Heisann folkens, takk for dere som kom med komentarer, har desverre ikke tid til å svare dere, men skal gjøre det neste gang dere kommer med en komentat;) Her har dere værtfall kapittelet. Kos dere:D
KAPITTEL 2:
"Går det bra med deg, Hillary?" spurte Lupus bekymret og satte seg på kne foran henne.
Han så mer sliten og svak ut enn sist gang de møttes. Kutten hang på den tynne kroppen og øynene hans var blanke.
Hillary snudde seg bort fra synet. Hun kunne ikke bære at det var hennes skyld at han hadde slik.
Med et blikk på Lupus så hun opp på de andre. Nestor Bindebolt, Dult og Professor Mcsnurp smilte ned til henne, men med en bekymret mine. Hun rødmet da hun kom på at hun måtte se helt forferdelig ut. Hun hadde verken spist eller sovet noe særlig siden Sirius' død. Mareritt hadde jagd henne vær eneste minutt av søvnen så nattet gikk somregel med til å sitte på skrivebordet og gjøre ferdig leksene eller skrive lange brev om hvor forferdelig hun hadde det. Brevene ble selvsagt ikke sendt, men bare at hun kunne skrive det ned gjorde alt bedre.
Hun tippet dessuten at ingen ville bry seg.
"Hillary?"
Hillary hadde vært så dypt inn i tankene sine at hun hadde glemt de andre.
"Eh.. Sorry.. Konsentrasjonen er ikke helt på topp.." mumlet hun og la hodet i hendene. Bakken startet og gynge igjen.
"Ja, det er ikke rart.. Det var litt av et stunt du gjorde der Potter.." sa Bindebolt alvorlig.
Skyldfølelsen vokste i magen da hun kom på det hun hadde gjordt.
At jeg kunne være så dum?
"J-jeg er veldig lei meg for det.. Jeg bare.. Jeg har ingen anelse hva som gikk av meg.." stammet hun ulykkelig og så opp. Stemmen hadde fått en hes klang og hodet føltes tungt.
"Her.." sa Lupus og ga Hillary ett glass med vann.
Hun smilte takknemlig til ham, men ble oppmerksom på at øynene hans lyste av skyldfølelse.
Mistenksom løftet hun glasset mot leppene og drakk litt, men svelget det ikke. En undelig smak fylte munnen hennes, en smak hun hadde kjent før en gang..
Istede for å svelge innholdet, sprutet hun det ut på gresset og stirret rasende på Lupus, som hadde reist seg.
"HVA TROR DERE AT DERE GJØR? HÆ? TROR DERE AT JEG IKKE KJENTE DET? JEG TRENGER DA VEL IKKE NOE BEROLIGENDE MIDDEL, JEG ER JO HELT ROLIG!" skrek hun sint, før hun reiste seg brått opp fra bakken. Svimmelheten kom tilbake til henne og hun falt til siden. Hun kjente hender ta tak i henne og holde henne stødig.
"Hillary, ro deg ned..." begynte Lupus samtidlig som han holdt et fast grep på henne.
Så snudde han seg mot Bindebolt.
"Jeg sa jo hun ville oppdage det.. Du skulle ikke gjordt det.. Nå er det vert fall vanskelig å få henne til..."
Dult utstøtte en rar lyd, som mellom ett host og ett ord.
Lupus skottet fort på henne og tilbake på Hillary igjen, men hun hadde revet seg ut av grepet hans.
Hjernen hennes gikk på høygir. Hun visste presis hva Lupus skulle til å si.
"Vi skal til.. Til.." Hun greide ikke å si det. Knærne truet med å gi etter igjen og pusten ble tyngere. Hun hadde lovet seg selv den sommeren at hun aldri skulle sette en fot i Grimholdsplass igjen.
Hun lukket øynene og prøvde og samle tankene.
Hva skulle hun gjøre?
" Hillary.. Jeg vet at det er fælt, men.."
Hun prøvde å stenge ut ordene til den gamle professoren sin, men ordene svømte rundt i hodet hennes og gjorde henne svimmel igjen.
