Første kapittel

Farvannet ved Gral, den 12. januar 1717

Utseendemessig var øya en skuffelse. Den så ut som ørten andre vulkanøyer i området, født av ild og jordens raseri, og stivnet i vannskorpen, skarp og kantete. Faktisk var den ikke helt ulik Det usynlige land, konkluderte Pinky der han sto ved relingen og studerte den, skjønt Det usynlige land var større og hadde dessuten bare én dominerende fjelltopp i vulkanen Abra. Denne hadde to, pekende mot himmelen som spisse horn, men selv ikke dét var nok til å gi den distinkte trekk, i hvert fall ikke på denne avstanden. Folk kunne glatt seile forbi her og ikke ane hva slags sted det var.

«Ser du bukta der?» Langemann hadde stilt seg tettere inntil ham enn han pleide, og nå huket han seg i tillegg ned og pekte med den lange armen sin. «Mellom fjelltoppene?»

«Ja,» svarte Pinky, selv om han ikke var helt sikker på om han så riktig sted. Så langt unna var det vanskelig i å skjelne noe som helst.

«Det var der jeg fant deg.» Langemann trakk til seg armen og la i stedet hånden mot nakken hans, men forble sittende på huk slik at hodene deres var parallelle. «Bakenfor revet.»

Pinky var litt usikker, men han innbilte seg at det var kommet noe i fosterfarens stemme. Han hadde hørt det før ved noen få anledninger, til nå bare når Langemann enten hadde drukket for mye eller var syk og svekket på noe vis. Det var en slags underliggende skjelving – et rusk, hadde han nok selv kalt det, om Pinky hadde påpekt det – som om han slet med å kontrollere den. Ikke at det var unormalt for ham å uttrykke hengivenhet, Pinky hadde aldri vært i tvil om at han var elsket, men dette var noe annet. I øyeblikk som disse fikk han alltid en følelse av at Langemann skammet seg over noe.

«Det var bare pinneved igjen av skuta,» fortsatte han. «Men jeg hadde gjenkjent Esmeralda om det så bare hadde vært en planke tilbake.» Han strammet grepet om Pinkys nakke, men kjærlig, ikke for hardt. «Hun må ha blitt knust mot skjærene der inne. De rakk ikke engang å få ut livbåten.»

Pinky hadde aldri før opplevd at Langemann snakket om dette uoppfordret og turte ikke si noe, redd for at spørsmålene hans skulle få fosterfaren til å slutte. I stedet gløttet han ned på bølgene, og prøvde å fatte det ufattelig, nemlig at her, et sted i dypet, lå faren hans.

Det er ingenting igjen nå. Han syntes han kunne høre Pelle. Fiskene har spist ham for lengst.

Likevel, det var her han hadde endt sine dager, og Pinky kunne ikke holde tilbake, han måtte spørre: «Hvorfor her? Hva gjorde han her?»

«Ingen anelse, chav,» svarte Langemann. «Vi fant aldri andre enn deg. Øya var tom for folk, så hvem de nå enn var, så forsvant de sammen med Morgan. De gikk vel ned med ham.»

«Med kapteinens skatt,» la Pinky til, varsomt.

Han kjente Langemanns fingre stivne til et øyeblikk. «Tenker du på Den gylne tiger?»

«Ja. Pelle sier at den var om bord Esmeralda da hun sank.»

«Vel...» Langemann kremtet. "Rusket" i halsen var der definitivt. «Ryktene sier så. Det ble aldri bekreftet.»

«Den gylne tiger var en del av Solkongens skatt, ikke sant?» Det var en risiko å nevne Ludvig den fjortendes store gullskatt, for det toktet hadde kostet Langemann dyrt helsemessig. Pinky hadde egentlig ikke lyst til å rippe opp i det, men han kunne ikke la muligheten for flere svar løpe fra seg.

Det nyttet uansett ikke. Langemann sukket bare. «Pinky.»

Pinky sukket også. «Ja, ja, jeg vet, du aner ingenting.»

Han gløttet bort på ham da han merket det gjennomtrengende blikket, og møtte et par alvorlige øyne. «Det er mye jeg ikke vet, mye jeg ikke forstår. Men jeg håper du forstår at alt jeg gjør er til det beste for deg. Og at jeg, uansett hva, var veldig, veldig glad i faren din.»

Den siste setningen kom på romani, kanskje på grunn av det følsomme innholdet, men mest sannsynlig fordi kaptein Sabeltann spaserte opp på siden av dem akkurat da. Slike ting var det best å skåne ham for.

Langemann reiste seg, venstrebeinet ga litt etter i prosessen, slik at han måtte ta seg for i relingen, noe både Pinky og kapteinen valgte å ignorere. «Kæpten,» hilste han.

Sabeltann ga ham et vedkjennende nikk, men sa ingenting. Han myste ut mot øya i det fjerne, han også, og siden han tydeligvis ikke hadde noe på hjertet, våget Pinky seg til nok et spørsmål: «Langemann, er det sant det de sier om Gral?»

