Albus trasket fram og tilbake på kontoret sitt. Alle de små gjenstandene av sølv på hyller og bord lagde svake, tikkende lyder, men uten dem kunne han ikke konsentrere seg skikkelig. Det var helt svart utenfor vinduene, og et enslig talglys svevde over skrivepulten hans. Ellers lå hele rommet i mørket. Talglyset fikk skyggene til å danse på veggene og i taket, og gjorde hele atmosfæren dunkel og gåtefull.

En jente hadde måttet betale med livet sitt. En ung, uskyldig jente. Hva var mektig nok til å gjøre noe slikt? Det kunne ikke ha vært en annen elev, det nektet han å tro. Heller ingen lærer. Nei, det måtte være noe større, farligere.
Han visste hvem denne jenta hadde vært, hvordan hun ble sett på av de andre elevene. Hun hadde ikke så mange venner og ble ofte mobbet. Men det var da ingen stor nok grunn til å drepe henne? Dette mordet måtte ha vært en feiltagelse, men hvordan? Ingen dreper en liten jente på den måten ved en feil! Dette kunne umulig være menneskelig… Det måtte være et slags vesen, inne på skolen. Men hvor det befant seg kunne han ikke skjønne. Det måtte være i stand til å forflytte seg til ulike deler av borgen uten å bli sett. Hvor? Hva? Og hvem hadde sluppet det inn?

Han sukket og stoppet opp med travingen. Han kjente han måtte ha frisk luft, øyenlokkene begynte å bli tunge. Han gikk bort til det ene vinduet, åpnet det og så opp mot den tilslørte månen. Han kjente den svake, kalde vinden blåse mot ansiktet hans og vaske bort alle bekymringer. Nesten... Han pustet inn den rene og deilige luften, og følte han kunne klare å holde seg våken litt lengre.
Plutselig kom det et vindgufs fra ingensteds og slo mot øynene hans. Lyset blafret og ble til en strime av røyk og papirene på pulten gled sakte ned mot gulvet. Hva var det? Han hadde lært å stole på magefølelsen sin for lenge siden, og nå var noe galt. Var det kommet et nytt angrep?
Bekymringen grep fatt igjen, og han snudde og gikk raskt ut døra. Men hvor skulle han gå? Han kunne da ikke sjekke hele borgen?
Føttene begynte å marsjere av seg selv og han ble ledet ned mot inngangshallen. Dette var et naturlig sted å begynne letingen. Det ville neppe komme et nytt angrep på jentetoalettet.
Han myste ned mot inngangshallen fra der han stod på toppen av marmortrappa. Det var unaturlig mørkt der nede. En gutt kom inn fra den venstre siden av rommet. Albus stod helt urørlig på de glatte trinnene. Han så med en gang hvem det var.
"Tom!"
Gutten skvatt litt til, men en annen person hadde ikke sett det. Albus hadde lært å kjenne igjen det lille som var av kroppsspråk hos denne unge mannen. Han gikk noen steg ned trappa. Tom stod fortsatt midt på gulvet og stirret opp på ham.
"What are you doing wandering about this late, Tom?"
Nå var han kommet helt ned til der Tom stod, og stilte seg foran ham. Han visste at han virket rugende, og for enkelte, kanskje som en de burde vise respekt ovenfor når han stod slik.
"I had to see the headmaster, sir."
Det virket som at han snakket sant, Albus kunne jo så klart bare spørre Armando senere. Men det var et eller annet som fikk ham til å føle at Tom hadde flere planer denne kvelden. Mystiske, farlige planer. Men det var ingenting han kunne gjøre nå enn å sende ham til sengs.
"Well, hurry off to bed. Best not to roam the corridors these days, not since…"
Han slapp ut et langt sukk. Han kunne ennå ikke skjønne hvordan noe så fryktelig kunne ha hendt inne på en skole. Hans skole. Så snudde han seg og sa god natt til Tom. Da han kom til toppen av trappa fikk han akkurat et glimt av en tynn og mørkhåret gutt som forsvant ned trappa til fangekjelleren.

Albus gikk i en rasende fart bortover gangen mot rektors kontor. Den lange kutta ble stadig fanget under føttene hans og han måtte ha en hånd på hatten slik at den ikke skulle ramle av. Forfjamsete elever kikket opp på ham idet han forsvant forbi dem.
"Professor Dumbledore?" sa ei jente som ikke kunne holde latteren tilbake.
"Just getting some exercise, Miss Hoover," ropte han over skuldra.
Endelig kom han fram til steinstatuen som skjulte vindeltrappa. Han pustet godt inn og ut et par ganger, så mumlet han stille "Bundimun". Steinstatuen hoppet til side, og han gikk rolig opp mens han rettet på hatten og børstet litt støv av kappen sin.
Han banket på, og kunne høre en brysk stemme rope "Come in!" Han åpnet døra rolig, gikk inn og lukket den igjen. Der i rommet satt Armando Dippet, rektor ved Hogwarts, og så sint opp fra skrivepulten sin. En påfallende høy og kraftig gutt stod foran ham og stirret trist ned på skoene sine. Armando så på Albus, snøftet og satte igjen øynene strengt på gutten foran ham.
"So you got my note… I thought I told you to wait a while before you could come?"
Albus så på ham med et mildt overrasket utrykk.
"Yes, I am sure you did. An old man easily forgets."
Armando snøftet igjen, men tok ikke øynene fra den svære gutten. Albus prøvde å få øyenkontakt med Rubeus, men han så fortsatt ned på gulvet. Armando sukket og reiste seg.
"You can go now, Hagrid"
"Up ter me room?" sa Hagrid og våget å kaste et glimt på rektoren.
"Yes… And then you have to pack your bags. I'll make sure you'll get home."
Hagrid stirret på Armando i en stund, så snudde han seg og begynte å gå mot døren. I det korte øyeblikket han så på Albus, kunne han se tunge tårer renne nedover de store kinnene hans. Albus prøvde å sende ham et lite smil, men han snudde seg fort bort. Man kunne lett se at han skjemtes.
Det fulgte en liten stillhet etter han hadde gått ut. Armando hadde fortsatt et harmdirrende blikk.
"I nearly pulled my wand when he sat there. Trying to say he was innocent when we all knew he did it. Him and that ugly beast. A girl has been murdered, and he can't to the one right thing, to just admit it? He should be sent to Azkaban, he should. Crime like that… The horrible beast. And it got away! At least there won't be any more attacks. It is relieving to finally find the guilty -"
"I am sorry if this may disappoint you, Armando, but I do not believe young Hagrid did it."
"What?" Armando stirret befippet opp på ham.
"I believe every word he says, he is not a murderer. And he is staying at this school. Not as pupil, the others won't understand. He has no other home, he has no other life. He is staying."