"Now, Draco, quickly!"
Draco så opp på Albus, øynene hans skinte av frykt. Han var ennå bare en gutt, han var ikke i stand til å drepe. Alltid hadde han hatt et ønske om å være som faren sin, men han hadde aldri vært det, og ville aldri bli det heller. Det visste Albus.
Om bare han kunne få ham på andre tanker, få ham til å forstå. Om Draco ikke lengre hadde et ønske om å drepe ham, ville da pakten bli brutt?
Det var litt under et år siden Severus Snape, for andre gang, hadde besøkt den lille hytta med strå på taket. Han var svett, blek, alle tegnene tydet på at han trengte hjelp.
"I've done something terrible, Albus…"
"What is it, Severus? Tell me what it is."
Men han ristet bare på hodet.
"Tell me what it is," gjentok Albus. Severus så opp på ham, munnen hans skalv.

"I'll do it."
"I said no!"
Helt siden Severus fortalte at Draco hadde noe farlig på ferde, hadde Albus jobbet hardt for å finne ut hva det var. Ledetrådene dukket fort opp, Katies ulykke, forgiftningen av Ronald Weasley… Disse var ikke tilfeldigheter, og det virket som om noen ønsket noen andre drept. Men med en gang tanken slo han, føyset han den halvveis vekk. Draco var da ikke i stand til å drepe et annet menneske? Men man skulle da aldri undervurdere noen, særlig en av slik arv.
Albus hadde aldri fryktet døden, han så på det som noe rolig og avslappende, liggende i sin egen seng og sovne inn i evigheten. Lik en pust i bakken etter en lang gåtur. Men aldri, aldri hadde han trodd at han ville dø i kamp. Det ville bare ikke skje, det var umulig, det var – og han hatet å innrømme det – under hans verdighet.

"Draco, do it, or stand aside so one of us –" hylte kvinnen idet døra brast åpen. Inn kom Severus Snape, den lange kroppen hans som en skygge over den krøkende Albus. This is it. This is when Severus Snape will have to choose. Albus kunne ikke merke en forandring ved den unge mannen. Øynene hans var kanskje annerledes, nysgjerrige, men hva betydde det?
Idet Albus for fullt skjønte hva Dracos oppdrag gikk ut på hadde han snakket med Snape. Han virket sjokkert over hva han hadde gått med på, og mer enn noensinne var han revet mellom begge sidene. Om han drepte Albus ville han nok blitt Voldemorts yndling, det var ingen tvil om det. Og det kunne ha vært en fristelse, mye makt gikk med den veien. Og han ville aldri blitt Albus' yndling, det visste begge. Han hadde ofte sagt at han følte seg innestengt på skolen, isolert og ikke verdsatt nok.
Men det virkelige spørsmålet var, var Severus Snape en mann som var villig til å ofre sitt eget liv for å redde noen andre?

"We've got a problem, Snape. The boy doesn't seem able…"
Amycus' ord var langt borte. Albus stirret inn i øynene til mannen foran seg, og han skjønte hva slags valg Severus hadde tatt. Han var ikke villig.
Om Albus hadde vært redd ville han kanskje vært i stand til å forsvare seg selv uten tryllestav, men han var ikke redd. Eller sint. Eller lei seg. Han visste hva livet og døden var, og det var ingenting å være redd for.
Severus…
Mannen møtte øynene hans.
You knew it would come to this. You shouldn't be worrying about me, it won't be long until we meet again. What you should be worrying about is the boy.
Severus blunket.
Albus kunne høre dunkingen ved siden av seg, der han visste Harry nå stod. Ville gutten klare seg? Han hadde et hjerteskjærende ønske om å hjelpe ham videre, han kunne ikke la det være slik det var nå. Severus kastet et kort blikk på den andre sopelimen.
I won't look after the boy. I care about other things now.
"Severus…"
Stemningen skiftet momentant. Dødseterne så forvirret på ham, Draco forskremt, Snape nektende.
"Severus… please…"
Han ville ikke la Harry gå videre som dette, så naken og hjelpesløs. Men Severus løftet staven, uten å bekrefte. Han var blitt en sann dødseter nå.
Albus lukket øynene og kunne høre Snapes ord som et ekko.
Avada Kedavra!
En tåke tullet seg rundt ham, all sorg og smerte forsvant. Kroppen ble slapp og han kjente søvnigheten bre seg over ham. En vind full av stemmer suste over ørene hans idet han pustet ut og lot kroppen falle sakte mot bakken.

"Mother?"
"Yes, my love."
"Did you feel this way?"
"Of course I did."
"Were you scared too?"
"At first I was. I thought about life, what it really is… And I realised that you only live one time. I felt this burning passion for my boys; I just wanted to hug them, one last time. I felt… as if I had wasted my life. I hadn't done all the things I wanted to do. My whole being seemed unimportant. When Abe dies, who'll remember me? No one. But you, my son. Your name will live on forever."