"Why can't I drink the potion instead?" Guttens stemme var skjelvende.
"Because I am much older, much cleverer, and much less valuable. Once and for all, Harry, do I have your word that you will do all in your power to make me keep drinking?"
"Couldn't…?"
"Do I have it?"
"But…"
"Your word, Harry."
"I… All right, but…"
Albus tok begeret og senket det ned i væsken. Denne gangen var det ikke et problem å bryte gjennom den usynlige muren som omga den. Han fylte det helt opp med den klare, smaragdgrønne drikken og satte det så mot leppene.
"Your good health, Harry."
Han la hodet fort bakover og drakk alt i en, stor slurk. Det var utrolig varmt, han kunne kjenne dampen som bredte seg forbi og inn i lungene, til magen, inn i hjertet, til alle fingrer og tær.
"Professor? How do you feel?"
Han kunne høre hvor skremt gutten var. Glørne i lungene hans gjorde det vanskelig å puste, han ristet på hodet. Men dette måtte han gjøre, han hadde ikke et annet valg om de skulle stoppe Voldemort. Han hørte begeret igjen treffe overflaten av væsken, og igjen drakk han alt i en, stor slurk. Han kjente ilden som klamret seg fast rundt blodårene.
Han senket begeret igjen… og igjen… og igjen…
Mørket bredte seg over ham som en skygge. Harry, begeret i hånda hans, det grønne lyset, alt ble sakte borte og erstattet av en synkende uro. Han kjente at han stod ikke på berget lengre, men på et vanlig gulv. Langt unna hørte han en kvinne hyle, smerten hennes var til å ta og føle på.
Professor, can you hear me?
Han åpnet øynene og så inn i rommet. I senga lå kvinnen, hun var skitten og svett. Hun slet i lakenet som lå over henne, håret dekte øynene hennes. Foran Albus stod en mann.
"Go to your mother, Albus" sa faren.
"I don't want… don't make me…"
Faren tok et tak i øret hans og trakk ham inn i rommet. Skoene hans lagde spor i støvet på gulvet. Langs veggene hang stearinlys, vinduene var dekt at tunge gardiner.
"You see what you have done?" Føttene hans skled lengre og lengre mot senga.
"… don't like… want to stop…"
You… you can't stop, Professor. You've got to keep drinking, remember? You told me you had to keep drinking. Here…
Igjen kjente han den glovarme væsken renne gjennom kroppen. Det føltes som om lungene sakte ble revet fra hverandre.
"No… I don't want to… I don't want to… let me go…"
"You little brat, see what you have done! This is your fault!" Faren spyttet ut ordene.
Kvinnen i senga skrek ikke lengre, hun var helt stille. Hodet lå på skakke på puta, øynene stirret tomt mot Albus. En annen og eldre kvinne som også stod ved senga begynte å gråte. I armene hold hun en teppebylt, der man kunne se vått, brunt hår på et lite og rødt hode.
Rommet ble mørkere, lik en svart sky som skygget for sola. Igjen kjente han begeret mot leppene, den varme væsken. Rommet ble enda mørkere.
It's all right, Professor. It's all right, I'm here…
"Make it stop, make it stop."
Yes… yes, this'll make it stop!
Den varme væsken. Kvinnen i senga reiste seg sakte opp og så på Albus. Han kjente henne igjen fra drømmene sine, men ansiktet hadde forandret seg. Øynene, som en gang var så kjærlige, var nå fylt med hat. Hun pustet tungt, stemmen hennes var mye mørkere.
"Come to me."
Han kjente føttene ta steg mot hans vilje. Han skrek så høyt han bare kunne.
"No, no, no… no… I can't… I can't, don't make me, I don't want to…"
"Look what you have done to me, Albus. You put me here! You will have the same destiny, you will join me tonight. All the ones I've loved, taken away from me… You will share my pain!"
Foran henne lå en kjent skikkelse. Aberforth Dumbledore stirret desperat opp på broren sin.
