Lilly satt foran et av de mange vinduene i tredje etasje. Det eneste som lyste opp gangene var det hvite lyset fra den fulle månen. Ulvhyl kunne høres i det fjerne, samt hundeklynk. Lilly krympet seg vær gang klynkene kunne høres. Stakkars hund eller ulv eller hvilket som helst dyr de klynkene kommer fra, tenkte hun. Hun så opp på månen og det var akkurat som om lynet slo ned i henne. "Stakkars Sirius!" sa hun til seg selv og kom seg på beina. Lilly beit seg urolig i leppa. Og Remus! Tenkte hun.

Skritt kunne høres lengre ned i gangen. Lilly kjente blodet stivne før hjernecellene beordret henne om å løpe. "Horn? Er du ok?" spurte en nasal gutteaktig stemme. "ah," stønnet "Horn". Lilly gikk i dekning bak en rustning. "Jeg tror det går greit, Ormsvans, men gå du, hjelp Tasselabb, han trenger deg mer enn jeg akkurat nå, jeg kommer med til oppholdsrommet uten noe problem, k?" sa "Horn" etter en liten stund. Man kunne høre små, tunge skritt løpe nedover gangen og enda et stønn.

Lilly kjente stemmene. Hun kjente dem så alt for godt. Jakob og Petter. Hun likte ingen av dem noe særlig. Jakob kunne være grei nok når hun var alene med han, men når han var sammen med vennene sine var han en enorm pest av en plage. Petter, han var bare en fyr som var til stede, han sa ikke mye, men hun kunne fremdeles ikke fordra gutten. Han stirra alltid på brystet hennes, rumpa hennes eller målte henne ekkelt med øynene. I fjord hadde han til og med sklidd under skjørtet hennes (AN: Til ære for deg Pia:P). Lilly hadde blitt så irritert at hun hadde klappa til han tre ganger. Han hadde begynt å gråte. Alle folka rundt dem gapskratta.

Lilly tok et steg ut fra skjulestedet sitt. Hun rundet hjørnet forsiktig og lydløst, der så hun han. Jakob sto lent mot veggen, han holdt hånden over den ene siden av magen. Lilly tok forsiktige steg mot han. "Jakob?" spurte hun forsiktig. Jakob så fort opp og stønnet igjen. "Lilly?" Han rettet seg opp og dro den ledige hånden gjennom håret. "Hva gjør du her?" spurte han skjelvende. Hun tok noen raske skritt mot han og greide akkurat og ta han imot før han kollapset. "Er du ok?" Hun så bekymret på han. "Jada," stønnet han og prøvde å holde seg oppe av egen styrke.

Jakob og Lilly kom seg etter en stund med mye strev opp på oppholdsrommet til Griffingene. Lilly hjalp han til sofaen så han kunne sette seg, hun tryllet frem en skål, rent vann og en klut samt et rensemiddel for sår. "Hva er det du driver med?" Jakob så spørrende på henne. "Hjelper deg," svarte hun og satte seg på kne fremfor han. "Skjorta," sa hun kort. Jakob hevet et øyenbryn. "Går du ikke litt fort i svinga nå, Eving?" sa han med et stort flir om munnen. Lilly så på han med et drepende blikk. Jakob svelget, så ned i gulvet og begynte og kneppe opp skjorta.

Da Lilly fikk se overkroppen hans kjente hun blodet strømme raskere rundt i kroppen. Den var solbrun, muskuløs, garantert på grunn av rumpeldunken, den var rett og slett perfekt i hennes øyne. Hun svelget, satt seg litt nærmere han, vrei opp kluten (hun har selvsagt vasket hendene) og vasket varsomt vekk blodet som lå rundt sårene han hadde på siden av magen.

Jakob stønnet nok en gang av smerte og han knyttet hånden rundt en av de slitte sofaputene. "Jeg må si; det er virkelig snilt av dere. Det dere gjør for Remus mener jeg," sa hun halvveis smilende. Jakob så spørrende ned på henne. "Hvordan vet du…" begynte han, men Lilly avbrøt. "Jeg har visst det siden tredjeklasse. Jeg lurte alltid på hvor det ble av Remus rundt disse tider. Og en dag så fulgte jeg etter dere for å se hva dere dreiv med…" hun stoppet opp og så opp på Jakob. Han så lamslått ut. "Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv," sa hun og fnyste, hun ristet også på hodet så noen hårlokker falt ned i ansiktet hennes. "Men ta det rolig, jeg har ikke sagt det til en sjel," smilte hun.

Jakob fortsatte å se lamslått på henne. "Du kunne blitt drept! Er du klar over det?" Han kjente pulsen stige. "Ja, det er klar over det. Og jeg har aldri gjort det igjen etter at jeg nesten ble det!" glefset hun mildt mens hun vasket kluten og helte litt rensemiddel på den. Hun la det forsiktig over såret og Jakob stønnet nok en gang, høyere denne gangen. "Unnskyld," sa hun fort. Jakob ristet på hodet. "Ikke be om unnskyldning," han smilte svakt. Lilly smilte tilbake og fikk renset ferdig såret, hun tryllet frem bandasje og la den forsiktig på.

"Greier du deg?" spurte hun og så han dypt inn i øynene. "Så lenge du er sammen med meg så gjør jeg det," svarte han og dro henne forsiktig mot seg. Sinnet hennes sa hun skulle trekke seg tilbake, men musklene ville ikke reagere. Øynene deres låste seg i hverandre og forbindelsen var umulig å bryte. Leppene deres ble koblet seg sammen og Jakob la den ene hånda på skulderen hennes, Lilly kjente panikken bre seg ut i kroppen med en voldsom fart. Hun trakk seg fort unna. "J-Jeg må.. God natt!" stammet hun og løp opp på sovesalen. Jakob ble sittende igjen alene, han sukket og lot hånda gli oppgitt nedover ansiktet.