Et smell kunne høres fra skogen. En rev som hadde lusket rundt på den tørre bakken hylte og forsvant inn mellom trærne. Fuglene tittet forfjamset på det lilla som hadde dukket opp blant det grønne.
Lange bein gikk rolig bortover på gresset og knakk noen av de mosegrodde kvistene. En stemme nynnet på en rolig sang, tomler som trommet på siden av lårene. Albus stakk hodet fram mellom bladene. Landsbyen foran ham lå rolig og fredelig, her og der kunne man se røyk som kom opp fra en pipe. Barn lekte ute på den slitte veien, de lo og ropte til hverandre.
"Who are you?"
En liten gutt sendte ham et frekt blikk. Han hadde en sprettert i hånda, lommene bulte av småstein. Albus smilte og klatret lett over gjerdet.
"My name is Albus. Maybe you can help me? I'm looking for the house of Lily and James Potter."
Gutten stirret fortsatt tvilende på ham, han hadde tross alt kommet ut av en skog. Men til slutt bestemte han seg for å hjelpe, og pekte nedover veien.
"It's that way… Seventh house on the left."
Gutten ranket seg, han var tydeligvis veldig stolt av å kunne både forskjellen på høyre og venstre, og å telle. Albus så overrasket på ham og takket.

Det var som gutten hadde sagt; da Albus kom til det syvende huset til venstre kom det straks en mann løpende ut.
"Albus, finally! He's here! A beautiful boy, looks like his dad! Come on, come on!"
Sirius tok tak i ermet hans og trakk ham inn i huset. Albus lo bare og fulgte etter.
Oppe i den andre etasjen stoppet Sirius framfor en av dørene. Han gliste og pekte utålmodig.
"He's in there. Lily and James too."
Albus åpnet døren sakte og tittet inn. Ved den lille senga stod mor og far med et lykkelig skjær i øynene. Da de så Albus satt Lily pekefingeren over munnen for å vise at han måtte være stille. Han listet seg fram og så ned. Der lå et lite menneske og sov, svarte hårtuster stakk i alle retninger. En lubben finger hadde funnet veien til munnen.
"I think he got your hair…" Albus smilte til James. "Have you found a name?"
"No, not yet… I thought of calling him Ben."
James gav fra seg et dempet fnys.
"Ben… I still think we should call him Harry."
Lily himlet med øynene og smilte ned til barnet. Albus stakk fram en lang finger og strøk den lille hånda. Med ett lukket de korte fingrene seg rundt den og holdt godt fast. Albus hevet øyenbrynene og klukklo. Lily og James smilte varmt til ham.
"I think he likes you."
Barnet åpnet øynene. I lyset fra vinduet skinte de klart grønt. Han så et lite sekund opp på den gamle mannen som stod bøyd over ham, deretter trakk ansiktet seg sammen, og han begynte å illskrike. Lily tok ham under armene og la ham mot seg. Hun gikk fram og tilbake mens hun vugget ham i myke bevegelser.
"It's definitely the beard," sa James. "First time he's ever seen that."

De satt nede i stua. Barnet hadde sovnet for lenge siden, etter litt mat fra moren sin, selvsagt. Alt de kunne se utenfor var den hvite månen, resten lå gjemt i mørket. De hadde fyrt i peisen, som nå brant varmt og livlig. Maten stod framme på det lille trebordet, og de 4 menneskene satt nå og spiste og koste seg.
"I hope it's OK. I can't say I'm much of a cook."
"It's wonderful, Sirius."
Lily smilte til James og tok hånden hans i sin. Albus hadde ennå den knugende tanken i bakhodet, den tanken han aldri kunne bli kvitt.

This child will be born at the end of the following July ... Neither can live while the other survives.

Det barnet som nå lå og sov fredfullt oppe på rommet sitt var født 31. juli. Det hadde akkurat kommet fra sin mors trygge mage til denne verden, bare for å oppleve hvor fryktelig den egentlig var. Albus visste at den fantes tusen barn som var født på denne tiden, men likevel... Likevel kunne han allerede merke livets ironi.