"Mother?"
"Yes, dear?"
"Do you still love me?"
Moren strøk ham over kinnet.
"Yes, I still love you."
"Even though I did what I did?"
"A good mother always finds forgiveness in her heart."
Albus åpnet øynene sine sakte, for å venne seg til det sterke lyset. Han så opp i taket, over senga. Men han så at det var ikke et tak, men et hvitt, stort laken som hang over ham. Gjennom det kunne han se sola som skinte utenfor. Han skjønte ikke hvor han var, og reiste seg opp i sittende stilling. Rommet var rundt, med en ovn, et skap, et vaskefat, en sofa, et bord og noen tepper på gulvet. Så kom han på hvor han hadde dratt dagen før.
Han stod opp og begynte å kle på seg.
Utenfor kunne han høres samtalene til hundrevis av andre mennesker, både barn og voksne. Han hørte lyden av bål som knitret, og noen som sang og spilte på en banjo.
Han fikk raskt på seg den lange, lilla kutten, den høye hatten og halvmånebrillene sine. Han skjøv teppet som hang foran inngangen til side, og gikk ut.
"Watch where you are going!" ropte en mann som kom forbi. Han var bred om skuldrene, hadde blondt hår og lyseblå øyne. På hodet hang det en vikinghatt som nesten holdt på å dette av.
"I am very sorry…" mumlet Albus og gikk et steg bakover. Men mannnen så bare på han med et sint blikk, og så marsjerte han bort.
"Gamle sullik…" kunne Albus høre ham si. Han visste verken hva 'gamle' eller 'sullik' betydde, men han brydde seg ikke noe særlig.
Han merket at noen snek seg mot han bakfra, men tenkte at han skulle være snill og ikke snu seg.
"Boo!"
Noen tok han om skuldrene og ristet dem. Da han snudde seg så han sin gamle venn, Milbert, stå der og gapskratte. Det luktet alkohol av ham.
"Did I scare you? Huh! Did I!" Han hadde en forferdelig latter.
Albus presset fram et smil, og gav han en klem.
"Come on, you dirty old batty, the game is about to start!"
Milbert lo fortsatt da han snudde seg og gikk mot det store amfiet. Albus fulgte etter ham.
Milbert trasket gjennom søla, tydeligvis uten å legge merke til at han ble skitten opp til knærne, og sendte stygge blikk til enkelte.
Han snudde hodet mot Albus mens han gikk.
"Those flaming Norwegians! Walking around like they own the place… Get lost, will yah! It's not like you're going to win!"
Han ropte mot noen menn som stod med hvite, blå og røde flagg. Den ene av dem så rasende ut og tok et steg fram, men de andre holdt ham tilbake. Milbert gapskrattet og gjorde noen veldig uhøflige håndbevegelser mot dem.
Albus ristet på hodet og gikk litt fortere. Han ville slippe å ty til tryllestaven om han ble fanget i en kamp mellom Milbert og disse mennene.
Han kom fram til inngangen, der en mann stod og sjekket billettene. Albus ga ham sin. Mannen så på den i et øyeblikk, deretter på Albus med respektfulle øyne.
"No…" mumlet han. "You've got an EIW-ticket, you're suppose to enter over there." Han pekte mot en inngang litt lengre bort, som så mye mer snobbete ut enn den han stod foran nå.
Albus nikket og begynte å gå mot den andre inngangen. Men da la han merke til en liten jente som satt i skyggen av det store amfibiet og gråt. Hun hadde svart, litt skittent hår, en grønn kjole og noen slitte sko på seg.
Han gikk bort til henne og satte seg ned på huk.
"What's the matter?" sa han rolig og så henne inn i de våte øynene. "Have you lost your mum and dad?"
"No!" sa hun så strengt at han skvatt litt til.
"I'm here by my own, as a matter of fact! I have my ticket, but they won't let me in 'cause I'm only 11!"
Hun skulte opp på mannen som stod ved inngangen. Albus måtte le litt.
"Why are you here by your own?"
"We couldn't afford sending the whole family here to the Quidditch European Cup, so I got to go. I absolutely love quidditch, and I am the oldest of 8 siblings."
Albus reiste seg, og tenkte seg litt om.
"Well… Why don't you come and sit with me? I can take a guest with me, and I do not know what happened to my friend, Milbert."
Jenta så storøyd opp på ham.
"You've got an Exceedingly Important Wizard Ticket?"
Albus humret og ledet henne mot den andre inngangen. Hun spurte om å få se billetten hans, og han la den i hånda hennes.
"I knew it! You're Albus Dumbledore! I know everything about you; I'm beginning at Hogwarts this year!"
Albus tittet overrasket ned på henne. Hun smilte mens hun så granskende opp på ham. Så lo han.
"Splendid! May I ask, what is your name?"
Jenta lo og gav ham billetten tilbake.
"Minerva McGonagall."
"Well then, Miss McGonagall, I guess I will see you again very soon."
De kom seg opp til plassene sine (gullforgylte stoler med rødt silketrekk) og fortsatte å snakke om skolen og quidditch. Det viste seg at Minerva var en stor fan av det skotske laget som skulle spille i dag, The Montroes Magpies, og hun kunne garantere at de ville knuse motstanderen, The Karasjok Kites.