Det hadde regnet den natten. Små dråper klamret seg ennå fast til bladene og gresset, nektet å forsvinne ned i den våte jorda. Lufta var kald og frisk, skyene tykke og grå. Her og der klarte sollyset å bryte seg gjennom, og kastet lange, tynne stråler ned på den ensomme bakken. Det høye sivet ved vannkanten bølget seg vakkert i vinden som kom ned fra fjellene.
Ved veien stod en høy mann. Han speidet bortover landskapet, mot den lille byen som lå der nede. Så skulle de da endelig møtes igjen. Han tok et tak i kutten sin og begynte å gå ned den smale stien. Jo nærmere han kom det lille huset, jo større ble forventningen hans. Ville han kjenne ham igjen, mon tro? Det var så lenge siden de hadde sett hverandre. Han begynte å le. Faktisk over 100 år siden... Men han visste at han fortsatt var det, det hadde folk fortalt ham. 'Når skal du besøke broren din, Albus?' hadde de sagt. Da hadde han alltid tenkt at snart, snart skulle han dra. Men han hadde alltid skjøvet det fra seg. Nå hadde han derimot en grunn til å besøke ham, en virkelig og ytterst viktig grunn.
Han nådde endelig det mørke og slitte huset. Over døra hang et skilt av et avhogd villsvinhode som det dryppet blod fra ned på et hvitt tørkle. Han åpnet den rustne døra og gikk inn. Det tok en liten stund før han klarte å venne seg til mørket der inne. Rommet var lavt om taket, ganske lite og utrolig skittent. Han kjente at det var et gulv av stein han stod på, men det hadde ingen klart å se gjennom all jorda som lå over. En eneste mann satt i den innerste kroken og sov over en flaske, ellers var baren helt tom. Så det var her broren hans hadde tilbrakt nesten hele livet sitt? En fuktig lukt nådde nesen hans, og hans synes han kjente noe som minnet om… geit?
Albus gikk fram til disken og så seg rundt. Han hadde ingen aning om broren i det hele tatt var her, men noen måtte da det.
"Hello?"
Stemmen hans ble fulgt av et lite ekko gjennom rommet. Men så kunne han høre noen som romsterte på bakrommet.
"Comin' right out!"
Albus smilte. Selv etter så mange år kunne han fortsatt kjenne igjen stemmen til broren sin. Døra til bakrommet åpnet seg og en gammel mann kom ut. Han hadde store mengder av bustete hår og skjegg, i hånda bar han et brunt håndkle. Han kastet et blikk på Albus og stivnet midt på gulvet. Slik stod de lenge og så på hverandre.
Som barn hadde alle trodd de var tvillinger, men nå var det ikke mye igjen som var likt. Brorens ansiktstrekk var slitne og sure, øynene hadde mistet den spesielle glansen av innsikt og ro. Det var tydelig at livet hadde ført dem hver sine veier.
Albus smilte og gikk noen steg fram.
"Good morning, Abe."
Aberforth stod fortsatt og bare stirret på ham, som om han ikke kunne tro sine egne øyne.
"What are you doin' here?"
Stemmen hans var ru og hvesende, og hadde ikke den samme vennligheten som Albus'.
"I have come to offer you something of most importance. And I would be very pleased if you said yes."

De satt på den lille haugen over landsbyen. Føttene lå nedover bakken i samme posisjon, og vinden rusket i begges hår. Akkurat der, i det øyeblikket, var det som om 100 år aldri hadde gått.
"You think we can do something like that?"
"Yes, I am quite confident. His forces have received enough freedom; we need to show them that they can't go any further."
Det kom en liten pause der de begge satt og så utover viddene.
"How many you got so far?"
Albus trakk fram et langt stykke pergament fra den ene lomma på kutten. Han la hodet litt bakover slik at han kunne se gjennom halvmånebrillene.
"Dedalus Diggle, Alastor Moody, Marlene McKinnon, Frank Longbottom, Alice Longbottom, Emmeline Vance, Benjy Fenwick, Edgar Bones, Sturgis Podmore, Caradoc Dearborn, Rubeus Hagrid, Elphias Doge, Gideon Prewett, Fabian Prewett, Dorcas Meadows, Remus Lupin, Sirius Black, Peter Pettigrew, James Potter, Lily Potter… and myself, of course."
For hvert navn ble Abes øyne større og større. Etter opplesningen kom det en fengslet stillhet.
"That's a lot of folks… Where did you find everybody?"
"People I know and have known. But they're great wizards, all of them. And you're a great wizard, too, you know."
Aberforth lo litt. Sola var kommet ned til horisonten nå og skinte dem inn i øynene. I lyset var de som fire små krystaller, der alle verdens svar gjemte seg bak det blå.
"I dunno. But it's for a good cause, right? I have been inside that pub for too long, I quess. It would be nice to see somethin' else than them old, dirty glasses."
Albus nikket.
"I'll do it."
Den siste resten av lys forsvant bak åssiden. Himmelen var rosa og oransje, skyene gjemte seg i øst. Et mylder av småfugler ble skremt av noe inne i skogen, og fløy nå opp mot de røde åsene.
"So what's it called, then?"
Inne fra skogen kunne man høre en vakker, men trist sang. Den bredte seg som et teppe over dem, og begge kunne kjenne skjelvingen gjennom deres egen kropp.
"The Order of the Phoenix…"
Mørket kom luskende bak dem og ble etterfulgt av den kalde nattevinden. En ugle tutet og slo med vingene.
"Catchy."