En ung mann kom travende ut av magidepartementet. Bak han kom en liten og lubben dame, som måtte løpe for å holde følge.
"Please, Master Dumbledore! Can you not even consider the position?"
Men mannen bare smilte vennlig, og blunket lurt til henne.
"There will come a time when you find the right man, but I am not him. All I am up for now is to have a nice drink at The Leaky Cauldron."
Damen sukket og sluttet å løpe etter mannen. Hun hentet fram et tørkle og begynte å tørke svetten av pannen mens hun gikk tilbake til den hemmelige personalinngangen.

Albus fortsatte å gå bortover den folksomme gaten i Diagon Alley. Både menn og kvinner løftet høflig på hatten når han gikk forbi, og barn pekte storøyd på ham.
"Look how tall he is… And look at that hat!" kunne han høre dem si.
Han humret stille, og tilbød dem en sitronsutt.
"Albus Dumbledore!" ropte en mann bak de tørkede urtene sine. "Long time, no see! Done any marvellous things while I wasn't looking?" Han kom bort til Albus og tok han i hånda.
"Indeed I have, Romel."
Mannen lo hjertelig.
"Yes, we must never turn our back at you, isn't that so?"
Romel fortsatte å svinge hånda til Albus fram og tilbake mens han kastet blikk rundt omkring. Det var tydelig at han ville at alle skulle se at han var en venn av denne mannen.
"Pleasant to run into you, Romel, but I really have to go now…"
Romel slapp endelig Albus' hånd, og vinket farvel.

Døren inn til den mørke baren knirket smertefullt idet den sakte ble åpnet. Albus måtte bøye nakken litt for ikke å dunke hodet i karmen. Da de andre gjestene fikk øye på han, druknet de han i smil og gledesord. Etter en liten stund fikk han endelig revet seg løs, og fant et ledig bord innerst i en støvete krok.
Han tok fram staven sin og fikk noen inngrodde flekker på bordet til å forsvinne.
"Thank you so much, Albus, I have never managed to get rid of those stains!"
Barmannen, gammel og tynn med små skritt, kom bort til bordet der han satt. Han hadde en bit pergament i den ene hånda og en fjær til å skrive med i den andre.
"What can I get you?"
Albus så smilende opp på mannen.
"A glass of oak-matured mead will be fine, thank you."
Den gamle mannen tasset skjelvende tilbake til baren.
Albus satt seg til rette på den skjeve stolen, og så utover rommet. Foran seg satt en mann og mumlet sint, mens han lå begravd i ark med notater.
"I don't get it… I simply don't get it!"
Albus fikk glasset sitt, tok det med seg og satte seg på andre siden av bordet til mannen. Han så forfjamset opp, og Albus smilte til han.
"I couldn't miss the fact that you were struggling. Maybe I can be to your assistance?"
Mannen fortsatte å se på han med et dumt blikk, men så snøftet han og lo.
"Thank you very much, but I don't think you can help me with this."
Albus studerte mannen som satt foran ham. Han hadde langt hår, men ingen skjegg. Ansiktet var ungt, men øynene gamle. Det var rett og slett umulig å si hvor gammel han var.
"You should never doubt the knowledge of a stranger." sa Albus rolig og fortsatte å smile.
Mannen sukket og viste ham notatene sine. Han var kommet midt i et komplisert regnestykke, og en eller annen plass hadde han gjort feil, for mye var strøket ut og plusset på. Albus tok på seg brillene sine, og skummet nedover arket.
"Yes…" sa han og gav det tilbake til mannen. "I see what the setback is. In the middle, it's supposed to be 571 582, and not 571 583."
Mannen så storøyd på Albus, deretter lo han lenge og godt.
Albus lo med, men fortsatte å studere mannen. Da han var ferdig, og hadde tørket noen tårer fra øynene, satt de begge og så intenst på hverandre.
"You are wondering how old I am?" sa han plutselig og smilte listig. Albus smilte tilbake, og nikket.
"I have stopped counting many years ago, but I can tell you this: I have seen many things no living man has. And if I told you my age, I doubt you would believe me. Now, I am most uncomfortable talking only about myself, let's hear about this kind stranger. How old are you? Let me guess! You have recently turned 30, am I right?"
Han så interessert på Albus, som måtte holde tilbake en liten latter.
"I am 52."
Mannen fikk store øyne. Slik satt han lenge og studerte ham. Han snakket, og stemmen hans var plutselig hviskende og grisk.
"Tell me… What is your secret?"
"I have no secret, I guess it runs in my family," sa Albus med et skjevt smil. Mannen så litt skuffet ut, men så lo han.
"So how old is your father?" Det virket ikke som om han brydde seg om å være høflig. Albus trakk på øyenbrynene, men mannen fortsatte bare å stirre på ham.
"Unfortunately, my father has passed, not long ago."
Mannen fikk et beklagende uttrykk i øynene, og satte seg opp.
"I am sorry for your loss. How rude of me."
Men Albus bare smilte varmt til han.
"It is fine. I still miss those I loved who are no longer with me, but I find I am grateful for having loved them. The gratitude has finally conquered the loss."
Mannen tenkte seg litt om, men så lo han og nikket. Det kom en liten pause.
"We have been talking for a while now, and I still do not know your name. I am Albus Percival Wulfric Brian Dumbledore."
Albus holdt fram hånda si. Mannen så litt overrasket ut over det lange navnet, men så lo han igjen, og tok hånda hans.
"I am Nicholas Flamel."