Authors note:

Hillary er nesten den samme som Harry, bare jente. Hillary er mer vågal, rappkjeftete og selvsikker. Jeg og Maia (Maialoves magic) valgte det fordi det er lettere og skrive om følelsene til en jente enn en gutt.
Så, Ginny har aldri vært forelsket i Hillary, ikke Cho heller
Så ikke heng dere opp i detaljer

I denne ficen blir det ingen slash, bare kanskje litt alkohol siden Hillary nå er 16 år. Det kommer en ukjent karakter inn, som skal ha stor betydning. Det er ingen superkrefter eller Mary Sue i denne ficen. Paringa sier jeg ikke noe om enda, den kommer med tiden

Så, detvar for ordet! Når dere skriver ris eller ros så begrunn gjerne svaret

Da presenterer jeg og Maia:


Hillary Potter og Kjærlighetens kraft

I denne ficen er følgende karakterer viktig:

Hillary Potter, OOC,Remus, Draco,Hermine, Ronny

(Kunne godt hatt de engelske navnene, men siden dette er en norsk fic så må vi nesten ha de norske navnene)

Paringene må dere vente med hemmelighetsfull

Litt av handling: (Kan bli forandret)

Hillary Potter er igjen tilbake til Hekkeveien, men der går ikke tingene akkurat som smurt. Hun havner i trøbbel med Dudleifs gjeng og blir nesten overkjørt av Onkel Wiktor. Noen fra ordenen kommer og henter henne og hun lander i Skottland, i ett lite, menkoselig hus ved stranden. Så, når hun minst venter det, finner hun noen innei skogen som kanskje kan hjelpehenne bedre enn Hermine og Ronny.Følg Hillary Potter i hennes sjette år der hunfinnerbåde uventet kjærlighet og vennskap.

KAPITELL 1: En het dag

Hillary Potter hadde kommet hjem fra nok et skoleår. Nå stod hun over blomsterbedet til tante Petunia og svettet. Hillary sukket tungt. Det svarte, stritte håret hennes hang svett nedover skuldrene og ryggen verket konstant. Klokken var ikke mer enn tolv på dagen, men det var allerede over 20 grader i skyggen.

"Bare Humlesnurr kunne la noen komme å hente meg..." mumlet hun sint og dro opp en tust med ugress så jorda sprutet opp i ansiktet hennes.

"Helsike," utbrøt hun og reiste seg og kostet av seg jorda. Det virket ikke som om Dumlingene hadde brydd seg noe særlig om Bisters tale ved toget, for i sommer hadde hun fått flere oppgaver å svette for enn noen gang. Men likevel sendte Hillary den regelmessige uglen hver tredje dag til ordenen, for å si at hun hadde det fint og at Dumlingene behandlet henne bra. Hun ga fra seg et snøft ved tanken; som om Dumlingene noen gang ville behandle henne bra.

Hun satte seg ned på huk igjen og skulle til å røske opp de siste ugresstustene da hun fikk en prikkende følelse i ryggen. Det var som om noen så på henne. Med en eneste bevegelse, hoppet hun opp, trakk staven og snudde seg. Øynene saumfarte veien, men ingenting var å se. Plutselig ble hun oppmerksom på at noe beveget seg i øyekroken sin. Hun hørte stemmer. Da hun gjenkjente dem, stønnet hun.

Dudleif og gjengen...

Motvillig snudde hun seg og puttet tryllestaven i lomma. Best og ikke vise den fram. Hun som hadde håpet på at noen endelig hadde fått litt vett i skallen og kom for å hente henne, men det var vell for mye å be om.

Hillary fulgte gjengen med øynene.

"Ikke se hit.. Ikke se hitover.., " mumlet hun, mens hun prøvde å gjemme seg bak en av de nærmeste rosebuskene. Men nei.. Selvfølgelig måtte en av dem rope høyt ut:

"HEI, SE DER'A, DET ER POTTER-JENTA!" Det var Gordon, en mørk og hengslette gutt. Han pekte ivrig mot Hillary og så på Dudleif med glassøyne. Det var tydelig at de hadde tatt seg en røyk eller to.

Dudleif mumlet noe til de andre som nikket og kikket på Hillary med et ondskapsfullt blikk.

"Å nei.. På'n igjen..." stønnet hun og begynte å fikle nervøst med noen greiner på rosebusken, som var for lange.

Hjernen gikk på høygir. Hva skulle hun gjøre nå?

Men før hun kunne gjøre noe så hadde gjengen begynt og traske mot henne, mens de hyttet med nevene. Hillary kunne ikke noe for det og rakte ut tungen til dem før hun slapp alt hun hadde i hendene og spurtet mot garasjen.

Hun hørte rop av sinne bak seg og lyden av føtter som begynte å springe.

Hva har du fått deg opp i nå da?

Ved garasjen fikk hun øye på den røde racersykkelen som Dudeleif hadde fått for ett år siden. Ett smil formet seg i ansiktet da hun nådde den og kastet seg på den.

"SYKKELEN MIN!" hørte hun Dudleif rope rasende, mens hun prøvde å få igjen balansen på den lille sykkelen som vinglet bortover veien.

Kom an... Hvis du kan fly sopelimer så kan du vell sykle på en liten sykkel.

Men det var ikke så enkelt som det så ut til.. Sykkelen vinglet hit og dit mens hun tråkket på de små pedalene. Ropene til gjengen ble fjernere og fjernere etter som hun tråkket seg i vei.

Da hun så opp, oppdaget hun at hun faktisk hadde kommet seg til enden av Hekkeveien.

"Bra gjort!" sa hun til seg selv og smilte litt, men ikke før ordene var ute av munnen..

