En mann gikk bortover en forlatt korridor. Han hadde en sid, lilla kutte på seg, stor hatt og en koffert svevende bak seg. Det lange, brune håret hadde små striper av grått i seg, og fulgte luften i flytende bevegelser. Han nynnet stille på en enkel melodi, som en vuggesang hørt som barn, men nesten glemt. Halvmånebrillene fanget opp lyset fra sola utenfor vinduene og man kunne høre fuglene plystre, vinden rasle og den behagelige stillheten ta seg til rette.
Plutselig var skrittene hans ikke de eneste som ga gjenklang i korridoren, for en annen mann kom fra motsatt side med en bunke bøker i hendene.
"Ah! Going home for the holiday now, I presume?"
Albus smilte vennlig til mannen og stoppet opp foran ham.
"Yes, indeed I am, Armando."
"Visiting far out places, forgotten land, the dark corners of the world, are you?"
"No, no… Every time I travel, I always find out that I would much rather be resting at home."
"Oh..? Yes, I guess. Where exactly is your home, Albus? I think I've never known…"
Armando så først opp på Albus, deretter ned på lommeuret sitt.
"Well, it is a bit south of –"
"Oh my, I am very late! I have to leave these books at the library, then I have one more candidate to interrogate - I mean interview."
"Oh yes… The position of Professor in Defence Against the Dark Arts. How is it going so far?"
"Hah, not well, not well at all. All dim-witted or dull! But the next one is someone I think you know pretty well…"
Albus kikket overrasket ned på ham.
"She is an old student here at Hogwarts, let's see… A McGonagall? Minerva, I think?"
Han måtte smile. Så Minerva hadde søkt som professor her på skolen? Han husket fortsatt godt den svarthårede, unge jenta, selv om det var år og dag siden de sist hadde sett hverandre.
"Yes, well, why don't you go down and greet her, while I go to the library with these. Just show her up to my office."
Albus nikket og forlot Armando. Han kjente sommerfuglene svirre rundt i magen; det skulle bli fortryllende å møte igjen en gammel venn.

Han gikk med raske og lette steg ned mot hovedinngangen. Han åpnet de store eikedørene og kastet lange blikk nedover grusveien. Der kom en enslig skikkelse i mørkegrønn kutte og stor hatt på hodet. Håret var knytt opp i en stram knute, men noen hårstrå hadde klart å rive seg løs, og danset nå betagende i vinden. Under armen hadde hun en romslig veske og i ansiktet et stort og hvitt smil.
Hun kom helt opp til ham og tok ham i hånden.
"Long time, no see…" sa hun og blunket lurt til ham.
"It is good to see you again, Minerva."
Hun var blitt en vakker, ung kvinne. Trekkene var fortsatt skarpe, men det var noe fredelig med henne også. Albus ledet henne inn i borgen og lukket døren.
På veien opp til rektors kontor snakket de om gamle dager, hva hun hadde foretatt seg etter skolen og hvorfor hun ville jobbe her.
"Well, of course I would much rather be professor in Transfiguration, but I think I would be happy with this job, as well. If I am qualified enough, that is."
"I don't think you should worry about that. I will leave in a good word if you wish. "
En nervøs latter unnslapp leppene hennes, og hun takket ham.
De var endelig kommet fram til steinstatuen og kunne se Armando komme fra gangen som ledet i retning biblioteket. Han smilte høflig og hilste på Minerva. Da de gikk opp kastet hun er lite blikk på Albus som blunket betryggende til henne. Deretter hoppet statuen tilbake, og det ble helt stille rundt den høye, gamle mannen.

Albus trasket fram og tilbake nede ved hovedinngangen. Hvordan skulle det gå om hun ble lærer? Han visste jo ikke om hun hadde forandret seg mye, selv om det ikke virket slik. Uansett, han hadde aldri hatt noe spesiell god kontakt med de andre lærerne, mest på grunn av Armando. Han hadde valgt Albus som den som skulle følge ham, men noen ganger ville han ikke høre på ham i det hele tatt. Det var nesten som om han følte seg truet. Derfor visste de andre lærerne bedre enn å vise Albus så altfor mye respekt. Ville det bli slik med Minerva også?
Med ett så han henne komme rundt hjørnet og ned trappa. Hun hadde et kvast blikk og gikk med rappe steg. Hun hadde fortsatt den store veska under armen.
Albus gikk fram til henne og hun stoppet opp.
"Did the interview go well?"
Hun pustet ut og smilte tynt opp til ham.
"I can't say anything for sure, but I think so. He seemed pleased. "
"I suppose you will get your response at the end of the summer. Shall I follow you out? I am going home myself. "
"Yes…" mumlet hun og gikk noen steg bakover. "I am just leaving some papers at my office."
Han så lenge på henne med et overrasket uttrykk. Så smilte han slik at de blå øynene skinte, og nikket. Det var virkelig fortryllende å møte igjen en gammel venn.