Tredje kapittel

Benjamin fikk delvis rett. Solen hadde knapt dukket opp over havoverflaten før de fikk St. Fernando i sikte, og straks etter kunne Pip i utkikkstønna kauke «seil!». Opprømte og optimistiske strømmet mennene bort til relingen og brukte ikke lang tid på å kjenne igjen Havets opal, til stor jubel. Lettet kikket Pinky opp mot poopdekket for å se om også Langemanns humør hadde bedret seg, men fant kvartermesterens ansikt overraskende uttrykksløst. Når selv kaptein Sabeltann, som sto rett ved siden av, trakk på smilebåndene, var det bare ekstra foruroligende.

Han fikk ikke tid til å dvele så mye ved det, for over på Opalen signaliserte de nå at Valdemar ønsket å komme om bord, og han skyndte seg å finne en strategisk plass oppe på bakkdekket, der han på diskré vis kunne få med seg den kommende samtalen.

Valdemar kom roende i en lettbåt sammen med to mann. Den ene av dem var Odin, sannsynligvis mest for å glede Benjamin, en effekt det utvilsomt hadde. Straks broren hadde satt føttene på dekk, knuget han ham inntil seg og plantet en hel rekke kyss på hodet hans. Odin på sin side virket temmelig uberørt.

Pinky ble alltid litt satt ut av å se ham. Det var han ikke alene om. Ikke fordi han var skremmende på noen måte, nei, Odin var harmløs og på sitt vis snill. Det var bare det at man ennå husket så godt en annen. En som var ganske lik Benjamin, bare enda mer frampå, og full av underholdende historier, om blodige sjøslag, forføreriske havfruer og skumle, hevngjerrige skrømt som Grusomme Gabriel. Så hadde en kanon eksplodert under avfyring, revet av ham venstrehånden og gitt ham de hodeskadene som totalt hadde forandret ham. Denne nye Odin var alvorlig og innesluttet, han snakket nesten aldri, og langsomt og utydelig når han gjorde det, så bare Benjamin og til dels Skalken kunne forstå ham uten anstrengelse. Sang gjorde han oftere, for så vidt, selv om ordene ikke alltid ga mening, og av og til gråt han også, uten at det var helt klart hvorfor. «Han er bare redd,» pleide Benjamin å insistere, «han er ikke lei seg.» Pinky var ikke like sikker. Kanskje husket også Odin at han en gang hadde vært en annen? Kanskje sørget også han over den han hadde vært?

Men fyre av kanoner kunne han fremdeles, selv med bare én hånd. Ulykken hadde ikke tatt fra ham den kunnskapen, om det nå lå bevisste vurderinger bak eller det bare var noe han gjorde av gammel vane. Han kunne ta ordre og handlet forholdsvis rasjonelt i alvorlige situasjoner, så kapteinen hadde latt ham beholde hyren. De siste månedene hadde han seilt med Valdemar, visstnok på eget initiativ.

«Benny,» responderte han omsider på Benjamins overveldende mottakelse. «Borte.»

«Borte, nei,» lo Benjamin. «Jeg er rett her.»

«Borte.»

«Ja, ja, men nå er vi her.»

«Skygge.»

«Skygge?»

«Skygge.»

«Mener du Langemann?»

«Skygge.»

«Nei, nå tuller du bare,» konkluderte Benjamin like blidt. «Kom 'a, jeg har en romrasjon til gode og hvis du er grei, deler jeg den med deg.»

Brødrene gikk mot banjeren, og Pinky fulgte dem et lite stykke med blikket før han flyttet fokuset bort på Sabeltann. Han og Langemann hadde i mellomtiden oppdatert Valdemar på de siste dagers hendelser, og de diskuterte nå sannsynligheten for at det virkelig var en sabotør på ferde og hva de skulle gjøre for å "røyke ham ut", slik kapteinen uttrykte det. Valdemar sverget på at han ikke visste noen ting og så ville han gjerne se kompasset, så de trakk opp på poopdekket for å kikke på det og forsvant dermed ut av Pinkys hørevidde.

Han prøvde i stedet å konsentrere seg om jobben sin, den evigvarende oppgaven med å skure dørken, og han svettet fremdeles over den kjedsommelige rutinen da Langemann en stund senere plutselig sto over ham. «Pinky?»

