Et nytt år var kommet. Minerva hadde gjort det veldig bra i alle fagene, men spesielt i Transfigurasjon og Forsvar mot Svartekunster. Albus kunne ikke ha vært mer stolt av en elev før. Hun skulle nå begynne i 2. klasse, men var på et nivå til en 4. klassing. De andre lærerne snakket ofte om henne, og om hvor flink hun kom til å bli til slutt. Albus nikket alltid til dem, men sa aldri noe selv.

De satt igjen i Storsalen. Valghatten hadde akkurat bestemt hvor de nye elevene skulle gå, og nå satt alle og spiste. De pratet livlig om hvordan de trodde det nye året kom til å bli, og om hvor mye de savnet de i den gamle den 7. klassen. De forskjellige spøkelsene fløy rolig over bordene og stirret trist ned på all den gode maten.
Albus satt på den vanlige plassen sin, ved siden av den store stolen til Armando. Han skulle akkurat til å ta et stykke av gresskarpaien da den gule saften dryppet ned på kutten hans. De andre lærerne dultet borti ham og lo.
"Oh my… My mind is not quite with me this evening…"
Armando tittet ned på kutten hans og snøftet.
"With that garish colour, nobody will ever notice!"
Lærerne lo igjen, og en av dem tørket til og med en ikkeeksisterende tåre bort fra øyekronen. Albus lo med, selv om han hadde tankene sine et annet sted. Noe hadde skjedd denne kvelden. Noe som aldri hadde skjedd før i skolens historie.
Som vanlig hadde de nye førsteklassingene ankommet Hogwarts, og Albus pratet med dem i det lille rommet. Der hadde han så klart lagt merke til lille Tom, gutten fra barnehjemmet. Han skulle begynne på skolen dette året. Tom var en kjekk, ung mann, og de andre jentene kunne ta øynene fra ham. Men han så ut til å like det.
Guttene så også ut til å ha gitt ham mye respekt, og det virket som om de så på ham som en leder. De lot ham stå fremst i rommet og først i rekka. Albus satt og funderte på hvordan i all verden de hadde plukket ham ut som en leder så fort, de kunne da umulig kjenne ham ordentlig etter en liten togtur? Nei, det var noe annet ved denne gutten, noe ganske spesielt.

Da de hadde kommet fram til podiet hadde de så klart latt ham stå fremst der også. Mens de andre barna så nervøs og ukomfortable ut, var Tom helt rolig. Han hadde stått med vekta på ett ben, armene i kors og med øynene direkte opp på Albus. Da hans navn var blitt ropt opp, hadde alle barna tatt et steg bak, som for å forsikre seg om at han fikk nok plass for å gå frem. Han hadde satt seg rolig ned på krakken og fått valghatten på hodet.
Det var da det hadde skjedd, men det så ut til at Albus var den eneste som hadde lagt merke til det.
Valghatten åpnet munnen, men lukket den igjen. Det så ikke ut som at den hadde vanskeligheter med å bestemme seg, den så bare… redd ut. Redd for å si det den hadde å si. Da den endelig sa det lille ordet, var stemmen lav, uskarp og en anelse skjelvende.
"Slytherin."
Det ene bordet begynte som vanlig og klappe vilt, men Tom smilte ikke. Han bare reiste seg, tok av seg hatten, ga den til Albus med et merkelig blikk i øynene, og gikk rolig og satt seg. Stegene hans var lange, rolige, stolte.
Ingen av lærerne, ikke engang rektoren hadde lagt merke til den merkelige oppførselen til valghatten. Den var ikke tydelig, men den var der.

Nå satt Albus og så nedover på de fire bordene. Ved Gryffindorbordet var det noen som vinket til ham, og han så det var Minerva. Hun løftet glasset i en skål, og det samme gjorde Albus. Han kunne ikke vinke tilbake, han ville ikke at de andre skulle tro han favoriserte en elev. Men hun strålte likevel, og han blunket til henne.
Så lot han øynene gli mot høyre, til Slytherinbordet. Der satt han, Tom Marvolo Riddle. En ung og fattig gutt, men likevel med så mye makt. Jentene stirret drømmende på ham, guttene storøyd og med respekt. Det var noe ved denne gutten, men Albus kunne ikke helt sette fingeren på det.
Han så på Minerva igjen, og hjertet hans sank til mellomgulvet. Der satt hun og stirret oppslukt og fortryllet på noen. Men hun så ikke på Albus lengre. Hun sendte lange blikk til et annet bord, et bord til høyre.