"Mother?"
"Yes, my love."
"Why did Abe have to go, mother?"
"Well, you never say goodbye to those you have grown to love. The memories you have made will last a lifetime, and never know a goodbye."

Et stort smell brøt gjennom stillheten som hadde ligget over det store huset i Devon. Albus spratt tilbake og holdt seg for øynene. Han så på bordet foran seg. Stolen han hadde sittet på var nå blitt til pinneved. Nicholas kom stormende inn fra kjøkkenet. Han bråstoppet, og så seg rundt i den en gang pene stuen.
"What happened!"
Albus stilte seg ved siden av han, og så utover rotet han hadde laget.
"I fell asleep, and suddenly… It was like this." Hans forsøk på å holde tilbake latteren var mislykket. Nicholas så surt på han.
"Fine, but you have to clean this mess up; Perenelle is going to come back soon!"
Albus viftet med tryllestaven, og vrakrestene begynte å røre på seg. Trebitene ble til et bord, tøystykkene til en duk og glasskårene til en vase igjen.
Da alt så ut til å være i tipp topp stand igjen, smilte han og snudde seg mot Nicholas.
"Neither in this world nor elsewhere is there any happiness in store for him who always doubts."
Nicholas sendte ham et surt blikk, så begynte han å gå rundt i stua for å sjekke at alt var sånn det skulle være. Når han ikke kunne finne noe å sette fingeren på, satte han seg i en av lenestolene og gjemte seg bak en avis.
"We are never going to get it right when you keep blowing things up… It feels as if we've been sitting here for a century." mumlet han.
"8 years, 4 months and 1 day to be exact. And that is barely a decade."
Nicholas gryntet.
"And all these little… destructions have made no setback in the research, has it?"
Nicholas gryntet igjen, og bladde om til neste side i avisen sin. Albus måtte smile litt. Han tittet bort på arbeidsbordet med et sukk, og lurte på om de noen gang kom til å bli ferdig. De hadde arbeidet så hardt, så lenge, og kunne nesten ikke se noen framgang.
Men han og Nicholas hadde i hvert fall blitt gode venner, og hadde sjeldent hatt en virkelig krangel. Selv om de fleste syntes begge var litt skrullete, kunne ingenting skille dem, ikke engang Nicholas' kone, Perenelle.
Albus ble avbrutt i tankerekken sin av noe som skinte nede på gulvet, under bordet. Han bøyde seg ned, og krabbet på alle fire bort til det som lå der.
Nicholas la fra seg avisen og stirret forfjamset ned på vennen.
"What on earth are you doing?"
Albus kom fram til syne igjen, og holdt noe i hånda si. Det var en stein, en rød stein, som reflekterte sollyset slik at den strålte. De så på steinen, deretter på hverandre, og skjønte samtidig hva det var.
"It can not be? It's… We've done it! It's the Philosopher's Stone!"
Nicholas spratt opp og begynte å danse rundt i rommet. Albus satt fortsatt nede på gulvet og stirret på steinen. De hadde virkelig laget den. Etter alle de årene med arbeid, og nå lå den her, i hans hender. De var de første i verden som hadde klart dette, og han var ikke engang sikker på hvordan. Albus smilte endelig, et så stort smil at han trodde leppene hans skulle sprekke. Han ble med på seiersdansen til sin gode venn; de hoppet opp og ned slik at hele huset ristet. Albus la armene sine rundt Nicholas i en stor klem, og slik stod de lenge. Han kjente en klump i halsen, og en tåre i øyekroken. Plutselig begynte han å gråte så mye at han skalv.
"Hey… It's fine. We've done it."
Nicholas strøk ham gjennom det lange, brune håret, og Albus holdt ham med et fastere grep. De kunne kjenne varmen fra hverandre, og de begge skjønte. Nå hadde ikke Albus en grunn til å bo hos dem lengre.
"Nicholas?"
Perenelle stod ved inngangen til dagligstua og så på Nicholas og Albus med et såret blikk i øynene. De løsnet begge på grepet og prøvde å se ut som om ingenting hadde skjedd.
"Perenelle, dear… We've done it. We've finally made the Philosopher's Stone…"