Albus snudde seg og spaserte bortover gaten. På hjørnet stanset han, fant fram sølvslukkeren og klikket en gang på den. Tolv lyskuler suste bortover mot hver sin gatelykt, og brått glødet hele Privet Drive i oransje. I den andre enden av gata så han akkurat en stripet katt smyge seg rundt hjørnet. Han kunne så vidt skjelne teppebylten på trappen til nummer 4.
"Good luck, Harry," mumlet han. Så snudde han på hælen, og med et svisj av kappen var han vekk.

Da beina hans møtte bakke igjen stod han på en forlatt vei. Framfor ham lå et lite hus med stråtak. Han gikk fram til døra og åpnet den. Inne var det mørkt, men han fikk snart tent noen stearinlys som nå duvet stille i lufta. Kroppen hans datt ned i lenestolen, han kunne merke at han var blitt eldre. Ut fra lomma trakk han fram den lista som hadde ligget der i en del år nå. Det var lista over medlemmene i ordenen. Mange av navnene var strøket over. Prewett-brødrene, Edgar, Benjy, Marlene, Dorcas, og Caradoc, som de antok var død. Nå måtte Albus ta fjærpenna fram igjen, og stryke ut to nye navn. Lily Potter. James Potter.
Han var ikke i humør i det hele tatt til å feire. To av hans beste venner var død, han hadde fulgt dem fra de var barn. De var så muntre mennesker, det var ikke et eneste vondt ord man kunne si om dem. Og de hadde tatt så godt vare på lille Harry, gledet seg til å se ham vokse opp. Nå måtte han leve uten foreldrene sine, uten å virkelig kjenne dem. Han ble nok alltid til å lure på hvordan de var, hvordan de egentlig så ut, hvordan de snakket. Albus visste hvordan det var selv.
Alle rundt ham var nå lettet. Voldemort var død, men for hvilken pris? Harry ble nok lenge til å bli husket, men hva med foreldrene og alle de andre som døde? Ville de bli husket?
At verden kunne være så urettferdig… Og uansett hvor mye han prøvde å overtale seg selv, kunne han ikke riste av seg tanken om at Voldemort ennå var der ute, et eller annet sted.

Han ble avbrutt av en banking på døra. Han reiste seg, og trasket inn i gangen. Døra knirket rolig da den ble åpnet, utenfor stod en mann. Han var svært blek i ansiktet, han pustet tungt.
"Is it true?"
Albus nikket sørgmodig. Han kjente en kald dråpe som falt på hodet hans, og snart begynte det å styrtregne. Mannen utenfor så ikke ut til å bry seg, han bare stirret blankt ned i bakken.
"Let's go inside…"
Albus ga Severus et glass med vann, men det så ikke ut til at han ville ha noe. Han hadde vært veldig stille, men det var kanskje ikke så merkelig.
"And the boy… He's alive?" han så opp på Albus, som nikket. "How?"
"I can only guess… Lily died protecting her son; maybe… she formed some sort of shield. That is the only explanation I can think of so far."
"How would you know?" stemmen hans var slepende og syrlig.
"By looking and understanding, Severus. You never met Lily after Harry's birth."
Han reiste seg.
"The death eaters must be in confusion now. You should go."
Severus reiste seg også og stormet ut i regnet. En merkelig stillhet fulgte ham. Albus kunne kjenne siden av munnen fange de salte dråpene som rant ned kinnene hans.

"Mother?"
"Yes, my love?"
"What is death?"
"It is but the next great adventure…"