Albus satt på klippene og så utover det urolige havet. Det slo og bruste i hvitt skum mot steinene under ham. Bølgene var høye og grå, hender som grep fatt i alt de kom over. En havørn lå på vinden over ham, de lange vingene, spisse nebbet og hvite hodet viste at han var herren her.
Bak ham, der steinene begynte å gå inn i jord, lå det en mørk skog. Store trær skygget for det svake lyset fra den overskyete himmelen. Men der inne var det en annen skygge, det visste han. En skygge som hadde fulgt ham i nesten 4 dager nå. Den hadde alltid vært der, luskende bak ham, en svart skikkelse gjemt i det dunkle.
Og han visste veldig godt hvem den skyggen egentlig var.

Han lot hånda gli over lomma, og kjente den lange staven som lå der. Så reiste han seg stødig opp og gikk rolig mot skogen. Han så skyggen bli urolig, skulle den løpe eller fortsette å stå der? Nå var Albus kommet helt frem til treet som stod ved kanten av skogen, og han lente seg mot det.
"Aren't you going to say hello to an old friend?"
Stillhet fulgte stemmen hans. Men likevel visste han at noen stod bak ham, en pusting, en gren som ga fra seg et lite knekk. Endelig bestemte skyggen seg for å komme fram, og den stilte seg på Albus høyre side. Han så bort på den og smilte høflig.
Severus Snape hadde ikke forandret seg noe særlig. Han hadde fortsatt langt, fett hår, kroknese, svart kutte og et blekt ansikt. Kanskje var det en anelse blekere enn han husket det. Han så opp på Albus med de mørke øynene sine og ga ingen tegn til å være den som ville snakke først.
"You have been following me for several days now, Severus. Anything you would like to say to me?" Fortsatt det høflige smilet.
Severus så ikke ut til å ville si en ting, han bare så utover fjellet foran ham. Albus sukket.
"Then if you don't mind, I have to go. Busy day today."
Albus trakk opp kutten og begynte å gå ned den lille stien. Som ventet kunne han høre Severus' stemme bak ham.
"Wait."
Han snudde seg og så på den unge mannen. Han lurte på hvor mye han hadde opplevd det siste året. Han visste at på armen hans var et merke. Det merket gjorde at man måtte utføre forferdelige ting.
Han snakket, men så fortsatt utover fjellet.
"I want to ask you… A person who regrets, who is willing to do the right things in the future. Is he to be forgiven?"
Stemmen var slepende og klar. Albus hadde hatt en mistanke at det var dette det dreide seg om. Så Severus ville komme over til den andre siden nå? Å være dødseter, det er alt for mye for en 19 år gammel gutt. Om bare han hadde hørt på ham da han var 15, da hadde han sluppet alt dette.
"Maybe… But how can I know that you will do the right things in the future?"
Severus stod fortsatt og så utover fjellet. Om ikke Albus hadde visst bedre hadde han trodd øynene hans glinset litt. Men dødsetere gråt ikke, i hvert fall ikke Severus Snape.
"I have a reason for doing this. I'm… tired. My mind never relaxes. I always think of what I have done, the people I have hurt. I can't go on anymore, but I have nowhere to hide."
Det kom en liten pause der alt de kunne høre var havet, vinden og måseskrikene.
"If I could join the Order…"
"I still don't know if I can trust you. Gloomy words aren't enough."
Severus sukket og så endelig på ham.
"There is one more thing… I think that will make you trust me."