Han spratt opp. «Ja?»

Langemann huket seg ned, noe som var bra i den forstand at han slapp å ha hodet på nakken mens han snakket med ham, og som var mindre bra i den forstand at det fikk ham til å føle seg som et barn. «Jeg er nødt til å spørre deg også.»

Pinky smilte tappert. «Jeg har ikke tuklet med kompasset, Langemann. Eller slått ned Lech.» Akkurat det siste var det temmelig opplagt at han ikke hadde gjort, noe det vennlige smilte Langemann returnerte understreket. «Men hvorfor spurte du meg ikke i går kveld?»

Langemann klappet ham unnskyldende på skulderen. «Det ble sent. Jeg orket ikke mer, jeg gikk og la meg.»

«Du kom rett forbi,» innvendte Pinky. «Jeg snakket til deg, men du svarte ikke.»

Langemanns bryn trakk seg sammen over nesa. «Hva snakker du om?»

«I går kveld?» Pinky speilet uttrykket hans. «Ute på dekk? Jeg snakket til deg flere ganger før du i det hele tatt så på meg. Jeg trodde kanskje du var… sur?»

Langemanns ansikt forble en maske av total forvirring, men i samme øyeblikk kom Benjamin og Odin opp gjennom luka rett bak ham, og Odin stoppet brått da han så dem. «Skygge!» utbrøt han.

Langemann reiste seg og spant rundt i en og samme bevegelse. «Hva?»

«Skygge!» ropte Odin, høyere og mer panisk nå. Han rettet ut en dirrende høyrearm og pekte på kvartermesteren med sin gjenværende pekefinger. «Skygge!»

Langemann snudde seg mot Benjamin og viftet utålmodig med en hånd. «Ro ham ned!»

Benjamin gjorde et hederlig forsøk. Han tok broren resolutt i armen og prøvde å dra ham med seg bort derfra. «Hysj, Odin, det går bra. Ikke forstyrr Langemann.»

«Skygge!» ropte Odin og strittet imot, og over hele skuta stoppet folk opp for å stirre. Det var sjelden han slo seg vrang på dette viset, og det var åpenbart ubehagelig for Benjamin, men også for Pinky, som ikke helt visste hvor han skulle plassere blikket.

Benjamin tok brorens hode mellom hendene og tvang ham til å se på seg. «Odin! Odin, hva er det med deg?»

«Skygge!» skrek Odin og presset ham opp mot hovedmasta. Flere av de andre rykket nærmere, klare til å gripe inn om de måtte, også Langemann, og Pinky strakte hals for å se bedre.

Et høyt smell lød ovenfra, fulgt av en buldrende lyd. Noen ropte «se opp!», men Pinky rakk ikke engang å løfte blikket før råen på storseilet dundret i dørken så hele skuta ristet. Den landet midt mellom Langemann på den ene siden og Benjamin og Odin på den andre og sneiet nesetippen på alle tre, men utrolig nok ble ingen truffet.

Et lite sekund var det helt stille om bord. Så kastet Langemann hodet bak på nakken. «Hei!»

Pinky fulgte blikket. Pips kulerunde øyne tittet ned på dem fra utkikken langt der oppe. «Det var ikke meg!» ropte han. Isak, som hang i riggen ved bramseilet, bedyret det samme.

Oppe på poopdekket hadde Sabeltann lent seg ut over rekkverket. «Hva foregår her?!» Valdemar derimot ventet ikke på svar, men skyndte seg før ham ned trappene for å finne ut av det selv.

Han brukte ikke lang tid. Det tok bare et par minutters undersøkelse før han kunne løfte en taustump i været. «Se her,» sa han og viste kapteinen og alle andre interesserte det jevne snittet som hadde kappet fibrene, «dette er gjort med vilje. Det var bare en tilfeldighet at tauet røk nå, og ren flaks at ingen ble skadet.»

«Eller drept,» murret Langemann og skulte bort på Odin, som bare sto og rugget fram og tilbake i Benjamins armer, fortapt for denne verden. Benjamin skulte tilbake, men bare i et kort øyeblikk. Mer turte han ikke.

Sabeltann rykket tauet ut av Valdemars hender og viftet den avkappede stumpen rasende under nesa hans. «Tror du meg nå på at jeg har en sabotør om bord?»

