Hei folkens. Beklager så mye at dere måtte vente. Jeg og Maia er så late Ehm, ja, her er kapittel 3. Vi er ferdige med kapittel 5 og holder på med 6, så bare vent dere masse oppdateringer etter hvert.

Vifikk høre av en venninne at hun syntes dette kapittelet var kjedelig. Men jeg syns det ble litt humoristisk

(EDIT: Sorry at kapittelet er så vanskelig å lese. Det er fordi det er så "sammenhengende". Prøvde å fikse det, men deg gikk ikke an:S)

Og takk til Ann Catherine Black og
gangastabiiatch for "reviewene" som jeg kaller dem

Kapitell 3: En forf-fortreffelig middag

Hillary satt på kontoret til Humlesnurr og kikket inn i peisen. Hun kunne høre stemmene til Lupus og Humlesnurr som bakrunnsmusikk mot de dansende flammene.
Stemmen til Sirius laget ekko i det tanketomme hodet hennes.
Du ligner mindre på faren din enn jeg trodde..
Tårer samlet seg i øynene hennes.
Men jeg ville jo bare holde deg trygg Sirius..
Plutselig braste døren opp til kontoret og Hillary hoppet opp på beina og snudde seg samtidlig som Humlesnurr reiste seg fra stolen sin.
I døråpningen stod Professor Slur i den helsvarte kutten sin. En iskald vind sveipte inn i rommet da han la blikket sitt på Hillary, som stirret hatefullt på ham.
"Hva er det Severus?" spurte Humlesnurr alvorlig og gikk foran skrivepulten sin. Lupus reiste seg også, sakte og med ett vaktsomt utrykk i ansiktet.
Slur flakket med blikket mellom Humlesnurrs alvorlige og Hillarys sinte øyne før han sveipte inn i rommet og lukket døra etter seg.
"Mr Krum har informasjon til deg rektor. Han venter i hovedkvarteret."
"Viktor Krum?" glapp det ut av Hillary, som interessert kikket opp fra tankene sine.
"Ti stille Potter.."
"Javel Slur."
"Det er Professor for deg Potter."
"Og det er Frøken Potter til deg Professor Slimål."
"HVA SA DU POTTER?"
"Ingen ting Professor."
Slur åpnet rasende munnen for å si noe mer da Humlesnurr avbrøt ham.
"Nå er det nok Severus.. Jeg kommer til hovedkvarteret så snart jeg kan."
Så flyttet han blikket til Lupus.
"Det er greit Remus, men sørg for at huset er sikret"
Lupus så gladere ut enn på lenge og smilte lettet til Hillary som stirret nyskjerrig på ham.
"Da går vi da.." sa han og tok med seg Hillary.
Humlesnurr nikket til henne med glinsende øyne, mens Slur bare stirret hatefullt på henne.
Da hun kom til døråpningen snudde hun seg.
"Hade Rektor Humlesnurr.." sa hun lett før hun snudde seg igjen.
"Hade Professor Slimål.."
"JEG HØRTE DEN POTTER!"

