Fjerde kapittel

Det ble trangt i kapteinens lugar. Alle som hadde (eller følte de hadde) en viss status om bord, godt og vel halvparten av den førti mann store besetningen, hadde klemt seg inn der. Benjamin var blant dem og selvsagt også Tønnes, og Pelle og Pysa, Claes og Lech og enda flere. Pinky hadde listet seg inn, han også, og stilt seg stillferdig i et hjørne. Han var langt fra sikker på om han hadde lov til det, men ingen hadde enn så lenge bedt ham gå. Det var godt mulig de ikke engang hadde lagt merke til ham, for alles fokus var utelukkende rettet mot Langemann. Han satt på en stol midt i rommet, med hendene i fanget og blikket festet på Sabeltann, som stødig returnerte det fra der han sto ved skrivebordet og tankefullt trommet fingrene mot bordplata. Utover dette var det stille som i graven.

«Så,» sa kapteinen omsider, «du sier du ikke husker noe?»

«Ingenting,» bekreftet Langemann. «Ikke før jeg våknet opp i lugaren min med kartene dine.»

«Våknet opp?»

«Ja.» Langemann vred på seg. Han hørte nok selv hvor usannsynlig det lød. «Stående på gulvet.»

Litt lav mumling spredte seg blant de andre. Langemann la fort merke til det og snudde seg brått mot dem. «Jeg gikk og la meg!» utbrøt han. «Jeg hadde vondt i magen, jeg prøvde å sove, men fikk det ikke til fordi smertene var så store.» (Kapteinens øyne smalnet ved den detaljen). «Det neste jeg husker er at jeg står rett opp og ned, midt på gulvet, med kartene i hendene.» Han slo ut med armene. «Ikke be meg forklare det.»

Sabeltann hadde sluttet å dunke fingrene mot bordet, men ellers ikke rørt seg. «Og kompasset? Lanternene? Seilet?»

«Det… det kan også ha vært meg.»

«Hvorfor i alle dager skulle du gjøre noe sånt?» spurte Benjamin, og kapteinen sendte ham et blikk som tydelig fortalte at han aksepterte innblandingen, men ikke videre verdsatte den.

Langemann skar en frustrert grimase. «Jeg sier ikke at jeg har gjort det,» utdypet han. «Det har bare vært flere tilfeller som dette, hvor jeg plutselig står ute på dekk eller nede i banjeren. Én gang var jeg oppe i riggen, én gang i din lugar.» Han så på kapteinen. «Uten at jeg kan huske at jeg gikk dit. Jeg bare er der… plutselig.»

Benjamin så ikke overbevist ut. «Forteller du oss at du slo ned Lech og herpa til seilet i søvne?»

Det ble Tønnes som svarte. «Vel, ingen av oss har jo gjort det. Og det må ha vært en stor og sterk en, Lech er ingen smågutt, det var et hardt slag.»

Alle kikket bort på Lech. Langemann trakk unnskyldende på skuldrene. Lech gjorde det samme.

«Kæpten.» Kvartermesteren henvendte seg til Sabeltann igjen. «Jeg har snakket med dem alle sammen, jeg har brukt alle triksene i boka, jeg har truet og bestukket, jeg har banket løs på de staeste, men jeg sverger, ingen av dem lyver. Hvor absurd det enn lyder, den mest sannsynlige forklaringen er at jeg står bak.»

Kapteinens ene øyebryn skjøt i været. «Du har rett, det er absurd. Og hadde det kommet fra andre enn deg hadde jeg fått vedkommende prylt. Eller erklært sinnsyk og satt i land, alt etter hvilket humør jeg var i. Men du…» Han skjøv ifra mot bordkanten og rettet seg opp. «Du pleier å være langt mere kreativ enn dette. Om du ville diktet opp en løgnhistorie for å redde mannskapet, mener jeg. Så jeg tror du forteller sannheten. Eller tror at du tror du forteller sannheten.»

«Pinky så meg,» skjøt Langemann inn, og Pinky forsto i samme øyeblikk som Sabeltann så bort på ham at kapteinen hele tiden hadde visst at han var der. «Han hadde møtt meg ute på dekk, sa han. Jeg kan ikke huske det.»

«Stemmer dette, gutt?»

Pinky ble varm om ørene. Det var alltid både skremmende og litt stas når kapteinen involverte ham. «Ja, kaptein,» bekreftet han. «Han ville ikke svare meg, og da han endelig så på meg…» Han nølte, prøvde å finne de riktige, taktfulle ordene å beskrive det med.

«Ja?» Sabeltann presset ham utålmodig videre.

«Det var ikke ham. Jeg mener, det var ham, men det var noe rart med blikket. Det var som om han ikke kjente meg.»

«Ja, jeg var der også,» husket plutselig Benjamin. Han så på Langemann. «Oi, kanskje du faktisk går i søvne?»

Langemann ignorerte ham. Han bare fortsatte å se intenst på kapteinen, som nå knep øynene hardt igjen, for å ri av hodepinen seansen hadde gitt ham eller mer sannsynlig for å telle baklengs ned fra ti. «Hvor lenge har dette pågått?» spurte han gjennom sammenbitte tenner.

