Albus satt på den vanlige pulten sin helt fremst i klasserommet. Han var den eneste som ikke satt i halvsøvne eller snakket med sidemannen. De hadde magihistorie, et fag han elsket. Egentlig likte han alle fagene veldig godt, men det var noe eget med dette. Han satt med hodet i hendene og stirret drømmende opp på læreren, Professor Horton. Denne uvanlige konsentrasjonen resulterte i at hun alltid vendte seg mot han i timene, og leste med en rungende røst ut fra boka, som om hun leste ham et eventyr.
"And what happened, is that the vampires came and attacked the village! And all the children tried to get away, but that was quite impossible, seeing that it was dark, and vampires can see in the dark…" Hun kastet et blikk på lommeuret sitt. "Oh dear God, this class ended 5 minutes ago! You may go."
Alle elevene reiste seg, og stabbet seg ut på ustøe ben. Albus så bort på det Aberforth hadde notert. Det eneste som stod på pergamentet var "Ada" med et hjerte rundt. Han måtte smile litt, og samlet sammen sakene sine. Det var siste timen fredag, og solen skinte varmt utenfor.
"You want a bean?" spurte Abe. Han holdt fram en liten krukke med fargeglade bønner i. Albus strakk hånda fram og tok ut en.
"I think you got carrot. Or maybe orange." sa Abe og stirret interessert ned på bønna. Albus stakk den i munnen, og smattet litt på den. Men han måtte straks spytte den ut igjen, og den lille bønna fløy over til andre siden av klasserommet.
"I got vomit! That is the last time I ever eat these… Bertie Bott's Every Flavour Beans!"

Alle de andre elevene satt nede ved sjøen og nøt sommeren som snart var over. Albus kom ut av inngangsdøra og så seg rundt. Han hadde nettopp vært oppe hos transfigurasjonslæreren og levert ei ekstra hjemmelekse han hadde fått. Han var kommet langt forbi de andre i klassen, og hadde derfor andre lekser.
Han så seg rundt etter Abe. Hvor var han? Plutselig hørte han et hyl nede ved kanten av sjøen, et jentehyl. Han sprang ned dit, etterfulgt av alle de andre elevene, og fant Ada stående der, med et rasende blikk mot Abe.
"What has happened?" spurte Albus, og så forvirret fra Ada til Aberforth. Ada masjerte bort til han.
"He… He put his hand on my knee!" Hun pekte bort på Abe. Albus så bort på broren sin, og sendte han et forklar-deg-blikk. Men han ristet bare på hodet.
Albus trakk Ada litt til siden.
"Ada, listen to me. He is not doing this to be rude; he is only a special boy. I hope you can see pass this, and accept him for who he is?" Men Ada så like sint ut.
"He said he used to dream about me!"
Albus smilte og hvisket inn i øret hennes.
"You see… Dreaming permits each and every one of us to be quietly and safely insane every night of our lives."
Da han bøyde seg tilbake igjen, så hun litt paff ut.
"Ok…" sa hun til slutt. "I'll keep quiet about it."
Men da hørte de en sint mannestemme bak seg.
"Aberforth Dumbledore! What have you done now!"
Det var rektoren, Professor Black, som så ned på Abe. De skrukkete øynene hans var rasende.
"It was me!" brast det ut av Ada. "I… I saw a spider, and I don't like spiders, so Abe – I mean Mister Dumbledore – came and stepped on it, so it was my fault, Abe didn't no anything."
Hun snakket i en rasende fart, og gestikulerte vilt med hendene. Etter denne lille talen så rektoren bort på Albus, som nikket, og etter en liten pause måtte han gi seg, og gikk med sinte steg opp mot skolen.
Albus så på Ada og hvisket lydløst et "thank you", og tok tak i hånda til Abe. Men Abe stod som spikret til bakken, og så på Ada med et blikk fylt av tårer.
"Marry me."
"What?"
"Be my wife."
Ada så lenge på han uten et bestemt uttrykk i ansiktet, men så slapp hun ut et raseribrøl.
"When goats fly!" hylte hun, og sprang opp mot borgen.