«Og hva er der de sier om Gral?» Langemann gløttet bort på kapteinen mens han svarte, som for å se hvordan kapteinen reagerte, men der var det ikke mye reaksjon å spore.

«At øya er forhekset.»

«Folk sier mye rart…»

«Det var et coven der.» Sabeltann overrasket dem ved å ta ordet. Han dreide hodet mot Pinky og gjennomboret ham med de isblå øynene. «Vet du hva det er?»

Pinky trakk usikker brynene sammen over nesa. «Nonner, kaptein?»

«Nei,» fnyste kapteinen. «Hekser!» Han la hodet bakover og smalnet blikket, slik han alltid gjorde når han vurderte noen. «Et fellesskap av hekser.» Han nikket langsomt mot øya. «De bodde der inne. Uten menn til å beskytte seg.» Det rykket i barten, det var kanskje en grimase, kanskje et smil. «Ikke at de trengte det heller. Inntil de forsvant. Omtrent samtidig som Morgan gikk ned.»

Pinky kjente nakkehårene reise seg. Sabeltann hadde definitivt ikke rusk i stemmen når han snakket om Morgan, snarere gift. Han svelget. «O-og nå er det bare en greve der?»

Sabeltann hevet brynene. «De sier så.»

«Men ingen vet,» skjøt Langemann inn. «For få drar dit. Og de som gjør kommer ikke tilbake.»

«Hvem er han?»

«Greven av Gral? Nja, greve er han i hvert fall ikke. Noen sier en trollmann, andre en…»

«Sjarlatan,» brøt Sabeltann inn. Han sendte nok et surt blikk i retning øya. «Jeg finner uansett ikke ut av det. Han er den ene tingen jeg ikke får løsnet folks tunger om.»

«Tror du han har skatter?» spurte Pinky, for det var den eneste tenkelige grunnen til at kapteinen ville forhørt seg om noen, men et advarende blikk fra Langemann fortalte ham at han hadde strukket hellet sitt langt nok. Sabeltann var i usedvanlig medgjørlig humør i dag, men slikt kunne neppe vare.

«Det er neppe noe på den forblåste øya verdt å ha,» lød kapteinens kontante svar, og det var et snev av tøylet bitterhet i stemmen hans. «Ikke nå lenger.» Han glodde sidelengs ned på Pinky. «Har ikke du en jobb?»

Pinky tok hintet. Han hadde sett nok i løpet av sin tid om bord til å vite at det stort sett var det beste. Så han gikk lydig tilbake til skurebøttene sine et lite stykke unna.

Langemann og Sabeltann stakk hodene tettere sammen, trakk seg inn i den lille boblen hvor det bare var plass til de to. Men selv om de senket stemmene, kunne Pinky likevel plukke opp det meste. «Ingenting verdt å ha?» hørte han Langemann si, og stusset et øyeblikk på om de virkelig trodde han var døv. Han hadde overhørt mang en samtale om bord, mannskapet hadde en tendens til å overse og undervurdere ham, men kapteinen og kvartermesteren visste da bedre?

«Ut fra det lille du fikk ut av Tiger-Tim, ville jeg tro at nysgjerrigheten din var pirret noe,» fortsatte Langemann, samtidig som han gløttet seg over skulderen og smilte. Pinky kjente kinnene brenne i det han strakte seg etter skurekosten. Selvsagt visste de at han lyttet! Dette var pur arroganse, en bare mange års framgang kunne gi. «Så mange rykter pleier ikke å oppstå i ingenting, kæpten.»

«Det sa du også om Lama Rama,» påpekte Sabeltann, og Pinky bet seg hardt i leppa av den uventede overraskelsen det var å høre kapteinen nevne en avfiaskoene sine, noe som så å si aldri skjedde.

«Greit, for all del, la meg ta skylden for Lama Rama,» sukket Langemann, åpenbart uten å mene det. «Men når sluttet du å ta sjanser? Og all denne plutselige interessen for Gral? Jeg vet hva som foregår her. Det er nesa di som forteller deg noe igjen.»

«Ah, ja, jeg 'lukter gull'.» Sarkasmen nærmest dryppet av kapteinens stemme.

«Du har en sterk intuisjon,» kontret Langemann. «Et tredje øye. Jeg har i hvert fall lært meg å stole på teften din.»

«Tredje øye? Ha! Jeg går med på nesa, men dette blir for mye sigøynerpiss for min del.»

«Ikke noe galt i å lytte til magefølelsen –»

«Drar du inn magen også nå?»

«– i mine kretser ville vi kalt det sunn fornuft.»

Sabeltann lo lavt, noe som tok bort enhver rest av tvil om at han var i sitt beste lynne. «Gral får vente,» avgjorde han. «Vi har andre ting i kikkerten.»

