Det var en grå tirsdag midt i juli. Sola klarte ikke å trenge gjennom de mørke skyene, og vinden ulte over slettene. Modige fugler i lufta ble slengt tilbake, og vannet i den store sjøen var urolig. Det eneste man klarte å høre gjennom vinden var bølgene som slo mot steinene, raslingen i det tørre løvet på bakken og i trærne, og et eller annet tordenbrak langt borte bak fjellene.

En mann kom gående opp veien til skolen. Skjegget og håret hans danset vakkert i vinden, og den blafrende kutten avslørte de prikkete knestrømpene under.
Da han kom til krysset som ledet til Hogsmeade, stoppet han opp og så bortover den øde veien.
"I wonder what you would have done if you knew I was standing here…"
mumlet han for seg selv og måtte smile. Men han motstod trangen til å gå den andre veien, og begynte å kjempe seg oppover mot den store borgen.
Det gav en merkelig følelse å se skolen slik: stille, urørlig, ensom. Sist han hadde sett dette vakre bygget var når han dro hjem på slutten av det 7. skoleåret, og da hadde det vært et mylder av andre barn der. Han gikk fram til de store eikedørene og banket på tre ganger. Selv med vinden som hylte i ørene kunne han høre det dype ekkoet innenfra. Så ble en av dørene åpnet sakte med et knirk, og et hode stakk frem.
"There you are! I was getting worried about you… Horrible weather, isn't it?" Damen i døra myste opp mot himmelen. Hun hadde en streng, lang kutte på seg, som bar spor av å en gang ha vært svart. Nå hadde den den samme fargen som det grå håret hennes, som var satt opp i en stram knute.
"Yes, indeed it is, Vera."
Albus snek seg inn forbi henne, og sammen klarte de å tvinge døra igjen. Vera gned seg i hendene og snudde seg mot Albus.
"Well… We can go to my office, it is much warmer there. This way!"
Hun gikk inn ei ny dør og opp trappene med raske skritt. Bak henne kom Albus, som så seg rundt i borgen han hadde tilbrakt så mye av hans barndom i.
Vera stoppet framfor en steinstatue Albus kjente igjen som den han hadde travet fram og tilbake foran, 49 år tidligere.
"Holiday happiness" mumlet hun med et sukk, og statuen hoppet til side. En roterende vindeltrapp som ledet oppover kom til syne. Hun holdt fram en hånd mot trappa.
"After you."

Kontoret hennes var overraskende feminint. Skrivebordet var dekket av en stor, rød fløyelsduk og tunge gardiner med gullmønster skjulte regnet som var begynt å piske mot vinduet. Vera satt seg ned i den tilsynelatende dyre stolen bak bordet, og nikket til Albus for å få ham og til å sette seg. Det var en bred divan med utrolig mange puter i, men han greide til slutt å finne en behagelig stilling.
Hun foldet hendene og så på ham. Ingen av dem sa noe, men fortatte bare å smile til hverandre. Endelig brøt hun stillheten.
"You are… 61 years old?"
Albus nikket og blunket til henne. Hun rødmet og så bort. Han var ikke en av de kjekkeste mennene der ute, men det var noe med øynene hans. De strålte av blått, det var som å se inn i et vindu til all verdens kunnskap. Hun kremtet og så opp på han igjen.
"I mean… It is quite a high age to start teaching, don't you think? Maybe you should take it easy now, not stress yourself up. I don't think it is a problem living off the glory, not for you."
Hun smilte og strøk noen hårstrå bak øret. Albus bøyde seg litt fram over bordet og så henne dypt i øynene. Ansiktet hennes nådde en mørkere rødfarge.
" My mother used to say that there were two kinds of people: those who do the work and those who take the credit. She told me to try to be in the first group; there was much less competition."
Hun virket overrasket over dette svaret, men så satte hun seg tilbake i stolen sin igjen. Hun tok fram en pergamentrull og en fjær, og begynte å skrive i en rasende fart. Da hun var ferdig la hun alt tilbake i en av skuffene, og snudde seg mot ham.
"If this is what you want, the job is yours."
Hun smilte blygt og reiste seg litt skjelvende. Når han tok henne i hånda, merket han at den var veldig klam.
"You will not regret your choice, I assure you."
Vinden og regnet hadde roet seg litt, og nå kunne de høre stemmer utenfra. De begge gikk bort til vinduet og så ut. Der nede, utenfor porten, stod tre gutter med ryggsekker og lamper.
"Every bloody summer!" sukket Vera og sprang ut. Der nede kunne Albus se henne desperat prøve å forklare at ruinene av dette slottet ikke var hjemsøkt, ikke var spennende å bevege seg innenfor, og at andre mennesker holdt seg unna det på grunn av faren for fallende steinblokker.