«Et par-tre dager, bare.»

«Siden Gral,» konkluderte Sabeltann, fort og følelsesløs, som om det ikke overrasket ham overhode.

«Nei.» Igjen ble det Tønnes som måtte si det alle tenkte. «Dette begynte lenge før Gral.» Han så bort på Langemann, skeptisk, men mer medlidende enn anklagende. «Du har ikke vært deg selv siden… henne.»

Pinky bet seg i leppa og våget ikke engang å se på kapteinen. Å nevne Dagmar i hans nærvær var hasardiøst, om ikke akkurat forbudt, og den påfølgende trykkende stillheten i rommet fortalte ham at de andre reagerte på samme vis. Men Sabeltann ble ikke sint. I hvert fall ikke miste-besinnelsen-sint. Da Pinky endelig våget seg til et lite øyekast, så han bare hard ut. Kald og ugjennomtrengelig.

«Hva enn den heksa gjorde med deg,» fortsatte Tønnes ufortrødent til Langemann, «så har det forandret deg.»

«Det var ingen heks,» protesterte Benjamin, mest sannsynlig fordi han var redd for kapteinens raseri.

«Nekter du for det nå?» Tønnes snudde seg mot ham. «I motsetning til meg var du der. Du så hva som skjedde. Du fortalte det til meg etterpå.» Benjamin kikket taust bort, lite lysten på utfordringen, så han lot i stedet blikket gli over de andre før det igjen endte opp på Langemann i stolen. «Vel, noe skjedde på den øya. Noe unaturlig.»

«Vi skulle aldri reist dit,» klynket Pysa.

«Og latt Langemann dø?» protesterte Pelle. «For han hadde dødd om vi ikke gjorde det, din kronidiot!»

«Men du så det, Pelle! Det er ikke naturlig å stikke henda sine inn i folk på den måten. Det er svart magi. Demonisk!» Han så på Langemann med kulerunde øyne. «Du skulle ikke latt 'a gjøre det.»

Langemann skulte foraktelig tilbake. «Som om jeg hadde noe med den avgjørelsen å gjøre.»

«Nei, naturlig er det ikke,» vedgikk Benjamin. «Men, demon? Jeg veit nå ikke…»

«Selvsagt er det ikke en demon,» sa Claes.

«Du var ikke der!» ropte Pysa.

«Det kan likså godt være noe han finner på,» bidro Isak. «Og dette tror jeg må være den latterligste bortforklaringen jeg har hørt.»

«Beskylder du Langemann for å juge?» spurte Pelle.

«Langemann lever av å juge!» svarte Isak, og dermed begynte alle å rope i munnen på hverandre. Pinky trakk seg instinktivt inn mot veggen i hjørnet sitt, og Sabeltann kjørte knyteneven i skrivebordet så blekkhuset hoppet.

«Stille!» kommanderte han og mennene adlød øyeblikkelig, men de fortsatte med å skule skeptiske på hverandre og spesielt på kvartermesteren. «Jeg vet ikke hva Dagmar gjør,» fortsatte kapteinen, og det var en overraskende, nesten resignert ro i stemmen hans. Han så på Tønnes og deretter bort på Pysa. «Jeg skal ikke hevde at jeg forstår det fullt ut. Jeg vedgår at det er, vel, uvanlig, men det er ikke unaturlig og det er ikke ondt.» Han la armene i kors og så på sin nestkommanderende. «Så hvis du virkelig mener, Langemann, at du er besatt av noe, så kommer det ikke fra henne. Men,» og han spant tilbake mot Tønnes som om han ventet protester fra den kanten, «mennene har rett, du har endret deg siden vi var der.»

«Kæpten,» begynte Langemann, men ble avbrutt.

«Vi trenger svar! Vi har trengt dem lenge nok.» Kapteinens høylytte sukk la ikke skjul på hvor mye han mislikte situasjonen. «Så, endring i planene, gutter: Lech, signaliser Opalen! Jeg gir deg en ny kurs snart.»

«Ai, ai, kæpten!» Styrmannen gjorde honnør og forlot rommet.

Sabeltann snudde seg bort, mot kartene som nå var tilbake på bordet hans. «Og dere andre kan pelle dere tilbake på post.»

«Kæpten!» insisterte Langemann igjen idet de andre begynte å trekke mot døra. «Jeg bør bindes.»

Sabeltann skottet på ham over skulderen. «Det kan da ikke være nødvendig?»

«Kæpten, jeg har ingen kontroll! Jeg er en fare for meg selv og skuta.»

Det kom ingen protester fra de andre. Kapteinen sukket igjen. «Du kan bli i lugaren din. Jeg setter en vakt ved døra. Du kan ikke gjøre mye skade der inne.» Han satte øynene i Pinky. «Og du, du kan gi ham noe å sove på.»

Det kom ikke flere protester fra Langemann heller.

