Albus satt i den høye stolen på kontoret sitt. Han var fryktelig trøtt og sliten, men kunne ikke legge seg til å sove nå. Det var ikke lenge til vognene kom opp veien og båtene over vannet.
Han så seg rundt i det mørke rommet og lurte på om han klarte et år til med dette. Så reiste han seg og gikk bort til blyglassvinduet. Det var mørkt ute, og han kunne se sitt eget speilbilde i glasset.
Men da så han noe som beveget seg der nede på veien. De var kommet…
Han snudde seg og gikk ut av kontoret og ned til storsalen med raske skritt. Nå måtte han skynde seg, de kunne komme inn døra når som helst.
Han travet mellom bordene opp til der de andre lærerne satt. Rektoren
så surt på ham.
"You are supposed to be here at least half an hour before the pupils show up!"
Albus sukket og satte seg ned ved siden av ham.
"I just had to take care of something, Armando. I am sorry."
Armando Dippet snøftet og lo til de andre. De begynte også og le, men Albus kunne se at det bare var for å vise ham respekt.
"I am sure that not a living soul would guess that you are Deputy Headmaster!"
De andre lærerne lo igjen, en falsk og skjærende latter. Albus smilte og nikket stille. Dørene ble slått opp, og inn kom hundrevis av elever i skolekuttene sine. Det ble et fryktelig bråk mens alle prøvde å finne seg best mulig plasser ved de fire langbordene. Armando ga signal til Albus om at nå kunne han hente førsteklassingene, og Albus reiste seg. Mange av elevene sa hei til ham da han gikk nedover mot døra, og han smilte tilbake.

Han gikk inn i rommet der han skulle si noen ord til barna som skulle begynne på skolen dette året. Døra ble åpnet, og mange små hoder tittet inn. Ingen hadde lyst til å gå først. Til slutt var det en gutt som høyt sa "I can do it, then!", og marsjerte inn. De andre fulgte rolig etter. Mange av dem så veldig redde ut mens de stirret opp på den høye mannen som stod foran dem. Han smilte og kremtet.
"My name is Albus Percival Wulfric Brian Dumbledore, and I am the Deputy Headmaster here at Hogwarts. I can see that many of you are worried about starting at this school, but I can insure you that I will do whatever I can to make you comfortable here. In a short while, we will walk slowly into the Great Hall, where you will be elected into your house: Hufflepuff, Gryffindor, Ravenclaw or Slytherin. Each house has their own common room in different parts of the castle, and you will have your classes together. I am sure the other pupils will feel like family after some time, and your house like a second home."
Han smilte, og noen av barna smilte tilbake. Så gjorde han en håndbevegelse for å vise at de skulle være der, og gikk ut og åpnet døra til storsalen. Han kunne se at Armando der framme nikket til ham, og han gikk tilbake til rommet der barna stod.
"It is time. Form a line, please."
Elevene dultet borti hverandre og prøvde å lage en rekke. Til slutt måtte Albus komme og flytte på enkelte for å få rekka strak. Deretter åpnet han de store dørene som ledet inn til salen, og gikk først inn. Barna snublet etter han, og noen måtte småspringe for å holde følge.
Han viste hvor de skulle stille seg, og hentet den lille krakken med hatten på. Mange av barna så rart på den, og ble veldig overrasket da den begynte på synge. Etter mange gode ord om husene, lærerne, elevene, historien til skolen og framtiden, ble den stille igjen, og Albus trakk fram en lang liste fra lomma.
"Acklewood, Henry!"
Henry var en tynn og skranglete gutt med ører som stod ut. Han fomlet seg fram til krakken, satte seg og fikk valghatten på hodet. Den var egentlig altfor stor for ham, men ørene holdt dem oppe.
"Ravenclaw!" ropte valghatten, og den ene bordet begynte å klappe vilt. Henry stabbet seg av podiet og gikk og satt seg.

