CHAP
2
Dødseteren
Severus Snape stod ved vinduet i det nedstøvede huset i Spinner's End og så ut med et uutgrunnelig uttrykk. Helt siden han sluttet på Galtvort for et år siden, hadde han hatt en ekkel følelse, men han hadde funnet ut av at det måtte være fordi moren hans hadde gått bort eksakt på samme tid som han avsluttet studiene på Galtvort.
Utenfor blåste det kaldt, og det var ingen å se. Det var vel fordi det ikke bodde så mange mennesker rundt her, og dessuten var det midt på natten. I Spinner's End var det stille som alltid.
Severus trakk langsomt gardinene igjen, og idet han skulle snu seg rundt, falt ermet på den sorte genseren noen cm ned, så et kranium som åt en slange kom til syne. Han stirret på den med de sorte øynene. Dødsetermerket hadde blitt brent inn i huden hans like etter skoleslutt, og han angret ikke. Å tjene Mørkets Herre var både spennende og lærerikt, og han visste at han ville få sin belønning.
Den siste tiden hadde Severus vist seg å være svært nyttig. Ikke bare hadde han skaffet Voldemort nye tilhengere; han hadde også drept noen svært truende svartspanere som kunne ha ødelagt Mørkets Herres suksess.
Severus smilte ved tanken. Han ante ikke hva belønningen kunne være, men den måtte definitivt være verdifull. Mørkets Herre var kjent for sin barmhjertighet mot lydige tjenere.
Han dro ermet godt ned over det innsvidde dødsetermerket og snudde seg bedagelig mot rommet. Det lille stuebordet var overfylt av bøker og pergamentruller, og noe hadde ramlet ned på det støvete gulvet. Eliksirutdannelsen hadde så vidt begynt, og Severus trivdes godt på universitetet sammen med likesinnede, hvor han ikke var den eneste som konstant gikk med nesen i en bok, og som aldri vasket håret. Han kunne for første gang få være seg selv uten å bli angrepet av de som satt øverst på næringskjeden.
Han hadde ikke fått blåst ut stearinlyset før det banket bestemt på døren. Severus satte stearinlyset fra seg oppå en bunke med støvete, tykke bøker, og gikk i ro og mak mot døren.
"Hvem der?"
"Din Herre," fikk han til svar. "Jeg har belønningen din."
Severus praktisk talt oste av forventning og åpnet døren. Synet som møtte ham, var ikke akkurat av forventning, men ansiktet hans forble like uttrykksløst.
"Severus, min lydige tjener," smilte Voldemort ondt, og Severus nikket dypt tilbake. Deretter så han opp på det svevende legemet, bundet av to slanger som hveste og kviskret, mens tungene deres føk ut og inn av munnene deres.