En høy hvining kunne høres fra kjøkkenet. Albus viftet med tryllestaven, og teen begynte å skjenke seg oppi to krus. Abe sendte ham et spørrende blikk.
"I like doing things the old fashion way…"
Abe var blitt betydelig bleikere de siste dagene. Denne krigen hadde slitt ned på ham, gjort ham gammel. Albus hadde prøvd og fått ham til å spise litt, men til ingen nytte. Det føltes som om de var 12 igjen.
"When were they supposed to get here?"
"2 hours ago."
Den store klokken som stod i hjørnet tikket høyt. Abe strakte på seg.
"Neville giving them a hard time, ey? That's how it is… At least he sleeps through the night at this age. I remember father telling me a story from when I was 8 months. Slept like a stone, mum had never been happier. Had been up for days, she could finally get some sleep!"
Han lo rustent, men stoppet da han så bort på broren sin. Albus smilte.
"Keep on to your memories, Abe."
"You know it's not a memory. It's merely… a mental image, or whatever you wanna call it." Han skyndte seg og byttet tema. "You know how Harry's doing? Not the best family he could end up in… What did you write?"
"That they were to treat him as their own. And tell stories about his parents, I don't want him to end up like me." Han smilte og så på Abe gjennom halvmånebrillene. "Well, I think I'll go and see what is taking Frank and Alice so long…"

Han så bortover veien han stod på. Det var mørkt, men månen fikk alle sølepyttene på asfalten til å lyse opp. Det sprutet i vannet idet han gikk bortover veien. Plutselig kunne han høre et stort bang, det kom fra huset til Frank og Alice. Han trakk opp kutten sin og begynte å springe mot grinda. Et hyl. Han pustet tungt, hva var det som skjedde? 4 smell kom fra stua idet han kastet seg inn døra. Der inne var det mørkt, ingen av lysene var tent, gardinene hang tungt foran vinduet. Han kunne ikke høre en eneste lyd. Han tok fram tryllestaven sin fra lomma.
"Alice? Frank? Are you here?"
Ingen svarte.
"It's Albus."
En følelse av uhygge bredte seg over kroppen hans. Noe var skjedd. Han gikk sakte inn i stua, da hørte han det. En liten klynking fra ett av hjørnene, lik en skadet hund. Der satt Alice Longbottom, krøklet sammen i en liten ball. Han bøyde seg ned ved siden av henne og viftet med staven. Med ett ble lampene tent. Han kunne se en stripe av blod som rant ned fra det ene øyet hennes, i tillegg hadde hun mange blåmerker over hele kroppen. Hun skalv.
"Alice? What has happened?"
Han snakket med en rolig stemme. Det var tydelig at hun var i sjokk.
"Who was here?"
Ingen respons. Han sukket.
"Where is Frank?"
Øynene hennes flyttet seg fra gulvet til kjøkkenet. Albus reiste seg og gikk fort inn i det andre rommet. Der lå Frank, bevisstløs på gulvet. Alice klynket på nytt inne i stua, han kunne høre henne snakke. Han gikk tilbake til henne.
"What did you say, Alice?"
Hun så opp på ham med tomme øyne. Stemmen hennes var knapt en hvisking.
"Bellatrix…"
Albus holdt pusten.
"Rodolphus, Rabastan, Crouch…"
Hun reiste seg, gikk sakte inn på kjøkkenet med haltende steg, og sank ned ved kroppen til Frank. Hun la hodet på magen hans og strøk ham i ansiktet. Fra andreetasjen kunne en gråting høres.
De andre måtte varsles. Albus gikk ut på plenen via kjøkkeninngangen. Han viftet med tryllestaven, og med ett brast sølvlyset ut fra tuppen. En mektig føniks spredte de lange, gylne vingene sine som slo i lufta. De skarpe øynene så ned på sin herre et lite øyeblikk, deretter snudde hodet seg og den fløy opp mot den mørke himmelen. Til slutt var den så langt borte at man ikke kunne se forskjell på fuglen og de tusenvis av stjerner som blinket den kvelden.