Det tok dem resten av dagen, en natt og en formiddag å nå Dagmars øy. Pinky hadde ikke forventet at det skulle ta så kort tid, samtidig som det også hadde virket mye lengre. Det hadde stemningen om bord sørget for. Alle hadde gått rundt som på glassbiter, ventende på den neste katastrofen, selv om det til tross for alt hadde vært forholdsvis rolig. Katastrofene hadde uteblitt og Langemann hadde de knapt merket noe til. Pinky hadde hentet fram sine sterkeste urter slik kapteinen hadde bedt ham om, kvartermesteren hadde tatt dem uten innvendinger og de hadde slått ham fullstendig ut. Bare én eneste gang, midt på natten, hadde han gjort seg til kjenne. Han hadde åpnet døren, ifølge Claes og Ali, som hadde sittet på vakt da, men stanset på terskelen da han så dem. «Så spurte vi ham hva han ville,» forklarte Claes, «og da bare så han på oss og gikk inn igjen.»

«Et merkelig blikk,» istemte Ali. «Som om det satt noen der inne og kikket ut på oss. Ja, jeg kan ikke forklare det bedre!» utbrøt han da lyden av spredt knising bredte seg over flokken.

Pinky sa ingenting, men han forsto godt hva Ali prøvde å si. Det var nøyaktig hva han hadde opplevd også. Langemann bedyret for øvrig den påfølgende morgenen at han ikke kunne huske denne konfrontasjonen, og hver gang Pinky ellers kikket inn til ham, var han seg selv. «Jeg drømte om deg,» betrodde han ham da han kom med frokosten hans. «Om da du var liten.»

Han snakket på romani, det var et sånt øyeblikk, og Pinky ventet for å se om det kom noe mer, men det gjorde det ikke. Langemann bare så bort, på hånden han holdt opp foran seg og på sølvringen rundt ringfingeren. Han sukket.

«Ikke vær redd,» sa Pinky. «Dagmar fikser det nok.»

Kvartermesteren snudde seg mot ham igjen og smilte spakt og overbærende. «Jeg kan ikke fatte at det har gått tretten år, chav. Du er like gammel nå som faren din og jeg var første gang vi traff hverandre. Du er prikk lik ham. Jeg visste med én gang at du var Morgans gutt, men nå er jeg i hvert fall ikke i tvil.» Han sukket igjen og lukket øynene. «Det er best du går.»

Og Pinky gikk. Han kom ut nesten samtidig som utkikken meddelte at de hadde land i sikte, og skyndte seg bort til relingen for å se om de virkelig kunne være framme allerede. Øya som kom glidende ut av horisonten så ikke videre kjent ut, men så hadde han også vært temmelig ute av seg sist de hadde kommet hit og ikke brydd seg om detaljene.

«Er vi her?» Pelle hadde kommet til og spurte for ham. «Jeg synes liksom ikke jeg kjenner det igjen.»

Pinky kikket opp på ham og deretter videre bort på de andre som stimet seg sammen rundt ham. De speidet mot stranda og palmetrærne i det fjerne, alle med den samme spørrerynken mellom øynene.

«Vi er her.»

Pinky hadde ikke merket Sabeltann før han nå strøk forbi og gled opp ved siden av. Han slo blikket ned, slik gammel vane og dyrekjøpt erfaring hadde lært ham, og fokuserte i stedet på de ringekledte hendene som krøllet seg om ripa foran ham.

«Si meg,» fortsatte kapteinen rolig, «kan du fortelle meg hvordan Dagmar ser ut? Altså, beskrive henne for meg?»

Pelle fnyste. «Klart det! Hun…» Han nølte. «Hun… eh…»

Pinky rynket på nesa over det underlige spørsmålet og åpnet munnen for å komme ham til unnsetning, men så stoppet det opp for ham også. Han husket ikke! Altså, han husket Dagmar, alle faktene og væremåten hennes, alle samtalene de hadde hatt, varmen i stemmen hennes, hver eneste lille ting hun hadde lært ham, men han kunne for sitt bare liv ikke huske ansiktet. Det var blankt. Det forsvant for ham som sand mellom fingrene når han prøvde å holde fast ved det.

Brått gløttet han opp på Sabeltann, som la merke til reaksjonen og humret lavt. «Ikke du heller, gutt?»

«Nei…»

«Det er et av de små triksene hennes. Hun sørger for at ingen kan finne henne eller øya hennes.»

«Den franske kapteinen fant henne,» innvendte Pelle.

«Han så oss da vi dro,» kontret Sabeltann. «Men han vil aldri kunne finne veien tilbake hit om så livet hans avhang av det. Han vil se rett på denne øya og sverge på at han aldri har sett den før. Akkurat som han aldri vil kunne beskrive den han møtte der, for noen.»

«Men du finner veien, kaptein,» våget Pinky seg til å påpeke.

Det rykket i Sabeltanns bart. «Fordi hun lar meg, gutt. Fordi hun lar meg.» De blå øynene smalnet mot det skarpe formiddagslyset og prøvelsene som ventet. «Jeg får ikke lov til å glemme.»