Nothing's happening to you, you're safe, it isn't real, I swear it isn't real – take this, now, take this.
Den varme væsken. Abe hylte, det samme skriket som var kommet ut av moren. Han vred seg av smerte nede på gulvet, moren lo. Albus sank ned ved siden av broren.
"It's all my fault, all my fault, please make it stop, I know I did wrong, oh, please make it stop and I'll never, never again…"
This will make it stop, Professor.
Den varme væsken. En ny skikkelse dukket opp ved føttene hans, en ny mann som vred seg i smerte. Nicholas Flamel. Han strakte en hånd opp mot Albus, tryglet om at han måtte hjelpe ham. Ekle hender grep fast i håndleddene hans, Nicholas kavet seg opp mot ham. Albus prøvde å reise seg, dytte hendene vekk, men de holdt fast som klør. Enda en skikkelse, denne gangen en kvinne. Den grønne kjolen hennes hadde flekker av blod på seg, hun hylte akkurat som de andre to.
"Don't hurt them, don't hurt them, please, please, it's my fault, hurt me instead…"
Moren lo igjen. Håret hennes duvet ned langs kroppen som en svart tåke, øynene lyste opp. Albus prøvde å bryte seg fram til moren, hindre henne i å torturere dem mer. Men usynlige lenker holdt ham fast, han greide ikke å røre et eneste ledd.
Here, drink this, drink this, you'll be all right.
Igjen den glovarme væsken. Kroppen hans var nummen, han kunne ikke kjenne noe når han bevegde seg. En ny skikkelse dukket fram på gulvet foran moren. Det var en ung gutt denne gangen. Harry Potter. Brillene hans var knust, arret åpent. Moren holdt fram tryllestaven sin, rettet mot guttens bakhode.
Albus datt forover på gulvet. Hun måtte ikke gjøre ham noe, ikke ham, ikke ham. Han hylte opp til moren, slo knyttnevene om og om igjen mot de støvete plankene.
"Please, please, please, no… not that, not that, I'll do anything…"
Just drink, Professor, just drink…
Han var så varm, det føltes ut som om hodet skulle sprekke av trykket. Munnen kjentes tørr, han var så tørst, han måtte drikke. Men med en gang han hadde styrtet drikken kjente han flammene blusse opp igjen i magen, og han hylte.
"No more, please, no more…"
We're nearly there, Professor, drink this, drink it.
Han kjente armer om skuldrene hans, og han drakk igjen. Flammene brente ham opp på innsiden, han kunne høre det putre. Moren lo, hun hadde fortsatt staven rettet mot Harry. Et grønt lys brast ut av den, guttens kropp lagde et tungt dunk idet den traff gulvet.
"This is all your fault!" hylte moren. "See what you have done? These must die because of you!"
Albus skrek igjen, det føltes som om stemmebåndet skulle rives i to.
"I want to die! I want to die! Make it stop, make it stop, I want to die!"
Drink this, Professor, drink this…
Moren rettet staven mot de tre andre, og det grønne lyset brast ut på ny. Hun lo. Albus kavet seg desperat opp mot henne.
"KILL ME!"
This – this one will! Just drink this… it'll be over… all over!
En siste slurk, og igjen rant den glovarme væsken ned halsen hans. Moren snudde seg mot ham, staven var rettet på punktet mellom øynene hans.
"You will join me tonight."
Rommet ble fylt av det grønne lyset, øynene hans sved. Han trakk pusten dypt, kunne høre den gurglende lyden nede i halsen. Så ble kroppen hans slapp, og han rullet over på magen.
No! No, no, you're not dead, you said it wasn't poison, wake up, wake up – Rennevate! Rennevate – sir – please…
Han prøvde å åpne øynene.
"Sir, are you -?"
Han måtte ha noe å drikke, halsen var tørr, hele kroppen hans var tørr.
"Water…"
"Water, yes…"
Gutten reiste seg. Albus kjente den enorme lettelsen ved å se ham i live, brillene hele, arret lukket.