BANG!

Hun gikk i bakken da sykkelen plutselig skeiet ut til venstre og veltet.

"SØREN!" skrek hun og kom seg skjelvende på beina, mens hun gned håndleddet hun hadde slått. Et skrubbsår hadde dannet seg fra det venstre kneet som det blødde friskt av.

"Jaja.." utbrøt hun og satte seg på fortauskanten for å prøve å få igjen pusten. Varmen var forferdelig og svetten rant fra pannen hennes og falt ned på hendene hennes.

Hun skulle akkurat til å reise seg da hun hørte noe bak seg. Uten å bry seg om sykkelen som lå halvveis ut på veien, sprang hun opp og satte av gårde mot lekeplassen.

Søren, hvordan kunne de være så raske?

Føttene hennes bar henne forbi lekeplassen og rundt en sving.

Hjertet hennes banket vilt mens hun prøvde å holde seg på beina. Hun kjente hun begynte svimmel og presset øynene sammen til en tynn sprekk.

Pusten hennes gikk i hivende hikst og hun begynte å få vondt i siden.

Det er for varmt.. Alt for varmt..

Et plutselig rop fikk henne til å sperre opp øynene. Hun var allerede kommet fram til enden av Magnoliakroken og utgangen mot motorveien.

Hvem var det som ropte?

Hun snudde hodet sitt litt å så bakover. Det hun så fikk hjertet hennes til å hoppe over noen slag.At hun kunne være så dum..

Det var selvsagt et ordensmedlem som hadde løpt etter henne, vakten hennes. Det var tydeligvis Nestor Bindebolt som hadde ettermiddagsvakten, for etter henne kom en svart, skallet mann med en ring i venstre øre som glimtet i sola. Men hvorfor hadde han ropt? Hillary snudde hodet igjen og bråstoppet. Et gisp unnslapp leppene hennes.

Mot henne, i rasende fart, kom onkel Wiktor i den nye blanke bilen sin. Den blå lakken skinte som om den var nylakkert og vinduene var tydeligvis pusset.

Mens bilen kom mot henne var det som om tiden gikk saktere. Tanker surret rundt i hodet hennes,

Jeg må hoppe unna. Redde meg...

Men så dukket en tanke opp i hodet hennes.

Hvis du bare står her, vil du kanskje få møte Sirius igjen..

Sirius.. Hun lengtet etter å se ham.

Men ville han treffe henne igjen, etter at hun drepte ham? Redselen boblet opp i magen hennes.

I siste sekund bestemte hun seg, men i stede for å hoppe unna, lot hun seg falle bakover.

Før hun traff bakken, dukket en pussig tanke opp i hodet hennes.

Jeg faller akkurat som Sirius gjorde...

Bakover, med ryggen bøyd i en grasiøs kurve. Kom hun til å dø?

Hun turte ikke se. I det hun traff bakken knep hun igjen øynene og ventet på smerten, men hun følte ingen ting. Det eneste hun kunne høre var ropene fra Bindebolt og en svusjende lyd over henne som sneiet henne. Verden mørknet litt ekstra og Onkel Wiktors dyre stereoanlegg dundret en gammel låt av The Beatles. Så var det over.. Var hun død nå? Hun hørte skritt og merket at noen stod over henne og pustet tungt. Var det Sirius?

Hun ventet å høre stemmen hans, men det eneste hun kunne høre var den tunge pusten og at noen bøyde seg ned.

"Sirius.." hvisket hun lavt før hun åpnet øynene halvveis. Det første hun kunne se var et blendende lys, men så forsvant lyset like brått som det hadde kommet.

"Potter? Vær så snill å si noe.." hørte hun en stemme si, men det var absolutt ikke Sirius.

Hun åpnet øynene helt og oppdaget at hun fremdeles lå midt på veien i den forferdelige varmen. Nestor Bindebolt sto bøyd over henne med en bekymret nyve i pannen.

"Potter? Er du i orden?"

Hillary prøvde å trekke pusten, men det var som om noe stengte for luften.

"Å gud.." stønnet hun og snudde seg på siden. Pusten ble litt lettere, men nå kjente hun seg så svimmel og forslått at det var vondt å ligge.

Så kjente hun noen sterke armer rundt livet som løftet henne forsiktig opp av asfalten.

Hun stønnet svakt og prøvde å vri seg ut av grepet hans, men hun var for svak.

Bindebolt må ha kjent at hun ble svakere for han holdt hardere i henne.

"Hold ut Potter, jeg skal få tak i hjelp.." sa han trøstende før varmen og smerten ble alt for mye for henne og hun besvimte...

"Hillary? Hillary kan du høre meg?"

Hun prøvde å snu seg bort fra den irriterende stemmen, men den ble sterkere.

"Hillary.. Kom an, HILLARY!"

Det var noe kjent med den stemmen..

"Kanskje vi bare skal ta henne med som hun er?"

Det var en annen stemme.

Kanskje, men la oss se..."

"HILLARY!"

I tillegg til stemmen kjente hun at noen tok tak i henne og ristet henne svakt.

Hun skrek da en sterk smerte bredde seg fra ryggen og ut mot hodet. Så slo hun øynene opp. Over henne stod fire silhuetter, to av dem stirret iltert på hverandre.

"Godt jobbet Dult, skal du ikke skade henne mer med det samme!"

"Vel.. Hun våknet da i det minste.."

Med et pang av gjenkjennelse satte hun seg opp. Bakken gynget sterkt under henne og hun prøvde å fokusere på de personene over seg.

"Professor Lupus?"

----------------------------------------

So, what do you think:D Press the button to Review.

Dette visste dere selvfølgelig, men jeg ville bare minne dere på det:D