"Andre ting" var gullet på San Rafael. Gullet kaptein McKinley angivelig hadde gjemt der for sin gode, vel, venn, prinsen av Wales. Det hadde tatt et sjøslag og en julemiddag hos Malena Pirat før disse opplysningene hadde blitt klemt ut av McKinleys hm, andre venn, skipslegen Wilkinson, og deretter enda et par uker med planlegging, men nå var de endelig på vei. Pinky kjente den sitrende forventningen i kroppen, gledet seg til nye eventyr, selv om det ikke hadde bydd ham imot å undersøke Gral nærmere først. Godt mulig det var trollmenn der, men utvilsomt også svar, og svar hadde han aldri hatt for mange av.

Men Sabeltann og Langemann hadde begynt å bevege seg bort fra ham, den videre samtalen mellom dem fikk han ikke høre, så for nå fikk han avfinne seg med situasjonen og konsentrere seg om oppgaven sin.

Én dag.

Én dag, når han hadde fått sin egen kommando, sitt eget skip. Da.

Da skulle ingenting holde ham tilbake.

Lech sjekket kompasset igjen; av gammel vane, ikke fordi han måtte. Han visste nøyaktig hvor de befant seg og i hvilken retning de seilte i. Tross alt var det jo jobben hans, dette, å holde kursen for enhver pris, og ingen om bord gjorde den jobben bedre enn ham. Ingen om bord skulle gjøre den jobben bedre enn ham, det var han spesielt opptatt av, ja, det la han sin ære i! Han var enogtyve år gammel, ung til styrmann å være, men kaptein Sabeltann visste å verdsette og forvalte et talent når han så det, og Lech hadde mer eller mindre vokst opp ved roret og var dessuten arvelig belastet. Hans bestefar, Mateusz, eller Mattis, som alle kalte ham, var en legende blant sjømenn, kjent for sin nøyaktige navigering og sylskarpe manøvrering, såpass at Sabeltann i 1702 hadde reist helt til Java for å plukke ham av det hollandske kaperskipet han da tjenestegjorde på. Han hadde kommet, selvsagt, for Kongen på havet hadde allerede da et omdømme som fortalte at bare tåper takket nei til ham, og sju år gamle Lech hadde blitt med på lasset (for øvrig et av de første barna kapteinen hadde tillatt i Det usynlige land).

Han skiftet grepet på roret, slapp taket med den ene hånden og myknet opp fingrene i den kjølige natteluften. Det var stille om bord, eller så stille som man kunne håpe på at det ble. Nattevakten var på postene sine, han så enkelte skygger bevege seg rundt, men her oppe på poopdekket var det bare ham. Rundt skuta lå havet stille og sort, over dem sperret et skydekke for stjernene, og alt han kunne skimte når han kikket ut mot styrbord side, var lanternene på Havets opal i det fjerne.

Ingen i mannskapet visste helt hvorfor kaptein Sabeltann hadde valgt å legge ut med begge sine skip denne gangen, men hva annet kunne det bety enn at han forventet større motstand? Og større motstand betydde åpenbart større utbytte, så Lech unte seg et smil ved tanken.

Det lød skritt fra trappa og det var Pinky som kom, bærende på et krus rykende varm te til ham. Lech satte stor pris på den omtenksomme gesten og ville gjerne uttrykke det også, men det ble likevel bare til et kort (riktignok svært oppriktig) «takk». Han hadde aldri vært god med ord, aldri vært flink til å samtale.

«Du får ha en god natt, Lech.»

Han kunne ha svart det samme, kunne ha spurt gutten om hvordan det hadde vært å se Gral, stedet der faren hans døde, for Lech hadde vokst opp uten foreldre, han også, og var full av sympati. Men på en annen side hadde han jo alltid hatt sin bestefar og alltid visst hvor – og hvem – han kom fra, så derfor sa han ingenting, bare løftet kruset i en taus hilsen og fulgte gutten med blikket da han gikk.

Han drakk teen sin i ro og mak, sjekket kompasset igjen og tenkte noen varmende tanker om Rebekka hjemme i Abra Havn, mens natten langsomt ble enda stillere og mørkere.

For mørk, innså han med ett.

Han rettet seg opp, ikke engstelig, men plutselig årvåken, slik en god rormann skulle være, og funderte seg systematisk fram til årsaken bak den plutselige forandringen. Ikke været, skydekket var det samme…

Kanskje lanternene? Ikke de på Havets opal, de så han ennå godt, men Den sorte dames egne. Han tok sjansen på å slippe roret et kort øyeblikk og gikk bort til relingen på babord side og tittet ned. Jo, en av lampene der hadde plutselig tatt kvelden. Uvanlig kanskje, men ikke utenkelig. Det hadde skjedd før.

Med rynket panne forflyttet han seg over til styrbord for å sjekke der også, men der var det lys i alle sammen. Han hørte skritt i trappa igjen, og var i ferd med å snu seg for å varsle vedkommende om avviket, da hodet hans i samme øyeblikk eksploderte i smerte og alt ble svart.