Det var bare middagstider, men Kongen på havet var allerede grundig lei av denne dagen. Etter Valdemars skremmende oppdagelse hadde han kommandert sine nervøse menn opp i riggen for å sjekke hvert eneste rep, hver eneste knute, for flere tegn på sabotasje. De hadde ikke funnet noe, og heller ikke Langemann, som igjen hadde måttet ta enkelte av dem med ned under dekk for å stille dem til veggs. Det hele var mektig irriterende, både fordi de igjen var forsinket, men mest fordi han ikke visste hvem som sto bak. Ikke det at han var redd, nei, det var få ting han var redd for, men han hatet å ikke ha kontroll.

Han dunket passeren mot bordkanten og kikket opp på Langemann, som var der i lugaren sammen med ham. De hadde begge vært tause og tankefulle en stund, og kvartermesteren hadde stilt seg opp ved ildstedet, lett framoverlent, med hendene hvilende på en stolrygg. Det oransje lyset fra flammene forsterket de alvorlige, nesten plagede ansiktstrekkene, og kapteinen kjente med ett et uvanlig stikk av dårlig samvittighet. «Beklager, Langemann,» sa han, og mente det faktisk. «Jeg vet at du ikke liker å slå mennene.»

Langemann gløttet opp på ham, men i stedet for å gi ham det tause, anerkjennende nikket han hadde ventet til svar, sa han: «Jeg tror ikke noen av dem har gjort det, kæpten.»

Sabeltann rynket på nesa. «Hva mener du? En av dem må jo åpenbart ha gjort det.»

«Jo,» sukket Langemann og lukket øynene en kort stund. «Det er bare det at… Jeg pleier å vite det om noen lyver, og jeg har ikke klart å spore løgn i en eneste en av dem.»

«Kanskje du bare ikke har vært grundig nok?» foreslo kapteinen snurt, men denne gangen uten å egentlig mene det. Langemann hadde rett i at han pleide å avsløre løgn, han kunne lese mennesker som åpne bøker. Han lente seg irritert tilbake i stolen. «Odin så jo ut til å vite på forhånd hva som kom til å skje.»

«Det kan ikke ha vært Odin,» svarte Langemann, selv om han nok var klar over hvor unødvendig det var. Odin seilte med Havets opal, han kunne umulig stå bak, det var opplagt.

«Men kanskje han vet noe?» parerte Sabeltann.

«Ja, du kan jo snakke med ham, du.» En grimase krøp over Langemanns ansikt. «Meg er han redd for.»

Odin hadde roet seg helt etter uhellet og uten protester reist tilbake til Opalen sammen med Valdemar, som på tro og ære hadde lovet en dypt bekymret Benjamin å passe godt på ham. Men han hadde veket unna Langemann hver gang han kom for nær og nektet å møte blikket hans.

«Skygge,» hermet Sabeltann, men Langemann lo ikke. I stedet knep han øynene sammen igjen, akkurat lenge nok til at kapteinen merket seg det og også hinnen av svette som hadde lagt seg over ansiktet hans. «Hva er det med deg?» bjeffet han. «Er det magen din igjen?»

«Det går fint,» mumlet Langemann.

«Det gjør det ikke!» Utbruddet fikk hans nestkommanderende til å se forskrekket opp, og han la mildere til: «Gå og legg deg nedpå litt. Få gutten til å gi deg noe.»

«Jeg trenger ikke…»

Sabeltanns øyebryn skjøt i været. «Det var ikke et forslag!»

Langemann nikket, langsomt og resignert. «Takk, kæpten.» Han brydde seg tydeligvis ikke lenger om å skjule hvor vondt det gjorde, men forlot rommet sammenkrøpet i smerte. Sabeltann så ham gå, full av medfølelse (som han voktet seg vel for å vise), men også et snev av oppgitthet. Mannskapet hans besto visst av en skokk udugelige latsabber – og én som jobbet for hardt.

