CHAP 3
Tigerjakten begynner

Da James våknet neste morgen og merket at Lily ikke lå i sengen ved siden av ham, trodde han av naturlige grunner at hun var ute på kjøkkenet og lagde en frokost til dem begge. Han strakte seg og grep de rektangulære brillene på nattbordet og satte dem på nesetippen.

Han sukket lykkelig og så bort på vinduet, viftet med staven så rullgardinen for opp og lot sollyset strømme inn i soverommet. James smilte for seg selv og lukket øynene og nøt det varme lyset. Han følte at han hadde sovet ubeskrivelig godt, og bevegde seg omsider ut av sengen.

"Johoo, Tiger-Lily'n min," ropte James mens han tok på seg et par sokker. "Hva er det du laaager?" Han gikk ut til det de kalte for peisestua hvor bøker stod stablet på rekke og rad i hyller. "Det lukter egg? Er det egg og bacon, kjære?" Han fortsatte nedover trappene. "Ristet brød er det i alle fall!" Fantaseringen stoppet ikke der. "Ristet brød, egg, bacon, og … vafler!" Han spurtet bort til kjøkkendøren, lagde en knurrelyd, sprang foran døren og imiterte at han holdt en pistol som han rettet inn i det tomme kjøkkenet hvor ikke engang en tørr brødskalk lå klar på kjøkkenbordet.

"Tiger-Lily?" spurte James det tomme huset mens han gikk "bevæpnet" fra kjøkkenet ut til spisestuen, og fra spisestuen ut på balkongen. Ingen.

Etter en halvtime gav James opp og så på armbåndsuret. Den var jo halv elleve. Det var selvsagt mulig at hun hadde tatt seg en tur i butikken. James slo seg til ro med dette, og satte seg ved kjøkkenbordet og slo opp avisen på bordet foran seg. Overskriftene var ikke like bekymringsløse som James' humør. Svartspanere var drept, bygninger var sprengt, og dødseterne herjet på det verste i hele London og i store deler av verden. Ingen ante hvem som var på den onde siden, og det var alle mot alle.

James traktet kaffe da en time hadde gått. Hvorfor kom ikke Lily? Hun hadde kanskje møtt naboen og stod nå borti gata og var i en dyp samtale som bare kvinner kunne ha. Ja, det lød nokså sannsynlig…

Etter to timer begynte James å kjenne nervøsiteten. Hvorfor hadde hun ikke skrevet en lapp i det minste? Han gikk for å sjekke om det lå en lapp under kommoden i gangen. Det var jo mulig at lappen hadde blåst av gårde da trekket fra døren hadde feid inn i leiligheten mens hun hadde luket den… Ingen lapper.

James tvinnet tommeltotter og kikket bort på telefonen. Skulle han ringe Føniksordenen og melde Lily savnet? Kanskje det var for tidlig. Kanskje hun kom busende inn om 5 minutter og kom med en god forklaring på hvorfor hun hadde vært borte i morges.

Men nervøsiteten vant, og han grep telefonen.

"Du schnakker med Sirius Black, vær så god?" lød det i den andre enden.

"Sirius!" nærmest skrek James inn i røret. "Det er Lily. Hun er … vekk!"