Lupus lo godt hele veien fra kontoret til Storsalen.
"Du begynner virkelig og minne meg om James.." lo han og smilte strålende til Hillary.
Hun sukket bare og så ned i gulvet.
Vil jeg virkelig ligne på ham mer? Jeg mener.. Han er jo faren min, men etter det jeg så i tanketanken er jeg ikke sikker..
"Hillary, er noe galt?" spurte Lupus plutselig og rev Hillary ut av tankene.
Hun kikket opp og møtte øynene hans. De stirret spørrende på henne og boret seg inn i henne som en borrmaskin. Trist ristet hun på hodet og så ned igjen.
Hvor skal vi egentlig? Han ville ikke fortelle meg noe før vi traff Humlesnurr.. Han sa at det var en hemmelighet.
"Hva skal vi her?" spurte hun mistenksomt da de kom inn i storsalen. Lærerbordet var dekket på med middag og Professor Mcsnurp, Madam Hopp og Madam Pomfritt satt i en dyp diskusjon.
Ved lyden av skrittene deres, kikket alle tre opp og smilte.
"God ettermiddag Remus.." hilset Mcsnurp lett, mens Madam Pomfritt og Hopp nikket annerskjennende.
Hillary løftet ett øyenbryn til Lupus, men han smilte bare.
"Jeg tenkte vi kunne spise middag her idag, før vi drar til..." der stoppet han brått og smilte lurt til Hillary.
Hun himlett med øyene og la armene i kors over brystet.
"Dra hvor Professor?"
"Hemmelighet.."
Det kom ett sukk fra henne, mens de andre smilte.
Jeg hater hemmeligheter.. Særlig de som inngår Humlesnurr og spådommer..
"Greit.." svarte hun og slo seg ned helt ytterst på bordet, like ved Lupus.
"Bare forskyn dere..Det er nok til alle.." kom det fra Mcsnurp, som tydeligvis var ferdig og skulle til å reise seg, men da gikk døren opp, og inn kom Slur og Humlesnurr.
Hillary, som var på vei til å ta seg en kyllingbit, stoppet midt i bevegelsen.
"Jeg tror jeg nettopp mistet matlysten.." mumlet hun lavt og trakk hånden tilbake med ett rykk. Lupus kikket rart på Hillary, som bare stirret irritert tilbake samtidig som hun forsøkte å holde blikket borte fra Slur.
Men som alltid greide Slur å trekke til seg alles blikk av den dårlige atmosfæren som holdt seg fast rundt ham. Hillary irriterte seg grådig over at hun ikke kunne slippe synet fra ham selv i sommerferien, men hun måtte bare ærlig innrømme at dette var mye bedre enn Dumlingene. Og hvem hadde forresten sagt at Slur skulle være der lenge?
"Nok til at han vinner å spise," tenkte Hillary der hun fulgte Slur med øynene.
Irritasjonsbølgene bare fortsette å svømme rundt i hodet på henne og hele tiden tenkte hun hardt på hvordan hun skulle få Slur til å forsvinne uten alt for mye oppmerksomhet fra de andre lærerne.
"Skal du ikke spise, Hillary?" spurte Lupus etter en stund.
Hillary skvatt litt, men beholdt roen.
"Hva-hva sa du Professor?" sa hun litt forfjamset.
"Spise... Maten din blir kald og snart er vi nødt til å dra også. Og da vil du ikke få mulighet til å spise før du kommer frem."
Lupus' innvending fikk henne til å få igjen fatningen slik at hun kunne begynne å spise. Og med noen forsiktige bevegelser hadde hun etter hvert fått tak i noen kyllingbiter og ...Maten smakte ikke spesielt godt og hun satte i en misfornøyd grimase der hun satt å presset den i seg. Hun kunne tydelig skimte Slur i øyenkroken og han også, virket en smule misfornøyd.
"Minerva, beklager å måtte avbryte måltidet, men hvem er det egentlig som laget denne forfe -fortreffelige middagen?" spurte Lupus med en misfornøyd mine i ansiktet.
McSnurp lyste opp og det brøt ut et glis rundt munnen hennes, ikke likt noe som Hillary hadde sett tidligere.
"Likte dere virkelig maten så godt? Dere skjønner..." begynte McSnurp muntert.
Hillary kunne se at Lupus følte seg uvell og hun skjønte det hadde noe med McSnurps 'tale' å gjøre.
"-husnissene hadde fått annet å gjøre, så det var ingen til å ta seg av middagen, og da tok jeg gledelig på meg ansvaret," fortsatte hun og smilte stolt.
Hillary skar en grimase. Dels fordi hun ikke kunne tenke seg McSnurp røre en gryte og dels fordi hun aldri hadde sett henne oppføre seg så arrogant før. Det var en alvorlig trafigurasjonslærer, McSnurp, og ikke en fullbyrden kokk!
Hillary kremtet litt og dultet forsiktig siden på Lupus.
"Ehm.. Jeg vet jeg ikke har rørt maten noe særlig, men...vell, skulle vi ikke dra?" spurte Hillary idet hun kastet et blikk over maten hun bare hadde rotet i.
Lupus var ikke sen med å reagere og reiste seg fra stolen som om han hadde det ytterst travelt.
"Eh.. Jeg unnskylder så meget Minerva, men jeg og Hillary bør komme oss avgårde.."
Mcsnurp så skuffet ut, og ga Lupus ett rart blikk, som om hun noenlunde visste hva det dreide seg om.
"Ja.. Vi har noe.. Uferdig vi må gjøre.. Viktig.." sa Hillary i en rasende fart og reiste seg også.
Nå var det hun som fikk ett rart blikk, men hun unngikk det bebreidende blikket til transfigurasjonslæreren sin.
Lupus skulle til å si noe mer, men Hillary rakk å gi ham DET blikket så han smalt kjeven sammen igjen. En rar lyd kom fra Slur, som hadde fjernet den halvspiste poteten sin fra tallerkenen ved hjelp av magi. Hillary ønsket inderlig at han kunne fjerne seg selv med det samme, men det var vel for mye å håpe på. Han var tross alt lærer.
"En dårlig lærer. . tenkte hun og klødde seg tankefullt i hodebunnen, mens hun fulgte etter Lupus, som hadde begynt å gå bortover storsalen i mellom Griffing og Ravnklobordet.
For høflighetens skyld, snudde hun seg og vinket glad til Mcsnurp, som hadde reist seg for å gå, med ett litt fornærmet utrykk i ansiktet. Slur stirret ned på den nå tomme tallerkenen som om han kom med stumme ønsker om litt bra mat.
Hillary gliste og snudde seg mot Lupus, som stod utålmodig og trippet utenfor salen.
"Kom an Hillary. Vi skal til Humlesnurr's kontor igjen.."
Hillary sukket litt. Hun var blitt temmelig lei av å være der med alle hemmelighetene de skjulte for henne.
"Må vi..?" spurte Hillary da de var utenfor kontordøren. "Jeg er så lei av disse syke, halve setningene deres," fortsatte hun og satte blikket i Lupus.
"Ingen flere hemmeligheter?" spurte han lurt med et smil om munnen.
Hillary nikket.
"Nei, vi skal ikke ha noen flere hemmeligheter foreløpig. Vi skal låne peisen."

Sånn! Det var kapittel 3. Håper å få opp kapittel 4 i neste uke.

Husk å kommenter på kapittelet da.

Sometimesnormal og Maia