Han gjorde unna finberegningen for neste etappe av seilasen, det tok et par timer, og deretter bestemte han seg for at det var på tide å tale til mennene igjen, virkelig riste dem på plass. De måtte ikke et øyeblikk tro at han ikke ville finne forræderen blant dem eller være i tvil om at vedkommende ville bli behørig straffet når han så gjorde. Så han drev dem sammen på dekk, alle og enhver, selv nattevakten ble jaget opp av køyene. Bare Langemann lot han ligge, han sov ifølge Pinky, og for å ikke forstyrre ham unødig, valgte han i tillegg å tale fra bakkdekket til en forandring.

Mennene så slitne ut. De modigste av dem glodde på ham fra under hattebremmene mens han snakket, men langt de fleste stirret i dørken under hele seansen. «San Rafael er fire dager unna!» tordnet han. «Det var den også for to dager siden! For hver dag som går, øker sjansen for at de flytter gullet. Forstår dere?» Han senket stemmen, for effektens skyld. «Sabotøren blant dere setter dere ikke bare i fare, han tar fra dere profitten. Dersom noen vet noe, mistenker noe, så må de spytte ut nå! Ellers må jeg ta i bruk hardere lut.»

De skjønte alle hva "hardere lut" betydde. Det kunne han se på dem, på de korte blikkene de sendte hverandre, og høre i den hviskende uroen som strøk over flokken. De trengte ikke detaljene.

«Jeg trekker lodd om jeg må,» bedyret han, og så lot han dem henge.

Han gikk tilbake til lugaren, eitrende sint, for det eneste han egentlig hadde oppnådd var å hisse seg selv opp. Han lukket døra bak seg og ventet, i utgangspunktet bare et øyeblikk, for å få ned pulsen, men han kom aldri lenger. Noe var galt. Noe med rommet stemte ikke. Det var ikke slik han hadde forlatt det. Mens raseriet inni ham gikk fra glødende hett til isende kaldt, lot han blikket gli mot skrivebordet.

Kartene!

Kartene hans var borte. De som nettopp hadde ligget der, og som han like nylig hadde studert i forbindelse med utregningene sine.

Noe svartnet, både foran øynene hans og et sted inni ham. Med et brøl spant han rundt og spente opp døra med slik kraft at den gikk av hengslene. «Alle mann på dekk!»

Han ante ikke hva han ropte til dem, for han var så sint at ordene ikke ga mening, men de måtte virkelig ha satt en alvorlig støkk i dem, for de stimet sammen raskere enn noen gang før. Derimot tok det en stund før de forsto hva den siste anklagen besto i.

«Fram med kistene deres!» hveste han. «Det blir kjølhaling på den jeg finner kartene hos.»

«Det er ingen av oss som har tatt kartene dine.»

Protesten kom fra Tønnes, selvsagt. Sabeltann vred hodet i hans retning så fort at han fikk kink i nakken av det. Den mannen begynte virkelig å bli ekstremt plagsom. «At det var?!»

Tønnes så rolig på ham. «De var på skrivebordet da du gikk ut for å snakke med oss?»

«Selvsagt! Tror du jeg er blind?»

«Nei, kæpten. Men da forsvant de altså mens vi hadde allmannamøte her ute?»

Kapteinen merket til sin store irritasjon at han var blitt svar skyldig. I stedet bannet han høyt.

«Vi var alle her på dekk, ikke sant?» fortsatte Tønnes, og rundt ham hadde flere begynt å nikke, synlig lettet. «Det vil si, alle bortsett fra…»

Blikket hans gled mot et punkt nederst i trappene og først nå så Sabeltann at Langemann hadde komme ut av lugaren sin, blek og forvirret. «Hva?» Han smalnet blikket mot tømreren. «Beskylder du Langemann for å stå bak?»

«Nei, kæpten,» bedyret Tønnes, uten overbevisning. «Jeg bare påpeker at han var den eneste som ikke var tilstede.»

«Langemann er ingen sabotør!» Den paniske tonen i utbruddet kom overraskende på ham. Han hyttet med pekefingeren. «Hvordan våger du å…?»

«Kæpten?» brøt Langemann inn.

Sabeltann viftet ham av. «Det er jo helt absurd!»

«Kæpten!»

Ingen av dem så lenger på ham. De stirret alle på Langemann, og kapteinen snudde seg endelig den veien, han også. Kvartermesteren sto i trappen og så opp på ham med et fortvilet blikk.

I hendene holdt han kartene.

«Jeg tror kanskje han har rett, kæpten.»