Barn etter barn ble ropt opp, men Albus synes ikke lista ble noe kortere. Og dette skulle være hans yrke for livet? Han synes ikke han fikk noe ut av denne jobben i det hele tatt! Han møtte elever, prøvde å lære dem et par ting, deretter forsvant de og han så dem aldri igjen. Var dette virkelig noe han ville fortsette med? Han kjente at han ble søvnig igjen, og lesingen av navnene begynte å gå mekanisk. Kanskje bare ett år til? Han ville ut i verden igjen, se nye ting. Han klarte ikke å være her på denne skolen lengre, livet var altfor monotont her.
En jente, Wilhelmina Lymson, hadde nettopp blitt valgt inn i Slytherin, og Albus tittet ned på arket igjen. Det neste navnet kjente han igjen. Han smilte for seg selv, og så ned på klyngen av barn.
"McGonagall, Minerva!"
Det var helt stille. Ingen jente kom opp. Han rynket brynene og ropte igjen.
"McGonagall, Minerva!"
Klyngen av barn begynte å bli urolig, og de tittet på hverandre for å se om de kunne se denne Minerva. Det begynte å summe av lave stemmer ved de andre bordene, og Armando måtte reise seg for å be alle om å falle til ro.
"Professor Dumbledore, maybe you can go and look for this… Minerva? I can continue with the reading of the names."
Armando kom ned fra lærerbordet og tok lista fra Albus.
"Ok, settle down, children! Now! Mestin, Benedict!"
Albus gikk rolig ut av storsalen og lukket dørene. Hvor kunne hun være? Kanskje hun ikke hadde kommet seg på en av vognene? Eller kanskje hun ikke gikk av toget i tide? Enn om hun ikke hadde funnet fram til det riktige sporet? Det eneste valget han hadde var å lete.
Han tenkte seg litt om, så gikk han bort til rommet de hadde stått og ventet tidligere. Han åpnet døra, og da kunne han høre noen som snufset der inne. Han tittet inn, og kunne se en liten jente som satt i et av de mørke hjørnene. Han pustet ut av lettelse.
"Minerva…?"
Hun så skremt opp og prøvde å tørke vekk tårene. Så reiste hun seg og børstet støvet av den lange kutten. De stod lenge og så på hverandre.
"I wasn't crying if that's what you think."
Han smilte og ristet på hodet.
"No, of course you weren't crying. I see nothing to cry about, starting at this school is piece of cake for everybody."
Hun sukket og himlet med øynene. Deretter begynte hun å trave rundt i det lille rommet.
"It's just… this silly thing. A boy was picking on me, saying I was too poor to become a real witch. He said me clothes were ugly and me hair dirty. And I don't care, but… I just don't like him. That's all."
Stemmen hennes var unaturlig lys og ikke veldig overbevisende. Hun stoppet opp og så på Albus. Han satte seg ned på en av stolene som stod ved veggen.
"Do you think you are too poor to become a real witch?"
"Well, no, but… All the other kids have beautiful robes, and I have this old thing. And I have old books, and a nearly broken cauldron, and… I feel like I don't belong here. And this boy, Leopold, always talks about what a great wizard he is, and that he knows hundreds of spells!"
Albus lo litt og så bort på henne med et lurt blikk i øynene.
"Exactly."
"Exactly what?"
"The whole problem with the world is that fools are always so certain of themselves, while wiser people so full of doubts."
Hun begynte og le, og sammen lo de lenge og godt. Hun hadde en utrolig søt latter, og Albus tenkte på at dette like gjerne kunne ha vært datteren hans. Han begynte virkelig å bli glad i henne. Han reiste seg og åpnet døra.
"I'm going to get the Sorting Hat, so you'll have a place to sleep tonight."
Etter et øyeblikk var han tilbake igjen, og satt hatten oppå hodet hennes. Den smilte og sa med en gang "Gryffindor".
Hun strålte, hoppet av stolen og ga Albus en klem. Han kunne høre en mumling der nede ved kutten hans som minte om "Thank you so much", deretter sprang hun trippende inn i storsalen.
Og akkurat da, ved det øyeblikket, skjønte han endelig hvorfor han hadde blitt lærer.