Hvorfor måtte hun dit, hvorfor ikke hos Ronny og de andre Wiltersene i det koselige hiet?
Hun ville ikke bli med, ikke i det hele tatt!
"Hillary, hør på meg! Det er for din egen skyld. Hovedkvarteret er det tryggeste stedet du kan være for tiden.." sa Lupus sørgmodig og la hodet litt på skakke.
Hillary løftet blikket og så på Lupus, blikket hennes lyste av tristhet og redsel.
"Ja, men også den værste plassen.." hun hest og sparket til en gresstust.
"Men du må tenke på trygghet foran.." begynte Professor McSnurp, som ikke hadde sagt noe på turen.
"JEG DRITER DA I OM JEG ER TRYGG, JEG VIL IKKE TILBAKE TIL DEN PLASSEN!" skrek hun av sine lungers kraft, snurret rundt og begynte og springe ustødig mot Hekkeveien igjen.
"HILLARY POTTER, KOM TILBAKE HIT MED EN GANG!" hørte hun Lupus rope og for første gang hørtes han sint ut.
Men Hillary brydde seg ikke og fortsatte bortover veien uten å se seg tilbake.
Hvorfor kan de ikke forstå hvor vanskelig det er? Og jeg som trodde Lupus ville forstå.
Tårer falt tungt fra øynene hennes og ett hikst rammet den løpende kroppen hennes.
Hun kjente at svimmelheten sakte kom tilbake og hodet banket av smerte. Hvor lenge måtte hun fortsette å løpe?
Beina ga omsider etter henne da hun sprang forbi lekeplassen. De verkende knærne traff asfalten hardt og fikk henne til å skrike ut av smerte.
Så hørte hun lyden av noen som kom løpende og satte seg på kne foran henne.
"Hillary.." sa Lupus lavt og rørte ved det tårevåte ansiktet hennes.
Hun så opp og møtte blikket til Lupus.
"J-jeg trodde du ville forstå.." fikk hun fram "-hvor vondt det er.."
Han stirret granskende på henne, ansiktet hans vred seg i en medfølende grimase.
"Jeg forstår Hillary.. Jeg forstår deg virkelig, men forstår du meg?" spurte Lupus, fortsatt like lavt.
Spørsmålet hans ga gjennlyd i hodet hennes.
Men forstår du meg?..'
Hva var det han mente?
Hun møtte blikket til Lupus en gang til. Hans alvorlige mot hennes spørrende.
"Forstå deg?" spurte hun hest og la hodet litt på skakke.
Han nikket og smilte, men øynene var fremdeles like alvorlige.
"Nettopp Hillary, forstå meg.." hvisket han trist.
Noe falt på plass inne i hodet hennes.
Din dust Hillary. Han er redd for deg, han er redd for å miste deg! Er det ikke opplagt. Du ser det i øynene hans. Du ser redsel... Ikke sant?
Hun stirret nok en gang i øynene hans. Stemmen i hodet hadde rett, han var redd...
Og så gjør du det så mye lettere for ham når du stritter i mot..
Stemmen i hodet lød nå sarkastisk, som om det satt en Professor Slur der og snakket. Hun grøsset av tanken på at en Slur kunne snakke til henne igjennom tankene.
"Denne varmen har virkelig fått meg til å gå mental..." mumlet hun til seg selv og gned hodet sitt, som dunket av smerte.
Lupus så spørrende ut, men sa ingen ting, bare reiste seg og rakk ut armen.
"Kom Hillary.. Jeg ber deg. Skjoldet som beskytter deg går bare rundt din tantes og onkels hus."
Hillary stirret på ham. Hun hadde aldri hørt ham slik. Skulle hun..?
Hånden hennes strakte seg mot hans og han trakk henne opp med ett lettet smil. Han snudde seg og så i den retningen de andre var. De kom sakte nærmere og pratet stille med hverandre.
Så snudde han seg tilbake med en tenkterynke i pannen, men han hadde blikket pekende bak henne.
