Albus satt på skrivepulten på kontoret sitt. De små, sølvfargede gjenstandene var kommet på plass og stod nå og lagde myke, tikkende lyder. Ved siden av skrivepulten satt en mektig og vakker fugl som tittet søvnig ned på sin herre. De røde fjærende glinset vakkert og oppslukende. Rommet var rundt og høyt i taket. Utenfor vinduet seilte små snøflak forbi og lagde et teppe av hvitt på utsiden ved vinduskarmen.
Ute på gulvet foran Albus stod en tynn og ganske skitten mann. Han myste ut i lufta og var tydelig ikke fornøyd. En katt satt nede ved føttene hans, helt urørlig, som en statue.
"Minerva McGonagall?" sa mannen med en hvesende stemme. Når han snakket kunne man se de gulbrune tennene hans. " Are you sure?"
Albus smilte vennlig opp mot ham.
"Yes, I am sure, Argus. I think Professor McGonagall would make an excellent Deputy Headmistress. Don't you?"
Filch stirret surt ned på Albus.
"Of course, Professor Dumbledore," sa han endelig, men måtte tydelig tvinge ordene fram.
"Then that is settled. Was there anything else?"
Filch dro fram en lang liste fra den ene lomma på den brune jakka si. Han kremtet og fikk et litt grådig blikk i øynene.
"Then there is the matter of allowing the professors to use… stricter punishments on their students. With a new Headmaster and Caretaker, maybe we should formulate some new rules? I think it's for the best when it comes to this school… The old days had some great ideas."
Albus tenkte tilbake på sin ungdom, da han selv gikk her på skolen. Han tenkte på den sensommerdagen han gikk fram og tilbake utenfor rektors kontor. Da han kunne høre hylene som laget et ekko gjennom borgen.
"No, Argus. I do not think that is for the best. The punishments will be subtracting house points, making them help a professor in some sort of work, and so on."
Filch så skuffet ned på Albus. Til slutt måtte han bare gi seg, og stakk lista tilbake i lomma. Han nikket adjø og forsvant ut døra med katten i hælene.
Albus sank ned i stolen sin og sukket dypt. Det hadde vært en lang dag, med mange møter. Det var utrolig hvor fort lærerne hadde akseptert ham som rektor etter Armandos død. Nesten som om de var lettet.
Men han kom til å savne det å være lærer. Det beste var å se at elevene var interessert i det han hadde å si, at de kunne forlate klasserommet og føle seg litt klokere. Nå satt han begravd i papirarbeid, men hadde heldigvis bare to møter igjen for den dagen.
Det banket igjen på døra, og en stolt og grønnkledd kvinne kom inn. Albus reiste seg og la ut en hånd mot stolen foran skrivepulten.
"Minerva, I am glad to see you."
Hun satte seg ned og stirret oppmerksomt bort på den gamle mannen. Han smilte til henne og satt fingertuppene mot hverandre.
"You know I trust you very much. You have proven to be an excellent teacher and a marvellous adviser."
Hun nikket kort.
"And I would be very glad if you would follow me after my death, as Headmistress."
Hun så forfjamset bort på Albus og blunket overrasket.
"You want me to be Deputy Headmistress?" sa hun klart.
Han nikket og smilte lurt. Hun stirret på ham i en stund, deretter begynte hun å le.
"Of course I will," sa hun ivrig.
"Good! And then I have one more thing to offer you. As you know, I can no longer be professor in Transfiguration. We have received many requests from people who are interested in the position of professor in Defence Against the Dark Arts, and I think it will be easier to fill that one. So maybe you would like to become the new Transfiguration teacher?"
Igjen stirret hun forbløffet på ham. Det hadde visst blitt for mange overraskelser på en dag for henne. Hun la hånda på pannen og lagde noen lyder som lignet latter. Til slutt nikket hun og smilte tynt.
Albus tok fram en bit pergament fra skuffa som hun skulle skrive under på. Da det var gjort sa de adjø, og hun trasket fortumlet ut av kontoret. Dette måtte ha vært det korteste møtet han noen gang hadde hatt, og likevel hadde de bestemt så mye. Men han visste at Minerva lenge hadde hatt lyst til å heller hatt hans jobb, så det var egentlig ikke så mye å diskutere. Han ville i hvert fall gi henne litt tid før han ga henne så altfor mange oppgaver å løse. Det tar lang tid å venne seg en ny jobb, slik var det i hvert fall for ham.

Albus var fornøyd med dagen så langt. De fleste møtene hadde gått knirkefritt, og han var glad Minerva ville bli den nye viserektoren. Han visste at han kunne stole fullt og helt på henne. Nå var det bare et møte igjen, og han håpet det skulle gå fort. En siste gang kunne man høre den hule bankingen på døra.
"Enter."
En mann kom inn. Han hadde en lang, helt svart kutte på seg. Snøen lå på skuldrene hans og så ikke ut til å smelte. Det mørke håret var i merkelig kontrast til det bleke ansiktet. Albus reiste seg og smilte høflig til mannen, som om dette var et vanlig, hyggelig møte.
"Good evening, Tom. Won't you sit down?"