"Mother?"
"Yes, my love?"
"Why did I get such a long name?"
Moren lo.
"It's quite simple, dear… Since you are my last son, we had to use all the names we were supposed to use later."
Gutten så kjærlig opp på moren sin.
"You will always love me?"
"I'll always love you, dear."
"Why doesn't dad love us, Mother?"
"You see, mothers are fonder than fathers of their children because they are more certain they are their own."

Albus våknet med et rykk og satte seg opp i senga. Hvor kom den lyden fra? Han sprang bort mot vinduet og stirret ut i nattemørket. Han kunne se noen som beveget seg nede ved bakken, utenfor tårnet. Med ett så han hvem det var.
"Oh, no!" ropte han, og sprintet ned trappa. Gjennom stua, ut av portretthullet og bortover gangene bar det. Han brydde seg ikke om noe oppdaget han, dette måtte han stoppe! Endelig kom han ned til hovedinngangen, rev opp døra og bykset ut. Der framme kunne han se broren sin, sittende i gresset. Han sprang bort til han.
"What are you doing?"
Han var så andpusten at han nesten ikke kunne snakke, og holdt seg for ribbeina. Abe stirret forbløffet på han, deretter opp på noe over seg. Albus la hodet bakover, og med sin forskrekkelse så han rett opp på en geit som hang i lufta.
"She said when goats fly… I'm going to fly this pass her window, maybe then she'll love me."
Albus satte seg ned på bakken med et sukk.
"Abe… I don't think that was what she meant. It's sort of an expression – not a correct one, the right thing to say is "when pigs fly" – but what she was saying…"
Der ble Albus avbrutt, for han kjente plutselig en stikkende smerte i øret. Abe kjente tydeligvis det samme, for han hylte høyt og kavet med armene. De snudde seg begge, og så opp i det triumferende ansiktet til Professor Black.
"So… What do we have here? Two boys, wandering out of their beds, in the middle of the night? I think this is a good enough reason to have you expelled! At least you, Aberforth Dumbledore!"
Albus skulle akkurat til å si at de ikke gjorde noe som var nok ulovlig til å bli utvist, men akkurat da datt geita ned i hodet til rektoren.

Albus travet fram og tilbake utenfor kontoret til rektoren. Der oppe kunne han høre smertehylene til broren, og han holdt seg for ørene. Dette hatet han, han ønsket han kunne bryte opp døra til kontoret, storme opp dit og få Black til å hyle slik. Hans egen tanke skremte han litt.
Endelig, etter vel en time, tok hylene slutt, og Abe kom tassende ut. Han var svært blek, og klærne var gjennombløt av svette. Albus prøvde å holde rundt han, men broren trakk seg unna. Han stirret ned i bakken med store, tomme øyne.
"I'm expelled." sa han og ristet sakte på hodet. Albus sukket og så fortvilet på han.
"What can I do? I can't go home, dad will kill me!"
Tårer begynte å sildre ned ansiktet hans. Han rygget bakover. Albus prøvde å få øyekontakt med han.
"What did he do with you? Do you have any scars? I can heal them, you know."
Abe ristet på hodet, og Albus kunne se at han ikke blødde noe.
"He didn't… He didn't use The Cruciatus Curse on you, did he!"
Men Abe fortsatte bare å stirre tomt ned på føttene sine, deretter snudde han seg og sprang bortover gangen.

Tåka hadde sneket seg over fjellene og lå nå tykt over sjøen. Den fikk alle de andre fargene til å virke duse og uklare, og fuglene til å holde seg i trærne. Alt var stille, bortsett fra den rolige vinden som fikk trærne i den forbudte skogen til å rasle.
I krysset som ledet til Hogsmeade stod det to gutter og snakket rolig sammen.
"I'll miss you, Abe."
Abe nikket sakte og smilte til broren. Det var første gangen på lenge han hadde sett glad ut. De så lenge på hverandre, uten å si et ord. Men ingen ord var verdige nok til denne avskjeden.
"If you're ever in Hogsmeade…"
Albus nikket, men de begge visste at dette var siste gangen de ble til å se hverandre. Han gav storebroren sin en lang klem, og begynte å gå baklengs opp mot skolen.
"Aerternum vale!" ropte Abe og vinket.
"Yes…" hvisket Albus til seg selv. "Farewell forever."
Han så etter broren som snudde seg, og ble sakte borte i den dunkle tåken.