"Vi trenger kanskje ikke å dra til Grimholdsplass.."
Hjertet til Hillary hoppet over noen slag. Hadde hun hørt riktig?
"H-hva mener du?" spurte hun forfjamset og flakket nervøst med blikket.
Hva for slags tull har Humlesnurr satt opp nå da?
"Men da må jeg kanskje snakke med Humlesnurr først. " fortsatte han som om ikke hadde hørt Hillarys spørsmål.
Flott at noen har skjønt det.
Men Lupus så plutselig veldig fraværende ut og Hillary snudde seg mot blikket hans, i håp om at hun ville finne det ut.
Han hadde blikket festet mellom noen garasjer lengre borti veien. Brått husket hun det. Som om noen hadde tømt en iskald bøtte vann over henne var det der.
Men hvordan kunne Lupus vite det?
Sirius bodde jo sammen med ham i ett år dumma. Han fortalte vell flittig om den første gangen guddatteren hans så ham!
Hun hadde ikke sett ham direkte som Sirius, men som animagusformen sin. En svart stor hund. Da hadde hun trodd det var grimmen. Ett varsel om død.
Tankene vandret mange ganger bort til det emnet. Hva om hun hadde fortalt Lupus om grimmen i tredje klasse da han var forsvar mot svartekunstner læreren deres? Det var det året Sirius stakk av fra Azkaban, trollmansfengslet. Han hadde sonet i 12 år for ett mord han ikke hadde begått, mordet til hans bestevenner, Lily og James, som også var foreldrene til Hillary.
Sirius Svaarth, Remus Lupin, James Potter og Petter Pittlepytt hadde gått på Galtvort sammen og hadde vært bestevenner. Da de fant ut at Remus var Varulv, ble de ikke redde. Tvert imot. De trente seg opp til animagere så de kunne være med Remus hver fullmåne uten å bli bitt. Så hvis hun hadde fortalt ham om grimmen hadde han vel kjent igjen beskrivelsen til Sirius.
Ikke engang Lupus hadde aning om at Sirius var uskyldig før på slutten av det året. Sirius hadde fått tak i Ronny og dratt ham inn i hylehuset. Hillary og Hermione hadde fulgt etter.
Hillary var på nippet til å drepe Sirius da Lupus kom brasende inn og reddet Sirius med en underlig forklaring.
Om at det var Petter som hadde forådt Lily og James og at takket være ett kart som viser alle personene på Galtvort til hver tid, hadde Lupus funnet ut at Petter slettes ikke var død, men var sammen med dem i hylehuset. Det visste seg at Petter var rotten til Ronny.
I hele tolv år hadde han levd som en rotte for å ikke avsløre seg.
Da de var på vei opp til Galtvort igjen, ble Lupus til en varulv og Petter stakk av. Og da hadde ikke Sirius sjangs til å slippe unna. Men med hjelp av en tidsvender og litt hell hadde Hillary og Hermione reddet Sirius fra ministerens klør.
Apropos Hermione og Ronny. Hun hadde ikke hørt noe fra dem på hele sommeren..
"Er du der Hillary?" spurte plutselig en stemme langt borte og hun skvatt høyt. Hun hadde vært så langt inne i tankene sine at hun ikke hadde merket at resten hadde kommet og stod og så interessert på henne.
"Ja.. Nå er jeg her.. Sonet bare ut litt." sa hun med en hes latter og ristet på hodet.
Dult lo og sveipte staven sin over Hillary. Hun skvatt tilbake da hun kjente en underlig følelse i hele kroppen.
"Slik.. Det var bedre.." sa hun med ett smil og Lupus nikket enig.
Noe var andeledes. Hun følte seg mye renere og friskere.
"Hva gjorde du?" spurte hun forvirret og stirret på de rene klærne sine og kjenten på det glatte håret sitt.
"Renset deg opp litt.."
"Haha, veldig morsomt.."
-------------------------------------------------
Det var andre kap. Håper dere likte det! Trykk på Review-knappen og skriv:D