svak berøring mot kneet. Han merket at den andre bøyde seg ned, og så ham rett inn i ansiktet.
Han slo øynene opp og stirret ut i rommet. Det var ingen der, i hvert fall ikke som han kunne se. Han så bort på veggen som vendte sør. Det var ingenting mellom den og vinduet, men likevel var det en skygge midt på den store veggen. Det så ut som en fullvoksen mann. Tom reiste seg og gikk bort til skyggen. Han strøk fingrene over veggen der den var. Det var da han kjente kulden fryse seg helt inn til ryggmargen.
"Hallo, Tom Riddle," sa en rolig stemme bak han.
Tom snudde seg raskt rundt og så mannen som stod 3 meter foran ham. Han stod i mørket, så det var vanskelig å se ansiktet hans, men det var likevel noe kjent med han.
"Hvem er du! Hva gjør du i huset mitt?"
Mannen lo, en så kald latter at Tom kjente blodet sitt fryse til is. Han rygget bak mot veggen.
"Er du redd for meg? Bare du visste hvem jeg er…"
"Hvem er du, da?" sa Tom prøvende. Stemmen hans skalv. Mannen foran gikk et steg fram, og kom inn i det svake lyset fra vinduet. Tom måpte.
Mannen var ung, veldig ung. Men Tom visste at han hadde sett ham før. Han det store speilet på det gamle rommet i Little Hangleton.
"Jeg kan se på deg at du ikke klarer å presse fram noe å si akkurat nå," sa gutten slepende. "Så jeg tror bare jeg skal si hva jeg har å si. Når du står her ser jeg jo hvor jeg har fått mine trekk fra, de på barnehjemmet sa jeg lignet lite på min mor."
"Merope…" Navnet datt ut av Tom da han husket den unge jenta. Gutten smilte ikke lengre.
"Ja, moren min. Hun er død, visste du det? Hun døde da hun fødte meg. Og hun må ha dødd på grunn av ditt svik, døden er en ikke-eksisterende ting for oss trollmenn. I hvert fall for noen av oss. Vet du forresten hva slags trollmenn som er bedre enn andre?" Han så spørrende på ham, som om han akkurat hadde spurt om veibeskrivelser. Tom ristet på hodet.
"De som kommet fra en ren ætt. En trollmannsætt."
Tom kjente hjertet hans droppe til mellomgolvet. Dette visste han noe om. Marvolo hadde snakket om det, at Tom var en gomp, og at deres barn ville bli…
"Se her…" Tom prøvde sitt aller beste for å høres sikker ut, men det funket ikke noe særlig. "Jeg vet at du tror jeg er en gomp, at du ikke kommer fra en… ren ætt." Det virket som at dette bare gjorde gutten sintere. "Jeg elsket moren din veldig høyt, men på slutten… Jeg vet ikke hva som skjedde. Men du er ikke den du tror du er. Har Marvolo noen gang sagt hva som skjedde den natten vi dro til London?" Gutten stirret bare på ham. "Jeg har alltid skilt meg ut fra foreldrene mine, og jeg tror jeg vet hvorfor. Noe rart skjedde den natten, noe overraskende. Jeg vet at du tror du er uren, men du er ikke det. Du er ikke en grums."
Det virket som om dette gjorde gutten rasende, og han trakk staven sin fra lomma og rettet den mot Tom.
"Hvordan våger du å kalle meg det?" hylte han. "Det er din feil, det er bare din feil! Du har ødelagt livet mitt, på grunn av deg kan jeg ikke være meg selv! Du ser ikke lengre på din sønn, du ser på den mektige Lord Voldemort!"
Det virket som om han vaks der han stod, som en stor, mørk skygge i kappe. Tom falt ned på golvet og krøket deg sammen.
"Vær så snill… Ikke drep meg, vær så snill."
Gutten fikk et vilt uttrykk i øynene, Tom syns han kunne se en anelse av rødt der i mørket.
"Det er det som er med deres slag…" sa han med en liten latter. "Dere er ikke sterke nok. Dere kan dø av to små ord. Mens jeg… Jeg skal bli udødelig!"
Tom kunne ikke skjønne at dette var hans sønn. Hans egen sønn. Og nå skulle han drepe ham? Han så bedende opp på gutten. Men når han så ham inn i øynene så han kulde. Kulde og intet annet. Gutten rette staven mot hjertet til sin far.
"Avada kedavra!"

Mye sladder gikk gjennom både Little Hangleton og Great Hangleton om hva som hadde skjedd i Riddle-huset. Alt de visste var at mannen, Tom, hadde blitt funnet død i sin egen stue. Foreldrene lå på loftet, de hadde lidd samme skjebne. Det politiet slet med var å finne ut hvordan de hadde dødd. Det virket som om de rett og slett hadde falt om, uten grunn!
Men Rosie Johnson, den lokale sladrekjerringa i landsbyen, sverget på at natten Tom hadde dødd, hadde det kommet et grønt lys som fylte hele huset. Etter det hadde en ung mann i en svart kappe stormet gjennom døra, gått ut på veien, og blitt borte i løse lufta med et høyt smell.